Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

Med bildet av landets kårne på veggen.


Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud som bor oppå hverandre i et hus som det ikke lønner seg å vøle.

Vil det ikke bli lettere for Staten å bære det moralske ansvar når humanitære institusjoner tar på seg det reelle?

Fakta

Datering:
1946-01-08
Perioder:
Før HVPU-reformen

Avisartikkelen sto på trykk i VG 08.01.1946.

Den norske stat har for år tilbake arvet en praktfull eiendom i Sandvika. Tokerud gård, der fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem holder til. I slutten av 1920 og i begynnelsen av 1930-årene tjente Staten her opptil 70,000 kroner om året på – åndssvakeforsorg. Så galt er det ikke i dag. Det er ikke lenger forretning for Staten å drive hjemmet. Det er det ikke, men allikevel...

Det norske Storting er er æret og aktet institusjon på hjemmet. I bestyrerkontorets forværelse som er kombinert spise- og mottagelsesrom for gjester, forbindingsstue og undersøkelsesrom for den lege som fra tid til annen er der ute, hvor stykker er slått ut av glassrutene og hvorfra en kan se dagen gjennom sprekker i døren, der henger et bilde av Norges Storting som har hjemmets skjebne i sin hånd. Som bærer ansvaret for hjemmet – helt ut – økonomisk – og moralsk.

På fru Hjorths pleie- og arbeidshjem sliter en flokk funksjonærer, diakoner, pleiersker, hushjelper og gårdsfolk med den overveldende oppgave å stelle med, verne om og etter måten oppdra omlag 350 åndssvake i alderen fra noen måneder til støvets år. Betjeningen sliter det den vinner. Derfor er det rent overalt. Derfor er møtet med de åndssvake – så sjokkerende som det er – allikevel preget av deres tilfredse blidhet.
Men at betjeningen holder ut...
I 1939 var der skarlagensfeberepidemi på Tokerud gård. Ved den anledning ble det besluttet å gjøre noe radikalt til hjelp for betjeningen. Der ble da innlagt vann, – rinnende kalt vann i den bygning som ble evakuert for å tjene som lasarett. Da epidemien var over og bygningen ble tatt i bruk til de vanlige daglige beboerne igjen, fikk de beholde vannet. Det var sagtens billigere enn å rive ut igjen installasjonen.

På Tokerud er det sørget for klesvask til de 350 pasienter. De har en vaskemaskin. Og et tørkerom. Det er ikke dårlig å ha sånne nymotens greier til vask av klær for åndssvake. Det er fryktelig små rom. Men det er ikke så farlig. For de har igrunnen så lite klær. De fææreste har lakener. For noen er det upraktisk med lakener fordi de vil rive dem i stykker. Med det store flertallet kunne nok bruke, hvis de hadde. Nå er der forresten bevilget 40 meter lakenlerret av Norges kriselager. Så der blir noen flere som får. (At der er andre kvanta som må til fremgår av at man selv under krigen fikk opptil 1000 meter på engang).
Men ellers er det som nevnt lite med klær. Noen av de eldre kvinnene har ikke hatt kjoler så de kunne stå opp. Men de har ulltepper i sengene. Så de har det bra, de åndssvake. I sengene.

Noen av de åndssvake har tuberkulose. De ligger i værelser for seg. I de samme husene. Noen av de åndssvake er kriminelle. De har et helt hus for seg selv. Der er de innesperret når de ikke er ute i arbeidlag på fire fem under oppsikt og steller med jorden, hugger ved eller måker snø. Noen av de åndssvake er også sinnssyke. De er sammen med de andre. Mange av de som bor her ute har lyst til å gjøre noe. Noen har lyst til å drive med sløyd. Andre ville sikkert bli glad i å veve. Men arbeide kan de nok ikke få lov til her på arbeidshjemmet. For der er ikke plass til vevstoler eller sløydbenker noen steder. Der er senger overalt. Sengene står tett for at de skal få plass til å sove allesammen. Men ikke alle sengene står tett sammen. Noen kan man komme mellom når en går sidelengs, og andre kan en gå ganske naturlig mellom.
Mange av de åndssvake er glad i musikk. Den er noe av det som virkelig kan gjøre dem glad.
Engang i tiden var der mye musikk derute. Men så tok tyskerne radioapparatene. Og nå har jo ikke radioapparater vært å få. Så nå er der ingen musikk mer.

