Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

En mor forteller

Denne historien har Bjørn-Eirik Johansen skrevet på bakgrunn av sine intervjuer. Den er anonymisert og lar seg ikke spore til en enkelt beboer. Navnet er oppdiktet.
 

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Pårørende

Da Kåre ble født var mannen på fiske. Det var en tung fødsel og personalet på sykehuset hadde ikke tid til hjelpe skikkelig fordi det var så mange som fødte på en gang. Kåre ble født med en hjerneskade. De tror at skaden skyldes surstoffmangel.

I oppveksten var han en svært vilter krabat, men han var snill og hadde mye humor. Alle i familien ble svært glade i Kåre. Han var mye sammen med onkler og tanter når de var i fjøset og når de var på slåttemarka. Kåre pleide etter hvert å hjelpe til hjemme. Blant annet var det hans jobb å sette tallerkenene på plass i skapene. Dette var han svært nøye med og alle fatene og koppene måtte stå på en spesiell måte. Selv om alle i familien (og nabolaget) tydelig var glade i gutten ble mor noe reservert når det kom fremmede til gårds og fikk se ham.

Familien, som hadde et kristent fundament i livet sitt, hadde deltatt aktivt i innsamlingen av midler både til bygging og drift av Trastad. Da Kåre var 8 år gammel (i 1959) ble han sendt til institusjonen. Det var helsesøster og legen som var behjelpelig med å fylle ut søknaden. Hovedgrunnen til at mor og far gikk med på dette, var at det var fryktelig slitsomt for mor å være såpass mye alene som hun var med å ta seg av sønnen. I tillegg skulle han jo få gå på skole inne på Trastad. På hjemplassen var det ingen hjelp å få, verken i form av skoletilbud eller avlastning, og det var sårt å se de andre barna gå på skolen når Kåre måtte være igjen. Han hadde jo så lyst å være sammen med søsknene sine og de andre barna. Mor forteller at det var den frykteligste dagen i hennes liv da hun leverte fra seg sønnen på Trastad, og at om hun hadde visst i dag hva hun etter hvert kom til å erfare, så hadde hun aldri gjort det.

Ledelsen på Trastad oppfordret henne til å vente en stund med å besøke Kåre fordi det kunne være uheldig for ham. Da hun endelig bestemte seg for å dra og se til sønnen fikk hun sjokk. Kåre satt innelåst for seg selv på et rom. Dette ble gjort for å beskytte ham fra de andre ungene som hele tiden var på ham og lugget ham. Kåre var livende redd ute i avdelingen, og da hun skulle dra hadde han satt seg i bilen og nektet å gå ut. Hylende og skrikende måtte de dra ham ut av bilen. På tur hjem hadde moren grått slik at hun hadde måttet stoppe bilen; hun hadde fått det for seg at hun hadde stengt ungen inne i helvete.

Mor forteller videre at de pleide å ha sønnen heime hver eneste jule- og sommerferie. Om sommeren pleide han å være sammen med dem og gjøre arbeid på gården.

Etter hvert fikk sønnen både skolegang og dagtilbud på Trastad. En gang mor hadde vært på besøk på Trastad hadde hun gått innom skolen og sett. Her så hun at de blant annet øvde på bokstavene og hun hadde sagt at det ville vært koselig å få et brev eller kort i fra sønnen. Etter at hun kom hjem gikk det noen uker, og så kom det brev i postkassen. Det var skolen på Trastad som hadde sendt brevet, men det var Kåre selv som hadde skrevet navnet sitt under. Dette ble hun veldig glad for. Etter dette fikk hun brev fra skolen 1-2 ganger i året.

Det hadde vært en rolig tid. Men så ble Kåre, uvisst av hvilken grunn, flyttet opp på Åtta. Dette var en lukket avdeling med mange urolige pasienter, og foreldrene mente bestemt at deres sønn ikke hørte heime der. Det hadde vært en lang kamp, men så hadde de endelig fått gjennomslag for at han skulle få bo på en annen avdeling lengre ned i bakkene. Det var bare det at hele tiden var det hennes sønn som måtte vike plassen for andre. Det vil si at dersom det kom andre pasienter for å bo på avdelingen, så måtte Kåre vike plassen og ble flyttet opp på Åtta igjen. Dette at sønnen gikk nærmest som en skyvemil mellom avdelingene hadde plaget henne veldig. Det var hele tiden noe. Aldri kunne hun slappe helt av.

Hun forteller en annen episode som hadde irritert henne. Kåre hadde det slik at han var veldig nøye på ting. Dette gjorde blant annet at han plukket på løse tråder i genseren sin. Derfor hadde hun begynt å fore genserne hans innvendig. Særlig var det en genser hun hadde gjort seg mye flid med og som hun hadde foret innvendig slik at sønnen ikke skulle plukke den i stykker. En stund etter at hun hadde sendt genseren til avdelingen var hun på besøk hos sønnen. Da så hun at en av de andre hadde genseren på seg. Dette likte hun dårlig og sa fra til personalet, som svarte henne med at hun måtte jo skjønne at på denne avdelingen delte de på alt. Hun lurte fælt på hva som hadde skjedd med alle de andre pakkene hun hadde sendt til sønnen med frukt, hjemlagde boller og kaker.

På tross av at hun mener at sKåre nok har hatt det til dels svært vanskelig på Trastad så er det noen ting hun savner fra Trastadtiden. Det ene er Foreldrekonferansene der de fikk møte andre som var i samme situasjon som dem, hun husker at her var det både tårer og latter. Det andre hun savner for sønnen sin i dag er det Fritidskontoret hadde å tilby ham på Trastad. Hun vet at Kåre ofte var med på utflukter i regi av fritidskontoret, både med bil og båt og overnatting.

Kanskje synes mor at hun har vært noe urettferdig i omtalen av betjeningen, for som hun sier: mange av betjeningen stod virkelig på for Kåre. Hun forteller om hvordan det var takket være dem at han, etter å ha bodd 23 år på institusjonen, fikk enerom. Det var betjeningen som hadde sagt fra til ledelsen at nå var det hans tur. Når hun tenker tilbake til den tiden Kåre kom til Trastad i 1959, så tror hun nok at betjeningen hadde fryktelig mye å gjøre.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Pårørende.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.