Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Ruth og Per Vestrheim forteller

Ruth Vestrheim arbeidet på Trastad fra institusjonen ble opprettet i 1954 til den bli nedlagt i 1991, for så å gå over i den kommunale omsorga. i dette intervjuet som ble gjort i 1993 sier hun at den totale innsatsen og kvaliteten på det arbeidet som ble gjort den gangen på paviljong 1, er noe av det ypperste hun har vært med på. ”Det er utrulig at man kunne holde et slikt nivå som man gjorde, forteller hun, men så var der heller aldri ei ledig stund.”

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Ansatte

Da Ruth Vestrheim begynte å arbeide på paviljong 1 i 1954, var hun akkurat ferdig med en svært streng og krevende utdannelse i barnepleie. Dette viste seg å være en god forberedelse til de store arbeidsoppgavene som de kom til å stå overfor den første tida på Trastad. Hun forteller at konkret erfaring med psykisk utviklingshemmede var det ikke mange av de første ansatte som hadde, antakelig bare søster Cecilie og søster Maria. Men folk var svært godt motivert for jobben, og arbeidet var nøye planlagt av avdelingslederen, søster Cecilie Tellefsen. Det var en mangeartet jobb som måtte gjøres, og folk hadde ferdigheter på forskjellige områder. Dette ble samordnet på en utmerket måte samtidig som den enkeltes innsats var på topp. Ruth Vestrheim arbeidet på Trastad helt til institusjonen ble nedlagt i 1991, og gikk deretter over i den kommunale omsorga. Hun mener likevel at den totale innsatsen og kvaliteten på det arbeidet som ble gjort den gangen på paviljong 1, er noe av det ypperste hun har vært med på. ”Det er utrulig at man kunne holde et slikt nivå som man gjorde, forteller hun, men så var der heller aldri ei ledig stund.”

De ungene som kom var for det meste svært krevende. Noen var sterkt utagerende og måtte passes nøye på hele tida slik at de ikke skulle skade seg selv eller andre eller ødelegge for mye omkring seg. ”Søster Cecilie var svært dyktig og ytte selv en voldsom innsats. I tillegg til sine administrative oppgaver var hun i full pleiejobb i avdelinga. Dermed kunne hun også stille store krav til andre. Paviljong 1 var jo den eneste institusjonsbygningen det første aret. Dermed måtte alle arrangement som skulle finne sted også bruke lokaler i avdelinga. Det betydde at personalet ofte i tillegg til sine øvrige gjøremål med ungene også matte delta i flytting av møbler frem og tilbake for å gjøre klar møterom.”

Ruth Vestrheim husker fremdeles godt hvem hun arbeidet sammen med på paviljong 1 den første tida. Det var Cecilie Tellefsen, Maria Meland, Gunhild Jacobsen, Anna Gare, Grethe Wiig, Ruth Vangen, Marie Gjerstad, Olga Salen (avdelingspike), Judith Nergard (kjøkkenansvarlig), Oddlaug Nergard (kjøkken), Reidun Rydland (systua), Liv Johansen (vaskeriet). Nattevakter var Margit Berg, Hjørdis Meyer og Solveig Gaare. Disse personene fikk totalansvaret for 30 psykisk utviklingshemmede barn hvorav mange hadde sterke tilleggshandikapp.

Matstell, vaskeri, reparasjon av tøy, innkjøp og administrasjon, pleie og medisinering, trening og opplæring, alt skulle gjøres av staben på paviljongen. For å lette treningsoppgavene noe, pleide de å organisere noe de kalte for lekestue på et av rommene. Der fikk en av staben konsentrere seg om trenings- og aktiviseringsoppgaver med et begrenset antall barn hver gang. De valgte da ut noen av de ungene som de sa hadde gode utviklingsmuligheter. Hvis det høvde slik, kunne denne aktiviteten også bestå i en tur ut til fots eller på spark eller kjelke. For denne ”lekestueaktiviteten” førtes en egen ”journal for leketanter” der det ble skrevet hvem som hadde deltatt den enkelte dag, hva man hadde foretatt seg og hvordan det hadde gått.

