Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

De åndssvake barna trives utmerket..., 27.01.1950

De åndssvake barna trives utmerket på Grime i Søndre Land

Hjemmet skal utvides så det blir plass til 100 barn
Noen inntrykk fra et besøk på den trivelige gården

Fakta

Datering:
1950-01-27
Perioder:
Før HVPU-reformen

Opland Arbeiderblad

        En av de oppgaver som gjennom årene er blitt sørgelig forsømt, er omsorgen for de åndssvake. Tusener av hjem landet rundt lider under de vansker som oppstår nå et unormalt barn skal oppdras sammen med andre. En stor del av disse barna lever under de kummerligste forhold og har som regel ingen sjanse til å bli til nytte i samfunnet. — De blir tvert imot en byrde både for sine medmennesker og samfunnet. I de senere er det blitt rettet en del på disse forhold, da det er opprettet flere hjem for åndssvake. Men av landets 12 000 åndssvake barn er ennå bare om lag 1000 anbrakt på hjem. Et slikt hjem ble for et par års tid siden opprettet på Grime gård i Søndre Land. 

        Folk vet nok at det er et åndssvakehjem i S. Land, men de fleste vet svært lite om det, og om arbeidet for de åndssvake barn. Jeg fikk derfor lyst til å besøke hjemmet for høre litt om det.
        Det man først legger merke til når en kommer til Grime er gårdens vakre beliggenhet. Den ligger like ved riksvegen med flott utsikt over Randsfjorden. Det er to prektige bygninger på gården, en ny og den opprinnelige hovedbygning.
        Jeg oppsøker først bestyreren Eric Ericsen, i hans leilighet i den nye bygningen. Etter at jeg er plassert i en god stol i Ericsens hyggelige stue, ber jeg ham fortelle litt om hjemmet.

                            NORDRE GRIME MED HORNSLIEN
ble høsten 1947 innkjøpt av Oslo Røde Kors Barnehjelp til arbeidsskole og hjem for åndssvake barn. Midlene til innkjøp av gården er innkommet ved salg av hjelpestikker. Hjemmet åpnet før jul i 1947 med 20 barn i alderen 7—12 år.
        Nordre Grime og Hornslien er på til sammen 125 mål dyrket jord, 50 mål kulturbeite, 70 mål utmarksbeite og 500 mål skog.
        Med den prektige bebyggelse og jordvegen er gården særlig egnet til hjem for åndssvake. Det er særlig aktuelt med praktisk opplæring i jord - og skogbruk for åndssvake.

        Det nye store bygget hvor de større gutter fra 12 år og oppover er plassert, ble oppsatt i 1948. Videre er det rom for betjeningen og leilighet for bestyreren i bygningene. Huset skal senere, når hjemmet blir utvidet, brukes til funksjonærbolig.
        For tiden er i alt 41 barn i alderen 5 — 19 år på hjemmet. Barna er fra alle samfunnslag og fra alle kanter av landet. Staten betaler 4/10 av pensjonsprisen, resten betales av barnas hjemstavnskommune. Enkelte betaler også pensjonen selv.
        — Hvor lenge skal barna bli på hjemmet?
        — Tanken med hjemmet er å ta barna mens de er små og ha dem til de er voksne. Problemet er hvor vi skal gjøre av dem når de går ut av skolen.
        I fjor var jeg i Sverige og besøkte bl. et stort hjem for åndssvake, Johannesburg i Øst-Gøtland. Dette hjemmet hadde plass til 450 barn. Man er i Sverige kommet meget langt når det gjelder omsorgen for de åndssvake.
        Det kan nevnes hvordan de har ordnet seg når barna blir voksne. Hjemmet har lange ventelister for folk som vil ha disse i arbeide. Det undersøkes fra skolen hvordan det er på stedet, og barna får da være der to år på prøve. I denne tiden foretas fra hjemmet uanmeldte kontroller på stedet. Skikker barnet seg bra, vil det senere få anledning til å søke seg en ny jobb, men som oftest blir det hvor det er, og de som har dem, vil nødig unnvære dem.
        Tanken er da også her å få barna — når de er utdannet i et yrke — ut i familiepleie, akkurat som i Sverige. Men en slik måte er svært lite kjent blant folk her. De fleste vil reagere mot å ha åndssvake i arbeid, de tror ikke de kan gjøre nytte for seg, men disse barna kan bli verdens beste arbeidsfolk, hvis de kommer til folk som forstår dem, for de er både trofaste, pålitelige og flinke.
        Jeg kan nevne at i fjor sommer satte jeg 8 mål poteter med en voksen og 10 barn. Videre tynnet og holdt de rent seks mål kålrot og fire mål grønnsaker, selvfølgelig under ledelse av en voksen. Ellers har de deltatt i alt onnearbeid, tresking og forskjellig annet arbeid. Det er min tanke om et par år å ta med meg en del av barna rundt på gårdene i onnene, så folk kan få se hva de duger til. Når de har med en til å lede arbeidet, er de ualminnelig flinke.
        — Det er planer om utvidelse av hjemmet, forstår jeg?
        — Vi har planer om å bygge et større murkompleks, så hjemmet kan få plass til om lag 100 barn, for det er et skrikende behov for hjem.
        Videre har vi planer om å bygge et manndomshjem på Hornslien, så vi kan ha et sted å overflytte de gutter som ikke kan komme ut i det praktiske liv.    

