Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Synnøve Solbakken og solstrålene

Fakta

Datering:
1972-10-28
Perioder:
Før HVPU-reformen

Aftenposten

        Vi trodde ikke at vi noensinne skulle få oppleve å se plastvarearbeidere, danse og klappe i hendene i glede over sine egne prestasjoner! Men det skjer her på Vensmoen, like for øynene våre! Som den første helseinstitusjon i sitt slag i landet, har dette nord-norske anlegget for åndssvake fått etablert egen plastfabrikk i det nye arbeidsterapibygget, og ekspertene Notevarp og Hordvik ved Statens Teknologiske Instititt har grunn til å være storlig fornøyd med all sin innsats.

        At maskinell produksjon skulle kunne utløse så makeløs skaperglede, forbløffer ikke minst Vnesmoens bestyrer, Vilhelm Nome, og hans medarbeidere. Lilly, som kjører plastpressen, er stolt som en dronning, og de øvrige pasienters engasjement er preget av begeistring. Man akter å spesialisere seg på artikler til engangsbruk i helsesektoren, og det er ingen tvil om at man hermed har fått innført en livsfrisk funksjon på det arbeidsterapeutiske plan. -Dette at de er betrodd en oppgave som går ut på at en mengde ting skjer uavlatelig, utløser noe helt spesielt i sinnene, sier oversykepleier Alf. H. Olsen.
        Har vi glemt hva uforfalsket, opprinnelig glede er og hvordan den ter seg?

        Meget kunne forandres i vår verden og i enkeltmenneskets hverdag dersom vi fant tilbake til den glede som oppstår spontant i møtet med en blomst, et dyr, en vakker og hensiktsmessig gjenstand, - et menneske som rekker frem en hånd å holde i. Søker vi i våre «normale» omgivelser finnes den bare unntagelsesvis, en fragmentarsik og sjelden stjerneskuddglede. Den ekte, dypfølte glede trives i dag best hos de fattige i ånden. En strofe på pianoet lyder som en Beethovens «Lovsang» i det ufordervede øre, et smil er en innbydelse til et kjærtegn, et vennlig ord er som å oppleve en hyldest.

        De åndssvake skal ha tilsyn og opplæring. Vel, men «normale» pleiere og lærere vil temmelig fort få følelsen av at de også selv befinner seg på lærestadiet. De er som en Livingstone i Afrikas indre, de er ukjente på oppdagelsesreise. Mulighetene er store.

        Arbeidsterapi-sjefen, med det kjente og lovende navn, Synnøve Solbakken, og hennes kolleger gjør erfaringer på dette området hver dag. Åndssvakhet og spesialanlegg har lite eller intet med hverandre å gjøre. Lille Inger-Lise knytter for eksempel tepper så fine at at en stor industribedrift har bestilt elleve stykker! I det hele er det et fantastisk liv i terapibygget, der også «Jernverket» holder til med sine maskiner.

        Virksomheten har har mange beundrere, men det som betjeningen gleder seg mest over, er foreldrenes reaksjon. De blir fullstendig overrasket når de ser tingene barna deres har gjort efter bare fire-fem måneders opphold. Det skal ikke forties, - at ikke bare på hjemstedene, men også i institusjonene har de psykisk utviklingshemmede vært utsatt for en diskriminerende holdning med den derav følgende behandlingsmessige resignasjon. Dette har tilslørt de utviklingsmuligheter som tross alt fantes. Befolkningens og samfunnets holdning og det tidligere enerådende segrasjons- og oppbevaringsprinsippet innenfor omsorgen må bære sin del av ansvaret for dette.

        Også ved skolen på Vensmoen opplever man overraskelser og gleder av tilsvarende art. Skolestyrer Oddvin Aardal har forøvrig tidligere vært lærer for norske misjonærbarn under fjerne himmelstrøk. Det pedagogiske team teller hele 9 lærere, og skolen har ca. 60 elever, en førskole med fire klasser, barneskole med fire klasser, samt en «vedlikeholdsskole» med to klasser og tilsammen 16 elever.