Til tross for det veldige arbeidspresset, sa forteller Ruth at arbeidsdagen likevel ga rom for morsomme opplevelser. Hun forteller en slik episode. En av nattevaktene, Margit Berg, pleide å skøye med ungene og si at hvis de ikke gjorde slik eller slik så skulle hun skape seg om til en katt. Dette hadde en av ungene, Dorthea, tatt på fullt alvor. En dag kom det så en katt smygende ut av skogen og ned til huset der Dorthea oppdaget den. Hun fikk det da for seg at dette var Margit Berg som var blitt til katt og som ikke kunne bli seg selv igjen. Dorthea tok katten på fanget og strøk den over ryggen mens hun sa til den: ”Stakkars fru Berg. Stakkars fru Berg”.

Per Vestrheim begynte på Trastad i august 1957, samme året som han og Ruth giftet seg. Arbeidsinstruksen han fikk fra bestyrer Gilleberg, var som følger: ”Du skal drive fysisk og mental fostring av ungene”. Dette var det første systematiske skoleopplegget på institusjonen, og initiativet kom fra Gilleberg som bl.a. gjennom sine andakter hadde opplevd at mange av ungene hadde muligheter for å lære. Nu var også paviljong 2 kommet til med omkring 50 gutter, og paviljong 3 ble tatt i bruk samme høst. Noen få av guttene på paviljong 2 hadde gått på spesialskole for evneveike sørpå og lært å lese og skrive, og dette måtte holdes ved like.

Per forteller at arbeidsdagen hans hadde en fast rytme i forhold til en del av institusjonens øvrige virksomhet. Han fikk utpekt ei gruppe på 10 - 12 elever, i hovedsak gutter fra paviljong 2. Denne gruppa begynte dagen med å være med på andakten. Andakten fant sted i paviljong 3. Den var ferdig klokka 09.00. Derfra gikk turen til paviljong 2 der han hadde rigget seg til med klasserom i et større rom i 2. etasje. Dette rommet hadde han delt av på midten med skap, og den ene enden ble så brukt til sløyd og formingspregede aktiviteter, mens den andre enden var skolepreget med bl.a. tavle. Til denne formiddagsøkta møtte også de elevene fram som hadde en bakgrunn fra evneveikskole og som trengte vedlikehold og videreføring av den kunnskapen de hadde ervervet seg der. De øvrige elevene kom fra "vaktstua" på paviljong 2, og var relativt lavtfungerende utviklingshemmede som skulle få være med i aktivitetene hans for å ”få en forandring i tilværelsen”. Denne formiddagsøkta varte fram til spisetid klokka halv ett. Etter at spisetida var over (klokka halv to) fikk han ansvaret for ei ny gruppe på 10 - 12 unger. Disse var relativt høytfungerende, og deres arbeidsøkt inne sammen med Per varte fram til kl.15.00. Dagens siste økt, fra klokka 15.00 til kl.16.30 var gruppa ute. Da måtte aktivitetene tilpasses årstidene, forteller Per. Når det var sommer eller tidlig høst, pleide de å ha tilhold på en fast plass oppe i marka (der paviljong 8 ligger i dag) der han hadde utviklet forskjellige aktivitetsmuligheter. Hovedbeskjeftigelsene var å bygge hytte og å lage demning i en liten bekk som var der. Til hytta hadde de hver gang med noen nye plankebiter som ble spikret på plass. De hadde også snekret seg egne små trillebårer som de brukte til å transportere stein og torv i som skulle brukes i demninga. Dersom det passet med årstida, kunne også beskjeftigelsen bestå i å plukke bær, røre sukker i og spise syltetøyet. I det hele tatt maksimal utnytting av det naturen gav av muligheter til aktivisering. "Vi hadde en nydelig plass der oppe", forteller Per." En av guttene var likevel i begynnelsen sa redd for å forlate avdelinga at han matte gradvis få venne seg til a være så langt borte. Det oppnådde vi ved at vi gikk litt lengre hver dag." Vinterstid besto uteaktiviteten f.eks. i skigåing. De fleste hadde aldri før hatt ski på beina, sa dette måtte læres fra grunnen av.  Hvordan bindingene skulle festes på skoene, hvordan skiene skulle smøres, og ikke minst, hvordan man skulle gå og stå på dem”.  Alt dette kunne være svært tidkrevende, og det var ikke alltid vi kom så langt før tida var omme. Ved siden av paviljong 3 var det en liten bakke som gruppa brukte til sine øvelser. Der hadde vi mye moro".