I en stue er det forresten annerledes. Det er i stuen hos Harald. Han kan spille på harmonikk. Munnspillet hans gikk istykker for fem år siden. Lenge var det hans drøm å få en ny harmonikk. Lørdag fikk han den. Harald var et eneste stort, lyst smil. Han skulle sett det, Oslogutten, som hadde gitt fra seg sin dyrebare skatt. Han skulle hørt Harald spille Kongesangen og Ja, vi elsker. Han skulle sett smilene hos de små medpasientene, som de lyste opp. Og tårene i deres øyne som fikk være tilstede.

De fleste av husene på gården er gamle. De kunne nok trenge vøling. De åndssvake vet selv å peke på det som er dårlig og forfaldent, for den tilfeldige besøkende som ikke skulle få øye på det. Skjønt hvem ville ikke oppdage det, når knuste ruter er dyttet igjen med gamle klær?
Det lønner seg simpelthen ikke å koste på husene derute sier riksarkitektens folk. Det gjør ikke det.

Meget kan nok rettes på. Der har vært stortingsmenn derute for å se på tingene. For mange år siden. Men nå har vi jo fått nytt storting. Så nå kan der kanskje komme stortingsmenn igjen. For å hilse på de åndssvake.

Staten og statens folk står overfor mange påtrengende nødvendige oppgaver. Vernet om de åndssavke og deres kår er bare en bitte liten del av alt det de skal overkomme. Og der er grenser for hva man kan rekke. Hadde det enda bare vært et pengespørsmål ...
Men er det ikke bare et pengespørsmål, da?
Nei, det et spørsmål om ”problemet i hele dets bredde”, om ”prinsipper”, om ”vanskelige avgjørelser”.
Staten er nok oppmerksom på at noe må gjøres. For over tre måneder siden bestemte man seg for å sette en lege i spissen for hjemmet på Tokerud. Og det er flere behjertede leger som har meldt seg. Disse legene og 350 åndssvake og hele personalet venter nå hver dag på en avgjørelse om hva det blir til. Men der er mange spørsmål som spiller inn når Staten skal ta en avgjørelse.

Det burde – etter min mening – for Staten bare være et pengespørsmål. Staten skulle prøve det engang. Bare å legge pengene på bordet og se seg om etter noen som kunne legge til kjærligheten og hjertelaget, og ta på seg hele det store reelle ansvaret for hele åndssvakeforsorgen. Kankje det da ble lettere for Staten å sitte med det moralske.

Engang var jeg i Dachau. Dachau er en konsentrasjonsleir i Tyskland. I denne ene leiren var der sikkert like mange på en gang som der er åndssvake i hele Norge. 18,000. jeg har ikke vært i alle husene der. Men jeg var i det fengslet hvor krigsforbryterne satt. Der var brisker og vannklosett innlagt på hver selle. Selledørene var av eikeplank. Rustfritt stål i vasker. Men det er jo en annen historie sier min leser...
Ja, en ganske annen historie.

Egil Tresselt.

 

Del med dine venner

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

"Bad må til for hygienes skyld. Her bades 120 hjelpeløse mennesker. Om natta er det nattevaktsrom. Hva skulle ellers badet brukes til?"

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

"Dette rommet er som en stor stue i en gammeldags bygård: 36 barn leker her, spiser her, er her hele dagen. Etter middagen vaskes kjørlene opp her..."

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

"Kjøkkenet er vel utstyrt. Men det er ikke større enn at vi fikk nesten alt med på bildet. Et rommelig kjøkken for en større privathusholdning. Men for 400 mennesker...."

Bilde til Et besøk hos 350 åndssvake på Tokerud, 08.01.1946

"Det er ikke like trangt mellom alle sengene. Men de fleste står nærmest oppå hverandre."

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.