Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Hjemme hos overlegefruen, 08.10.1952

Hjemme hos overlegefruen på åndssvakehjemmet i Bærum.

Fru Aimée Aubert Munch: ”Å ferdes blant åndssvake kaller på ensomhetsfølelse og pasientene blir glade i menneskene som steller med dem”.

Fakta

Datering:
1952-10-08
Perioder:
Før HVPU-reformen

Asker og Bærums Budstikke

        I over tyve år har fru Aimée Aubert Munch – gift med overlege Ole B. Munch – så å si levet blant mennesker som er mindre vel utrustet hva evner og psyke angår. Hun har fulgt sin mann rundt på forskjellige sykehus og anstalter. I 1946 ble dr. Ole B. Munch overlege ved Emma Hjorths Hjem i Bærum. Og i september 1947 flyttet han med kone og barn inn i overlegeboligen som ligger så vakkert til der oppe under Tanumåsen.
        Når man tar dit en deilig høstdag når trærnes bladheng er på det vakreste i farvene, og jorder og åkrer har den litt høstkalde fuktigheten som gjør at markene ennå ser frodige ut, slår det en at her ikke er noe som minner en om at få stenkast borte ligger et hjem som gir plass for 280 åndssvake mennesker i alle aldre. Likevel blir man mismodig når man langt borte på potetåkrene ser folk som driver med bøtter og grep, fordi man vet at det er mennesker som ikke har fått tildelt tilstrekkelige evner til å leve sitt liv blant normale.
        - Hvorledes virker det på et normalt menneskes sinn å gå blant åndssvake mennesker år etter år? 
        - Det kaller på en ømhetsfølelse, svarer fru overlege Munch. Pasientene blir så glade over å få kontakt med oss som går om dem, og de blir så inderlig glade i menneskene som steller med dem. Og det vekker igjen omsorg og glede hos de som gjør det. Derfor blir vi glad i dem.
        Det er forståelig at disse varme og gode ord kommer fra fru Munch. Hennes hensynsfulle og medfølende omtale av evnesvake medmennesker gjør godt å høre.
        Overlege Munch og frue har tre barn som til stadighet er vant til å omgåes åndssvake. – Det skjer på en ganske naturlig måte, sier fru Munch. Våre barn har aldri vært engstelige for å være sammen med mennesker som ikke er normalt utrustet.
        Jeg har bare en gang vært på Emma Hjorths hjem. Jeg kom ikke lenger enn på tunet – en herlig julidag i fjor sommer. Mitt møte den gang med de mange pasienter som gikk omkring der oppe, ble en fiasko – om man kan tillate seg å bruke et slikt uttrykk. Jeg følte meg dårlig og måtte skynde meg derifra. I lang tid etterpå satt det noe vondt igjen. Jeg forteller dette til fru Munch og vil gjerne unnskylde meg.
        - Det er mange som har det som Dem, svarer fru Munch. Og det kan man ikke hjelpe for. Men jeg kan forsikre at inntrykket av uhygge blir borte når man omgås menneskene her. Pasientene er stort sett blide og fornøyde – deres tilværelse har også mange lyspunkter – de gleder seg over ting – de som vi. Og som sagt – vi som har med dem å gjøre, får så uendelig meget tilovers for dem.
        Søster Esther på barneavdelingen har vært på Emma Hjorths Hjem i 27 år. Hun begynte 16 år gammel – uten utdannelse – og reiste senere – etter endt utdannelse på Ullevål – tilbake til sine pasienter på Emma Hjorts Hjem. Og 27 år – det sier ikke så lite…
        Spørsmålet om arbeidshjelp har alltid vært en slik anstalts største problem.
        - Min mann er ganske tilfreds i så henseende nu, opplyser fru Munch. Her er 120 statslønte mennesker ansatt, men funksjonærer, pleiersker, gårdsfolk og det hele.
        Det drives stort gårdsbruk på hjemmet og alle pasienter som overhodet er i stand til det, deltar i arbeidet. De liker beskjeftigelse og er, for manges vedkommende, nødt til å ha det. – Dermed tjener de også til lommepenger, og det gir dem en veldig tilfredsstillelse, sier fru Munch.
        - Hva brukes lommepengene til?
        - Noe blir satt på bankbok, resten går til tobakk og godterier eller kino. Bankbeløpet er de svært opptatt av, for da kan de etter en viss tid få anledning til å kjøpe seg en ordentlig ting. Klokke for eksempel er meget populært – alle vil gjerne ha det. Og ”stolpeluer” som vi kaller det – ”uniformsluer” med striper av gull er uhyre moderne på Emma Hjorths Hjem. En av pasientene er også lidenskapelig samler av grammofonplater.
        - Arrangeres det utflukter for pasientene?