Når det gjaldt klasseromsvirksomheten, utviklet han etter hvert et bredt spekter av pedagogiske opplegg. En mye brukt aktivitet var sang og musikk. Mange av guttene var svært glad i musikk, og dette kunne utnyttes pedagogisk. Per var selv ivrig amatørmusiker, og hadde fiolin og mandolin som instrumenter å hjelpe seg med. Med faste mellomrom organiserte de "ønskekonsert" i klassen. Det betydde at elevene ønsket seg hvilke sanger de skulle synge. Så spilte Per mens de sang. "Reidar og Sven Egil hadde et fabelaktig musikktalent. De sang tostemt, helt rent", forteller han. Sangtimene besto også ofte i at Per spilte en kjent melodi, og så laget de tekster til melodien. "Teksten måtte helst være slik at den omtalte elevene selv ved navn. Det ga dem identifikasjonsmulighet og interesse. Vi sang på den måten at jeg først sang fore ei strofe, og så gjentok alle denne strofa et visst antall ganger. Det gav både sangøvelse og øvelse i artikulasjon av ord." Sangferdighetene utviklet seg noen ganger til at enkelte av elevene laget til opptredener der de etterlignet det de hadde opplevd i dagens andakt. Dersom Gilleberg hadde hatt andakten, så var det en som sto fram og etterlignet Gilleberg og førte an i de sangene som han pleide å synge. Dersom Frelsesarmeen hadde hatt andakten, så ble de sangene som de pleide å synge gjennomgått i detalj. Dette kunne bli rene skuespillet, og alle syntes det var veldig artig.

Når det gjaldt boklig arbeid, så brukte de billedbøker og lese- og skrivebøker. Noen av elevene lærte seg faktisk å lese og skrive i denne gruppa, forteller Per. De hadde imidlertid svært lite penger til rådighet til undervisningsmateriell. Derfor måtte de bruke av det som var tilgjengelig, og da satset de på utklippsamlinger. Som en rimelig og engasjerende fritidsbeskjeftigelse hadde man på avdelingen latt ungene samle utklipp fra ukeblad. Dette valgte Per å bruke i pedagogisk øyemed. Utklippbildene ble gruppert i emner og temaer og lagt til grunn for samtaler og øvelser. "Dermed fikk vi et godt grunnlag for artikulasjons- og begrepstrening og utvidelse av ordforråd. Guttene ble veldig opptatt av utklippsamlingene sine og voktet dem som dyrebare skatter. Når de så viste bildene sine fram til hverandre, så utviklet de en verdiskala alt etter hvor etterspurt bildene var. De mest populære bildene var bilder som hadde noe med musikk å gjøre. På grunnlag av ei verdisetting som de ble enige om, oppsto det så en utstrakt hyttehandel om bilder. Ett verdifullt mot to mindre verdifulle."

Mange ble så engasjert i dette med utklipp at de brukte en stor del av fritida si til å lete etter og klippe ut nye bilder til samlinga si. Noen prøvde noen ganger å stjele bilder hos hverandre, men eieren oppdaget alltid om noe manglet og som oftest så ble det oppdaget hvem som var den skyldige. Per forteller at han en gang overhørte en episode i forbindelse med et slikt tyveri. Han som hadde mista bilder gikk løs på "hovedmistenkte" og serverte ham følgende kraftsalve: "Du er åndssvak. Det er det du er!" Da Per ville vite hva han mente med ordet åndssvak, så forklarte han at det var en sånn en som stjeler bilder.

