Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte, 16.05.1949

Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte

Men langt igjen til en anstalt som byr de åndssvake deres soleklare menneskerett: Retten til å utvikle alle sine muligheter

Fakta

Datering:
1949-05-16
Perioder:
Før HVPU-reformen

Aftenposten

        ”I vårt land er det i dag tusener av åndssvake barn og unge som ikke får sin trivsel og sin utvikling, fordi de er anbrakt i trange hjem hos fortvilte foreldre eller i barnehjem, hvor de er til plage. Disse tusener er et mindretall, men et stort mindretall. De kan ikke gjøre opprør annet enn enkeltvis. De kan ikke organisere seg og kreve sin rett: retten til å utvikle sine evner så godt som mulig, retten til å finne en plass eller i verste fall til å være beskyttet mot overlast og ulykkelighet. Kan vi uten å ta skade på vår egen sjel nekte dem denne retten, fordi de ikke selv kan kreve den-?”
        Det bør glede alle de åndssvakes pårørende at det er overlegen for vårt lands største åndssvakeanstalt, Ole B. Munch på Tokerud, vi ovenfor siterer. Vi fulgte ham på en rundtur gjennom anstalten forleden. Vårt ønske var hele tiden at alle åndssvakes pårørende kunne ha sett dette henrivende møte mellom overlegen og hans pasienter, for det var preget av gjensidig hjertelighet, enten det gjaldt barna som i kåthet rev brillene av ham, en unggutt som skulle ha vise råd om en hytte han nettopp hadde bygd, eller de gamle, som akkurat gikk der og stundet etter et par oppmuntrende ord for dagen -.
        Den som i 1946 så billedserien fra Tokerud med de skulende, forskremte barna og de overfylte og uhyggefylte rommene, spør seg selv hva om her er skjedd. Det var åpne, tillitsfulle mennesker vi møtte overalt på gården, ivrige etter å vise vei eller på annen måte å kunne gjøre oss en tjeneste, intenst opptatt av fotografens apparat og journalistens blokk og blyant. Men hermed vil vi bare ha sagt at Tokerud er bedre enn sitt rykte, ikke at det er en idealanstalt. Vi følte oss tiltalt av tonen, av omgivelsene og atmorfæren som hvilte over stedet. Men vi følte oss opprørt over lokalitetene. Her er hus uten antydning til bad, og hus hvor 70-80 – til dels sengeliggende og helt hjelpeløse – mennesker må dele et enkelt kar. Når de så må bæres ned smale trapper og gjennom lange, kronglete ganger for å nå dette nødvendige, men høyst ufrivillige rommet, forstår man hvor utilfredsstillende stellet må bli for pasientene og hvor tungvint og urasjonelt det må være for pleierskene. Her finner man også en av grunnene til at 60 prosent av anstaltens utgifter går til lønninger.
        Det er deprimerende å se spisesaler med langbord uten antydning til duk, og benker i stedet for stoler – spisesalen på kvinneavdelingen på Grini så atskillig koseligere ut under krigen! Det er goldt og trøstesløst å se oppholdsrom uten andre møbler enn uskjønne og høyst medtatte trekrakker. Og om de mørke og malingsslitte veggene føler vi bare trang til å si, at om økonomien er aldri så dårlig her til lands, bør det straks bevilges det helsedirektøren så treffende har kalt ”et kosmetisk vedlikehold”. Heller ikke tror vi at Statan blir særlig fattigere om det lille samfunnet ute på Tokerud får skikkelige klær. Det er nedslående å se normale, velskapte mennesker i stygge og stygt lappede klær. Det er direkte nedverdigende å måtte konstantere at det er de som fra naturens hånd er blitt dårligst utstyrt, vi ikke har annet å by. ”Slike barn er kostbarere enn andre, fordi de alltid må være pent kledd”, sa en mor som strevde døgnet rundt for å kunne holde en skikkelig standard på sin åndssvake lille datter, som det ikke hadde vært mulig å skaffe anstaltplass for. Men det er ikke bare mødre som bør vareta den de åndssvakes tarv. Samfunnet som helhet ville bli mer trivelig, om vi alle hadde større hjertelag for dem.
        Den godværsdagen vi gjestet Tokerud, drev pikene i potetåkeren, guttene plukket stein fra et nybrottsfelt. Stimulerende kan arbeidet neppe ha virket, der gikk en halvtime mellom hver gang de satte potet eller plukket opp en stein. Men de holdtes da iallfall i ånde. Vanskeligere er det å forstå hva de settes til i styggevær, bortsett fra hus- og gårdsarbeid. Utviklingsmulighetene er altfor få. Men de skal bli bedre. En stor og prektig lekeplass med plaskedam er under oppførelse for de små. En stor vevstue er i sikte for de voksne. Barnas spisesal har fått bord og små stoler. For noen år siden satt de, så uhyrlig det enn lyder, direkte på gulvet når de inntok sine måltider! Stuen har også fått piano, en gave fra navngjetne Mosedamene, og der er i år for første gang i anstaltens historie ført opp et særskilt beløp til leketøy, mens man tidligere har måttet stjele litt fra andre budsjettposter eller tigge seg til noe så nødvendig.
