Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Nestekjærligheten er drivkraften, 26.06.1948

Nestekjærligheten er drivkraften

Åndssvakeheimen på Nærland blir gjort klar for åpning i august

Diakonene har våken samvittighet og tar på seg ofre for ulykkelige og hjelpeløse

Fakta

Datering:
1948-06-26
Perioder:
Før HVPU-reformen

Stavanger Aftenblad

        - Om vi hadde 600 i stedet for 60-70 plasser, ville det ikke ha vært lenge før vi hadde fullt hus, sier bestyrer Ådne Steensnæs, som i disse dager har delt ut søknadsskjemaer til åndssvakeheimen på Nærland.
        Tidligere har vi spurt om vi kunne sette noe i avisen om åpningen i sommer. Nei, vent, har han alltid svart. Vi kan ikke ennå slippe løs den store strømmen av forespørsler som vil komme. - Likevel har det kommet en mengde brev fra kommuner og private rundt om i landet. Bergen og Haugesund vil f.eks. gjerne vite hvor mange plasser de kan gjøre rekning med – men det kan ikke fastsettes tall for noen enkelt by eller distrikt. Hjelp må de få som mest trenger den, uansett hvor de er fra.
       Åndssvakheten er uhyggelig mye utbredt i forhold til det samfunnet vårt hittil har maktet å gjøre for å skape bedre kår for de som har fått den tunge lagnaden, og familiene deres som lider under det. Et trist, men heldigvis enestående eksempel: I et herad i Trøndelag har en bedt om å få tilsendt 42 søknadsskjemaer for Nærland. Da blir det nesten som en dråpe i havet med det en kan ta imot i første omgang. Men Nærland har utvidingsmuligheter i forhold til folks offervilje og nestekjærlighet. Der står det store, solide ”steinhuset”, krigsherjet og ribbet og venter på innredning og bedre tider. Det er 150 mål jord å ta av til byggetomter – bare noen er villige til å gi – omsorg, arbeidskraft og penger.

SKAFF OSS 10 MALERE
        til og med tømmermenn, sier bestyreren smilende, da Aftenbladets medarbeider stiger ut av bilen og kikker forundret på raben og de sammenflikte bygningene.
        - Regner dere virkelig med å åpne om halvannnen måneds tid? spør vi tvilende. På turen ut mot Nærland hadde han fortalt oss om innvielse i dagene 7-8 august, med mange gjester – bl.a. Rogalands-tingmennene, statsråden, tilsynslegen for statens åndssvakeomsorg, dr. Munch, og representanter for Diakonforbunet. – Dette kan umulig holde, tenker vi – noe så uferdig. Nye bord er innfelt i veggene under ombyggingen – umalte fjøler blant mange malingsslitte. Stilasene kan nok trenges ennå en stund framover.

EN HYGGELIG HEIM
        Men for en forandring innefor dørene! I kvinneandelingen – det store huset i søre enden av tunet, legger malerne inlaid på de siste trappetrinnene. Nymalt og blankt skinner det fra vegger, tak og golv. Alt er klart til innflytting her. De solvendte stuene, soverommene, daglig- og spisestuene og anretningskjøknene er lyse og vennlige – alle ulike i farge og størrelse, i samme etasje. Bort med anstaltpreget så langt råd er. Den regelen har en gått etter. Her skal det bli heimlig og trivelig. Selv i isolasjonsrommet – sikkerhetsventilen om noen skulle bli ustyrlige – mangler gitteret for vinduet. Det greier seg med tykt, klart uknuselig glass. Ingen skal her føle seg under bånd og tvang.

RENSLIGHET MÅ TIL
       Stor vekt er lagt på sanitær- og badeanlegget med dusjer, kar og rekker av vasker, som får rikelig med varmt vatn fra sentralfyringsanlegg i kjelleren. Trapper og korridorer er brannsikret. Ingen unødig risiko blir tatt. ”Brannvogna” skal stå klar til utrykking i ”innkjørslen”, med slanger som i en fart kan kobles til hydrantene.
       Første etasje er bereknet for de dårligste – de sengeliggende og de med lavest intellingenskvotient. De bedre skal bo i avdelingen i annen etasje. Hver avdeling har felles oppholdsrom for 15. Pasientene har enten eget soverom eller deler det med 1 og 2 og opp til 3 andre.
Utstyret blir nå satt på plass, smakfulle og solide stålrørsmøbler laget i Hillevåg.
       I mennenes hus – det tilsvarende bygget i nord – er en kommet like langt. Bestyrerboligen er oppusset innvendig, og i funksjonærboligen driver arbeidskarene hardt på. De mest nødvendige maskinene til vaskeriet er installert i ”innkjørslen”. Å jo, det skal nok lage seg bra til åpningen.
       Hovedkjøkkenet kommer foreløpig til å bli en tyskerbrakke. Senere er det meningen å flytte det over til ”steinhuset”, som inntil videre blir satt så pass i stand at pårørende som besøker pasientene, kan overnatte der om sommeren. Sammen med forsamlingsbrakka – tyskernes kino – danner disse bygningene en egen avdeling, som skal skilles fra åndssvakeheimen med en hekk, slik at en eventuelt kan nytte dem under stevner uten at det kommer til å forstyrre pasientene.