        Vårt håp er nå at myndighetene så snart råd er, kan bevilge penger så vi får realisert noe av disse planene.
        — Hvor mye personell er det ved skolen?
        — Det er i alt 11, bestyrerinne, pleiemor, 2 håndarbeidslærerinner, 1 kokke og 6 hushjelper, tanter kaller vi dem. Jeg har så guttene i sløyd og finerarbeid om vinteren og praktisk opplæring i skogbruk om sommeren.
        — Hvordan liker du arbeidet med barna?
     — Jeg liker det meget godt. De fleste av barna som er her, står på 6—7 års stadiet, så man må lære seg til å forstå å behandle dem riktig. Det nytter ikke å være hard mot dem, det eneste de forstår er godhet og oppmuntring. Når de får god behandling, er de svært takknemlige, greie og snille. Når jeg har vært borte en tid, så venter jeg på å komme tilbake til barna.
        Men nå får vi vel se oss litt om, sier Ericsen. Først går turen til hovedbygningen. En flokk gutter morer seg av hjertens lyst med ski og spark i veien nedover til hovedbygningen.
        «Se på meg, Ericsen!» «Er jeg ikke flink, Ericsen?» og liknende tilrop lyder fra barne(sic). Jeg får det inntrykk at Ericsen er meget avholdt.
        — Jeg skulle hatt dem i sløyd nå, sier han, men de fikk fri da du kom. Det er nok slik her som når læreren på skolen får besøk og barna får fri en time eller to. «Da er det svært moro.» —
        I 1. etasje i hovedbygningen er det kjøkken, hvorfra maten også blir brakt opp til det nye hjemmet. En stor hall og en stor, koselig oppholdsstue hvor barna kan tilbringe fritia(sic). Der er det leker som barna kan stelle med. Ved siden av denne en stor, lys spisesal. Så er det et stort håndarbeidsrom, hvor en av håndarbeidslærerinnene holder på med undervisning.
        Rundt et bord sitter noen piker og skriver. Alle som kan og har evne til det, får undervisning i skrivning og lesing, forteller Ericsen. Alle blir forresten prøvd med det.
        Stuen har ingen likhet med en skolestue. Den virker så hjemlig og hyggelig. Rundt på forskjellige steder står bordvevstoler med arbeide i. På bordet sto en ganske enkel innretning med et påbegynt skjerf i. Det var en treplate med to klosser under, i midten av det et smalt spor som gikk gjennom platen. På hver side av sporet satt det ganske tett med spiker. På disse spikerne ble så garnet lagt opp etter en bestemt regel. Jeg fikk ikke satt meg inn i hvordan det ble gjort, men det var iallfall en temmelig enkel og kjekk måte å strikke skjerf på.
        — Dette strikker både gutter og piker på, forteller lærerinnen.
        — Er det trollvev dette?
        — Nei, her har vi en trollvev, svarer hun, og viser fram en slags ramme med en gryteklut i.
        — De skulle vært her før jul, sier både lærerinnen og Ericsen. Da hadde vi en masse pene ting, men det meste har barna sendt hjem, eller gitt bort til jul, men vi har da litt nå også. Hun viser fram fine skjerf, vakre vevde bastløpere, grytekluter, vaskekluter og puter sydd sammen av forskjellfargede tøylapper. Alt sammen meget pene og nyttige ting. — Det blir lagt an på å lære dem å lage nyttige og lettselgelige ting.