        Bestyrer Nome legger ikke skjul på det faktum at betjeningsspørsmålet kan volde bekymringer. Er man ansatt ved en institusjon for psykisk utviklingshemmede kan man jo lett bli gjort æresløs i løpet av fjorten dager, sier han. Et uhell, et mer eller mindre tilfeldig misforhold, en feilvurdering kan lett utløse skandaler og tragedier. Vensmoen har tidligere vært tuberkulosesanatoruim i 40 år, og var og er den største arbeidsplassen i kommunen. Den gamle betjeningen fulgte med over i det nye. Men det er stor forskjell på arbeidsvillkårene i et sanatorium og et hjem for psykisk utviklingshemmede. Det er letter å kle på pasientene enn å lære dem å kle på seg selv, letter å putte mat i munnen på dem enn å lære dem å spise. Men med en slik «behandling» kan pasientene synke tilbake til fosterstadiet i løpet av noen år. Det skal sies til manges ros, at de med alvor har gått inn for å omstille seg. De deltar i kurser og gjør sitt beste. -Under et fellessamvær ba jeg dem uttale seg om forskjellen på den gamle og den nye tingenes tilstand, og en sa: «Vi føler det er mer bruk for oss nå!» Og slik er det. På et sted som dette, er alle med i behandlingsprosessen. Og pasientenes trygghetsfølelse er som oftest knyttet til betjeningen, sier Nome.

        Det høres eventyrlig, men Vensmoem har virkelig en rideskole! I januar 1968 forærte nemlig Lions Club i Bodø nordlandshesten «Sandra» til hjemmet, og nå har man ikke mindre enn åtte hester – én Walesponni og seks som er en blanding av Nordlandshest og Walesponni. Man er til og med medlem av Hestelaget! Sivilarbeiderne, Roy hagen og Sverre Eriksen, er omsorgsfulle hestepassere, og de og hestene er selvfølgelig omgitt av små og store pasienter fra morgen til kveld.

        Ridesporten er et trivselstilbud som kan frigjøre bundne evner og krefter. En tur på hesteryggen er opplevelse, en kjøretur med bredslede og klingende dombjeller gir stolthet og kaller på oppmerksomheten. Mest betyr hestene for dem som også har fysiske handicap.

        Vensmoen er en praktfull eiendom på 400 dekar som krever omsorg og omtanke hele året rundt. På storparten av «godset» er det furutrær, og mange av dem er store og «feite» malmfuruer som har overlevet alle slags stormvær. Utegruppene i parkene trives like godt som trær og blomster, det kan det ikke være tvil om.

        Bestyreren vil gjerne bygge småhjem for grupper på 16 pasienter fordelt på fire leiligheter, med felles oppholdsrom i midten. Vi må bygge på pleiernes personlighet, sier han. En mor kan utvide sin kapasitet og slite seg til døde. En pleier kan ikke i lengden greie mer enn fire hvis han skal yde det maksimale overfor den enkelte pasient.

        Bare i løpet av siste år er det skjedd mye nytt ved Vensmoen og fremskrittene betyr en mektig stimulans til ytterligere innsats. Pasientene har en egen hytte på Saltfjellet, - et meget populært utfartssted. De drar på fisketur til Saltstraumen, de er med i programmet for underholdningskveldene, de drar på badetur til Fauske og på «shoppingtur» til Bodø, de får være vertskap for «Sangens og musikkens dag». Siste gang hadde Vensmoen syv hundre gjester på gårdsplassen!
        Fredsstiftere er de fleste av våre pasienter, sier Nome med varme i røsten. De er ømhjertede og velmenende og mestrer den bibelske kunst «Å gråte med de gråtende og glede seg med de glade».

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Bilde til Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Jan Magnus Hansen med en av wales-ponniene. De små ridehestene er Vensmoens kjæledegger.

Foto: Rolf Chr. Ulrichsen

Bilde til Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Bestyrer Vilhelm Nome med den fremragende lille teppeknytterske Inger-Lise Nilsen.

Foto: Rolf Chr. Ulrichsen

Bilde til Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Arbeidsterapeut Synnøve Solbakken og Dagny Hagen, som ikke tok seg tid til å se opp engang.

Foto: Rolf Chr. Ulrichsen

Bilde til Synnøve Solbakken og solstrålene. 28.10.1972

Vi trodde ikke at vi skulle evne å se og høre plastvarearbeidere juble og rope av glede. Fra venstre Ingrid Thoresen, K. Fure og Aud Nilsen. Arbeidslederen Roald Waldemarsen i bakgrunnen

Foto: Rolf Chr. Ulrichsen

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.