        På vår vandring over tun og tuer kom vi til et bakkehell med blomstrende kirsebær og stubber blånende av fioler, der blikket kunne vandre helt ned til Sandviksbukta. På denne idylliske plett hadde ung Einar bygd sin egen verden: en prektig hytte som der skulle atskillig sunt håndverksskjønn til å få opp. Utenfor hadde han plantet forglemmigei og satt bærbusker. Nu spurtes det bare om overlegen kunne få litt frø hos gartneren -? Jo, overlegen trodde da det. Så var det størrelsen av den grind som skulle føre inn til eiendommen – nettingen var for liten! Men overlegen var straks den erfarne mester, Einar den lærevillige svenn, og et øyeblikk etter var nettingen på plass. Da vår unge venn til slutt fikk løfte på et flagg i toppen av sin nyreiste flaggstang, uttrykte han sitt fromme håp om at ingen måtte rive gjerdet eller flagget hans ned, lot et megetsigende blikk vandre i retning av steinplokkerne som åpenbart ikke raget fullt så høyt som han selv i intelligens, og savoir vivre og sa: - Du vet, overlege – hva kan man ikke vente av sånne!
        Tokeruds mest charmerende trekløver traff vi i skyggen av en gammel lind. Det var Signe som var 44, men så ut som 64, blid og inntagende i sitt rutete bomullsforkle. I 23 år hadde hun hatt sitt hjem på Tokerud, og her ville hun fortsette å være – så lenge du er her, sa hun til overlegen. Og overlegen takket henne synlig begeistret for det og presenterte Ruth, en ung pike som Signe hadde tatt hånd om fra hun som ganske liten hadde gjort sin entré på Tokerud. Mellom dem gikk Solveig, en ulykkelig liten 6-åring, som hadde hatt det med å bite seg til blods å rive håret av seg. Da ingenting hadde hjulpet og anstalten ikke visste hvordan den skulle rå med dette sarte lille vesenet, spurte overlegen om Signe, som hadde tatt seg så omsorgsfullt av Ruth, også hadde tid og krefter til å holde et øye med Solveig. Og nu gikk de der med den lille mellom seg, de to i lykkelig bevissthet om sin absolutte uunnværlighet , den tredje med den trygghetsfølelse det alltid gir å vite at man tilhører noen.
        Ved utgangsporten traff vi Per som viste oss sin flunknye pipe, funnet i en innholdsrik pakke hjemmefra. Han eide anstaltens fineste grammofon og dens største plateutvalg, og kunne låne ut av sin egen overdådighet, når der arrangertes små fester på en eller annen avdeling. Per var smørblid og vel vitende om sitt verd av den grunn.
        Tokerud-samfunnets dager er som man skjønner ikke alle sammen ens. Når pasientene av sin månedslønn på 10 kroner har betalt sin tobakk og sjokoladerasjon, kan det hende at det er litt igjen til en hyggeaften, hvis det da ikke foregår begivenheter i bygda som Tokerud-folket kunne ha lyst til å overvære. Til Skuirennet i vinter dro 40 av sted i anstaltens egen buss, og alle betalte sin billett av sin egen lønn – sånt gir selvrespekt! Riktignok har uvettige Bærumsfolk mer enn en gang korset seg over at en så vakker bygd skal ”skjemmes” av så mange åndssvake. Men de åndssvakes foreldre skal vite, at overlege Munch ikke tolererer den slags, at han kjemper ufortrødent for deres barns rett, for å få dem anerkjent som mennesker, for å få dem tilbake til det samfunnsfellesskap, vi på så mange og så opprørende måter har utstøtt dem av, og for å vinne oss alle for sitt eget livssyn: Respekt for mennesket, også for mennesket med de mest beskjedne evner og de minst gunstige psykiske muligheter – gjør det ikke godt å høre sånne ord?
                                                                                                           Unn.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte, 16.05.1949

Bilde til Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte, 16.05.1949

"Tokeruds charmerende lille trekløver: Pleiemor Signe med adoptivdøtrene Ruth ytterst og lille Solveig i midten."

Bilde til Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte, 16.05.1949

"Mesteren Munch og svennen Einar studerer hvordan en grind best spikres ammen."

Bilde til Tokerud-anstalten er bedre enn sitt rykte, 16.05.1949

"Det er overlegens briller som de små på barneadelingen er mest fascinert av."

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.