                                  UNDERVISNINGEN
er fra kl. 9 — 1 formiddag og fra kl. ½ 4—½6 ettermiddag. Det er i alminnelighet 16—17 stykker å undervise. Barna kommer glade og stolte og viser meg forskjellige ting.
        Til slutt spør jeg lærerinnen hvordan hun liker arbeidet.
        — Det hadde vel vært bedre å undervise hvis de hadde vært jevnere i alder, men ellers er barna hyggelige å arbeide med, sier hun.
        I 2. etasje er det to bad og soverom for barna. Soverommene er malt i lyse, vakre farger og virker svært koselige, og alt er i den skjønneste orden.
        — Her må vel barna virkelig trives?
        — Ja, det gjør de nok. Når de har vært hjemme på besøk, sier de at de skal hjem til Grime. Jeg mener at det har mye å si at det skapes et hjemlig og koselig miljø hvor barna skal vokse opp, sier Ericsen.
        I 3. etasje er det betjeningsrom.
        Jeg hilser på bestyrerinnen, frøken Eie, som var travelt opptatt med forberedelsen til middagen. Det hørtes ut til at hun var meget godt fornøyd med arbeidet. Da vi gikk igjen, var barna i full virksomhet med å dekke bordet til middagen.
        Så går vegen tilbake til det nye hjemmet.
        I underetasjen er avkledningsrom hvor barna henger av seg yttertøyet, bad, håndvask, fotvask, dusj, koksbod og diverse klosetter. Videre en stor, lys spisesal, hvor guttene nettopp har satt seg til bords, skrubbsultne etter skiakingen. Praten går lystig, og maten vederfares sikkert rettferdighet. Barnas pene oppførsel ved bordet kunne sikkert være mange et eksempel til etterfølgelse.
        Sløydsalen er lys og innbydende. Der står det tre små høvelbenker. Ericsen viser meg forskjellige pene småting som barna har laget. — Men du skulle sett det vi hadde før jul, sier han. Foruten finer- og bastarbeider og tresløyd reparerer barna sine egne ting, så som sparker og ratt kjelker.
        I 1. etasje er det et stort, hyggelig oppholdsrom med radio og forskjellige leker, videre to betjeningsrom, depotrom for tøy etc. I søndre delen ligger bestyrerens leilighet.
        I 2. etasje er det tre store, pene soverom for barna, samt et betjeningsrom og pleiemorens rom.
        Det er en fryd å se hvor pent, koselig og velstelt hele hjemmet er.
        Til slutt veksler jeg noen ord med pleiemoren, frøken Kjos.
        — Hvordan inndeler dere dagen her?
        — Vi vekker barna klokken 8 om morgenen. Så er det frokost kl. ½ 9, fra kl. 9—1 undervisning i håndarbeid, lesning, skrivning og sløyd. Middagen er kl. 1, fra kl. ½ 4 — ½ 6 er det igjen undervisning. Så er det kveldsmat, og når de har vasket og stelt seg for kvelden så samles de i oppholdsrommet, hvor jeg så leser for dem, og de leker og de synger. De er meget flinke til å synge. Til slutt er det aftenbønn, og kl. 8—½ 9 er alle i seng. 
        — Det blir vel ikke så fort stille?
        —Jo, etter ti minutters forløp er det stilt.
        Jeg synes barna må få ros for at de er så flinke til å hjelpe til. Om morgenen har de hver sine oppgaver. De vasker soverommene, rer sengene og hjelper til med oppvasken og forskjellig. — Hvis barna ikke hjalp til, måtte vi ha minst en hushjelp til. Senere har de sine vanlige plikter, lesning, skrivning, håndarbeid og sløyd.
        —Hvordan liker De arbeidet?
        —Jeg synes arbeidet er veldig interessant, fordi barna er så takknemlige og snille. I julen hadde jeg med meg en del barn på juletrefest på Grime skole, og de oppførte seg helt utmerket.
        —Har De noe spesielt ønske?
        —Jeg vil ønske at folk ville sette seg inn i hvor nyttig dette arbeidet er både for de enkelte og for samfunnet, slutter frøken Kjøs.
        Summen av de inntrykk man får ved et besøk på Grime, er et ønske om at det må bli utvidet og bygget flere slike hjem, hvor de åndssvake barna kan få et hjem og en god oppdragelse og hvor de kan lære et yrke som kan gjøre dem til nyttige samfunnsmedlemmer.
                                                                                            —en.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til De åndssvake barna trives utmerket..., 27.01.1950

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.