        - Ja, vi drar på turer. Og i julen er det juleforestillinger i Oslo som skal sees. Deretter får de gå på restaurant og ha det hyggelig. Ellers fester vi det vi kan og benytter de anledninger som er. 17. mai f.eks. er en av våre store dager. Pasientene går i tog og har en fane for hver avdeling. Så er det sekkeløp, eggeløp og mange andre konkurranser der alle deltagerne får premie. Vi har eggedosis og brus og om aftenen er det dans på tunet – eller innendørs alt ettersom været er.
         Fru Munch forteller også at det holdes skirenn hver vinter hvor deltakerne med entusiasme går inn for konkurransen. Den Internasjonale dugnad som hadde tilhold på Emma Hjorths Hjem i fjor, satte i stand en finfin hoppbakke. Slalåm og langrenn er også i skuddet og premieutdelingen er stor stas. Og som sagt - alle får premie – det gjøres ikke forskjell på folk på Emma Hjorths Hjem.
        For barna er det sørget for god beskjeftigelse. De har store lekeplasser med sandkasser, rutsjebane og alt til faget henhørende. Dessuten får de tegne og male – hver mann sin hobby, er øyensynlig det gode motto. Utdannede barnepleiersker sørger for å lære dem det de kan.
        På tale om planer for utvidelse, svarer fru Munch at det for tiden bygges en rekke funksjonærboliger. De to første er ferdige til innflytning til jul, de andre kommer på løpende bånd. Det blir både hybler og leiligheter. Rimeligvis er det den eneste måten man kan få kvalifisert hjelp på. – En god ting er forøvrig at hjemmet ligger nær et sentrum, som f.eks. Sandvika. Hvis man legger det langt avsted på landsbygden, der funksjonærene ikke har sjanse til å komme til byen, vil man meget vanskelig få arbeidshjelp. Selv om de fleste er ansatt et slikt sted, føler det som et kall.
        Det er også planer om å utvide selve hjemmet. – Men, sier fru Munch, det er dessverre meget langsiktige planer på papiret. I alle tilfeller blir det ikke som først tenkt under Tanumåsen, men på selve eiendommen. Det er iallfall bestemt. Forøvrig er det kommet nytt vaskeri, med en kapasitet på vask til 1000 mennesker – det skal også tjene Bærum skolehjem og Epileptikerhjemmet.
        Jeg spør henne om det fins tilfelle av søskenpar blandt belegget. – Det hender, omenn ikke svært ofte, svarer fru Munch. I så fall kommer det vanligvis av at det er en arvelig belastning på begge sider.
        Overlegefamilien har en meget flink og dyktig hushjelp. Han heter Arvid og er 22 år. i 5 ½ år har Arvid stelt huset – han vasker og skurer, boner gulv – ordner og rydder opp. – Jeg ar utrolig god hjelp av Arvid, forteller fru Munch. Han kan så og si alle husets daglige gjøremål og er en mester i å holde det rent. Arvid var 2 år da han kom til Emma Hjorths Hjem. Siden har ingen spurt etter ham. Det rumsterer ovenpå – og fru Munch roper Arvid ned. Lys, blåøyet og pen kommer Arvid – han rekker hånden og presenterer seg – Arvid Olaf Hansen. Han er så blid der han sitter rett overfor oss og spiser sin matmors hjemmebakte kaker. Han forteller om sitt livs store opplevelse. Da han hilste på prins Harald, som tok ham i hånden. Det var under ”Hjertelotteriet” – Arvid solgte lodder- jeg sto enda på Eidsvolds plass – like nedenfor Stortinget, De vet, sier Arvid. Han reiser seg opp og demonstrere på gulvet. – God dag prins, sa jeg. Og prinsen sa goddag igjen og rakte Arvid hånden i samme øyeblikk som en pressefotograf knipset. Dermed kom Arvid i avisen sammen med prinsen. Er det noe rart han er stolt. Bildet henger på veggen over sengen hans. – De kan få se det ved leilighet, sier Arvid og smiler over hele ansiktet. Han har lært meget Arvid – til og med å si De til fremmede. Men lese og skrive kan han ikke.
        Åndssvakefrekvensen er svakt stigende i vårt land. Det er med sorg man erfarer det. Åndssvakeforsorgen ligger langt tilbake – vi trenger flere hjem – det er et skrikende behov – plass og atter plass kreves for å få plassert evnesvake mennesker i trygge, gode omgivelser der de kan få den behandling og den pleie de tilkommer av fagutdannede folk.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Hjemme hos overlegefruen, 08.10.1952

Bilde til Hjemme hos overlegefruen, 08.10.1952

Fri Aimée Aubert Munch.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.