Formingsaktivitetene gikk mye ut på tegning eller fletting av matter av kokostau. Per husker spesielt en elev som aldri hadde deltatt på noe aktiviseringstilbud før og som mange trodde ikke kunne lære noe. Han ble rene eksperten på mattefletting. "I begynnelsen var han rasende fordi jeg skulle ha han med på å gjøre noe, men etter ei tid flettet han matter så jeg nesten ikke skulle greie å stoppe han." Tegning foregikk på baksiden av reklamebrosjyrer fra møbelforretninger i Harstad. "Sven Egil hadde et fabelaktig tegnetalent. Han tegnet alt han så omkring seg, og ved hjelp av en frodig fantasi også mye av det han ikke så. Og han tegnet med en teknisk ferdighet som var utrulig. Dessverre er visst alle disse tegningene gått tapt i ettertid."

De laget også hanskedukker og begynte å fremføre dukketeater, men Per tror at dette arbeidet ikke ble videreført da han sluttet i 1960.

Da Per Vestrheim avsluttet sitt mangslungne skoleprosjekt, var det kommet i gang en viss opplæringsaktivitet også hos andre på institusjonen. Sigvor Riksheim begynte i 1958 med formingsaktiviteter, gårdsbestyrer Henriksen hadde ei gruppe i peddikfletting, Bertha Nesje hadde begynt å prøve ut handarbeidstrening på paviljong 1 og 2, og noen av klientene fikk delta arbeidet på gården. På grunnlag av det opplaringsarbeidet som utviklet seg, søkte bestyrer Gilleberg om undervisningsmidler fra Kirke- og undervisningsdepartementet. Svaret var avslag, og begrunnelsen var slik: Få av disse barna er i stand til å komme noe lengre enn 2.k1asses pensum. Derfor har det ikke noen hensikt å bruke midler til opplæring.

Fra 1962 kom likevel formell skole i gang på grunnlag av midler fra Forsøksrådet.

Ruth og Per Vestrheim registrerte nøye hvordan "institusjonsklimaet" utviklet seg på denne tida. Som mann var Per fullt ut akseptert til å drive uteaktiviteter og skolearbeid, men det pleiemessige felt var fremdeles forbeholdt kvinner. Her var det sterke holdninger, særlig hos diakonissene. Som eksempel forteller Ruth at da institusjonen leide et privathus på Dale for å etablere noen klienter der, ble det snakk om hvem som skulle lede dette tiltaket. Den som skulle lede det, måtte da også selv bo i huset. Hun meldte sin interesse, men da det også måtte medføre at Per skulle bo der, var det ikke lenger aktuelt. At de var gift var ikke god nok grunn til at hun kunne ha en mann boende på avdelingen!

De følte også sterkt det betydelige spenningsforholdet som oppsto i institusjonen etter at Gilleberg var ansatt som bestyrer og skulle gjøre sine lederfullmakter gjeldende også inn på diakonissenes enemerker. Dette var motsetninger som delvis hadde sammenheng med pleiemessige tradisjoner, men som også var forbundet med personlige holdninger og livssyn. Gilleberg var kommet dit med mer romslige holdninger til mangt enn det diakonissene sto for. Dessuten var han familiemann, mens diakonissene var enslige og så på sin pleiegjerning som et livskall.

Når det gjelder det pleiemessige nivå, mener Ruth Vestrheim at paviljong 1 var enestående. Allerede paviljong 2 ble for stor og uhandterlig og tilbudene til den enkelte beboer derfor tilsvarende svekket. Enda verre ble det da de virkelig store avdelingene med paviljong 4 i spissen kom på 60-tallet. For klienter som ble overflyttet fra paviljong 1 til slike storavdelinger, kunne man oppleve direkte tilbakegang i ferdighetsnivå.

Intervjuet ble gjort 15.02 1993 av Arne-Johan Johansen

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Ansatte.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.