BUNKERS KAN NYTTES TIL MYE
        Mye har ”gjestene” i krigs- og etterkrigsårene ødelagt og fjernet, men noe godt kan det også komme ut av det. Bunkerne har visst ingen tallet på. Så å si hver haugen er innhol, og holdt oppe med metertykke sementmurer. Der skal det bli garasjer, grishus, potetkjeller og kjølerom, men mange må en bate ta og stenge av og få fylt igjen gangene, som ligger der som fallgruver. I grunnmuren til et par av de revne brakkene vokser alt kål og neper i fin matjord. Her skal det bli drivhus. Menn og kvinner, barn og vaksne, som aldri har følt gleden over å kunne gjøre et dagsverk, skal få se plantene spire og gro under hendene. Men for en tålmodighet må der ikke til! På Nærland blir en betrodd de ”ikke utviklingsdyktige” med intelligenskvotient mellom0-30, og gjerne noen få bedre. Trass i alt har de visse betingelser for å lære enkelt arbeid – kanskje bare visse tak. Så langt det finnes mulighet for det, skal alle bli satt i arbeid – ikke for å bidra til heimens økonomi, men for at dagene deres skal få innhold, så stor rikdom som den fattigeutrustningen deres gir chanse til.

KVINNENE SKAL FÅ SEG VEV,
        lage støvkluter og golvfiller, hjelpe til i kjøkkenet og vaskeriet. Når været er ulaglig for utearbeid, har mennene sitt verksted for matte- og børstebinding og annen husflid.
        Diakon Steensnæs har nylig vært i Danmark, på det store sentral- og mønsteranlegget Anders Venge i Slagelse, og satt seg inn i arbeidsmetodene der. En annen diakon som skal stå for mannsavdelingen , og sykepleiersken som skal lede kvinneavdelingen, er der nede nå og lærer av danskene, som står i aller forrerste rekke når det gjelder åndssvakeforsorgen.
        I alt skal det ansettes 6 sykepleiersker og 5 diakoner (bestyreren medreknet) utenom det øvrige personalet, og dr. Lende på Nærbø skal være lege. Når det er så mange utdannede til å ta seg av 60 som trenger stadig tilsyn og pleie, skal en slippe og si at de åndssvake vil bli vanskjøttet.
        Borte ved Salteåna ligger det nye vassverket med klorerings- og filtreringsanlegg. En stor samletank på 100 kub. Meter er under støpning – beregnet på mye større belegg enn Nærland åpner med.

DIAKONENE TENKER PÅ FRAMTIDA,
        på å ta igjen og gjøre godt noe av det samfunnet har forsømt. De har vært med på å vekke folks samvittighet for de åndssvake, men enda mangler det atskillig på forståelsen blant de menneskene som vanligvis ikke kommer i berøring med åndssvake. Diakonene vil arbeide for å få plass til enda flere her ute i den vakre jær-naturen, der de åndssvake kan få være i fred for nysgjerrige og ingen blir genert av dem. Her skal de få være seg selv, føle seg frie og glade ved det åpne havet, bo i livd av lune skogholt med gran og buskfuru, nyte det milevide utsynet over slettene innover mot Høg-Jæren og fjellgarden. I barnslig iver kan de plukke strandblomster mellom marehalmen i sanden, lytte til fuglelåt og havbrak.
        Dette deilige stedet burde heller ha vært for normale mennesker som fullt ut kan sette pris på det, sa en som hadde tilfeldig arbeid der ute. – Bared et beste er godt nok for åndssvakebarna, sa Røde Kors-folkene som fikk i stand Bakkebø, og innbød kunstnere til å smykke det med malerier. Diakonene vil på Nærland yte sitt beste for de som mest trenger til pleie. Kunst har de ikke hatt råd til å kjøpe. Men helsedirektoratet har ført pleieheimen opp på listen over de sykehusene som til høsten vil bli tilgodesett av staten med malerier.
        I mange år har diakonene samlet inn til Nærland. Det siste året har de også gledet seg over å få stats- og kommunal støtte. Tyskernes herjinger har vært en dyr historie for dem. Men om vi ved åpningen har gjeld, så skal det ikke være mye, sier bestyreren, som har vært med i planleggingen fra begynnelsen av.
        Mye mer kunne ha vært gjort om de hadde hatt enda bedre råd og funnet det forsvarlig å drive det større fra starten.
        Etter det vi får opplyst, har staten lovet å ta 4/10 av kostnaden med hver enkelt pasient. Resten av driftsmidlene må komme inn som frivillige gaver.

KVINNENE FØLER ANSVARET
        I forrige uke ringte en dame opp og fortalte at en forening på Bryne hadde samlet ull – nok til 40-50 tepper. Gaver er også kommet fra andre kanter. På Moss og i Laksevåg er det kvinneforeninger som på eget initiativ har satt i gang med å arbeide for Nærland. En formålsløs syforening i Sandnes er også blitt merksam på oppgaven.
        Slikt gir oppmuntring, og når kvinneforeningene tar fatt, pleier det å bli nokså sikre inntektskilder, om de ikke alltid greier så store beløp. De skuer på lasset og gjør det lettere å trekke for Diakonforbundet, som selv legger seg kraftig i selen. 

                                                                                J. M. J

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Nestekjærligheten er drivkraften, 26.06.1948

Bilde til Nestekjærligheten er drivkraften, 26.06.1948

Tunet på Nærland. Vanntårnet i midten skal nå bare gjøre tjeneste som reserve. I den gamle "innkjørslen" til høyre på bildet er det vaktmesterbolig og vaskeri. I bygnigen bak tårnet er pleieavdelingen for menn.

Bilde til Nestekjærligheten er drivkraften, 26.06.1948

Diakon Ådne Steensnæs som skal bestyre åndssvakeheimen på Nærland

Bilde til Nestekjærligheten er drivkraften, 26.06.1948

Den tidligere messen på sanatoriet blir innredet som funksjonærbolig

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.