Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Emma Hjorths Hjem

Emma Hjorths Hjem var landets første og inntil 1917 eneste institusjon for utviklingshemmede. Den ble nedlagt i 1996, det var nesten synd den ikke fikk leve 2 år til og feire 100 år. Men i stedet ble Emma Hjorth Museum åpnet på 100-årsdagen.

Det er naturlig å dele historien i tre faser.

  • 1898 til 1915 da Emma Hjorth drev den.
  • 1915 til 1946 da Jens Hole drev den som statlig institusjon under Kirke- og Undervisningsdepartementet.
  • 1946 til 1996 under stat, fylke og kommune

Filmer



Skidag

Vinteraktivitetsdagene var en av mange årlige tradisjoner som ble holdt i hevd fram til HVPU - reformen på 90-tallet. Fra 80-tallet ble slalom og hopp erstattet med aking da graden av funksjonshemming blant hovedpersonene på hjemmet generelt ble større.

Dette klippet er sakset fra en 35 minutters lang film fra begynnelsen av 60- tallet som hadde navnet "EMMA HIORTHS HJEM i arbeid, lek og fest."

 

Foreldredag

På midten av 1950-tallet begynte institusjonen å arrangere foreldredager på hjemmet, og her ses noen klipp fra teaterstykket "Prinsesse Blåklokke som gikk seg vill."

Dette klippet er sakset fra en 35 minutters lang film fra begynnelsen av 60- tallet som hadde navnet "EMMA HIORTHS HJEM i arbeid, lek og fest."

 

Bygninger på Emma Hjorths Hjem

Vi vil med disse klippene forsøke og gi et inntrykk av hvordan bygningsmassen så ut på Emma Hjorths Hjem på begynnelsen av 60-tallet. På dette tidspunktet ble det fart på utbyggingen som fastsatt i Landsplanen av 1952, og området preges av umoderne hus og forskjellige byggplasser.

Dette klippet er sakset fra en 35 minutters lang film fra begynnelsen av 60- tallet som hadde navnet "EMMA HIORTHS HJEM i arbeid, lek og fest."

 

1898 til 1915

 "Fru Hjorths Pleie- og Arbeidshjem for Dannelsesudygtige Aandssvage" ble åpnet på Sjøvolden i Asker 12. november 1898. Emma Hjorth f. Lippestad, hadde da allerede arbeidet med utviklingshemmede på Thorshaug Institut siden 1879 da hun avla høyere lærerinneprøve. Hennes bror, læreren Johan Anton Lippestad, hadde i 1874 startet den første skolen for utviklingshemmede i landet, nå åpnet Emma den første institusjonen. Ideen hadde hun fått sammen med sin bror, de hadde sett at ingenting ble gjort for de såkalt "dannelsesudygtige". Mange var gjemt bort, var på legd, bodde på fattighus. Engang i 1930-årene kom en ung gutt som bare kunne raute til Emma Hjorths Hjem. Han lærte å snakke.

Institusjonen lå i Asker frem til 1903. Da kjøpte Emma Tokerud gård i Bærum og flyttet dit med 34 elever. Pengene skaffet hun gjennom store innsamlinger og lotterier, hun har vært en av de største pengeinnsamlere i Norge gjennom tidene. Hun arbeidet ikke selv på institusjonen. Hun ansatte sin svigerinne som også var lærer, som bestyrerinne og satt selv på kontor i Oslo og drev administrasjon og innsamling. I 1915 ga hun hjemmet til staten, da hadde hun bygget to nye hus der, og antall beboere var steget til 85. Pengene hun samlet inn gikk til legater, husbygging, utstyr etc, driften ble dekket ved betaling fra foreldre eller kommuner. De som ikke kunne betale for seg, fikk oppholdet dekket av de mange legatene som ble etablert. Et av legatene hadde navnet "Dronning Mauds legat". Dette ble til ved at hun da kongeparet kom til Norge, bygget en tribune utenfor Norges Bank og tok betaling av tilskuerne. Ubekreftede kilder sier at dronningen bidro med kr. 800.

Inntrykket man får ved å lese om institusjonen i disse årene er at etter datidens forhold var standarden høy. Pleiereglementet legger vekt på god hjelp til måltidene, all straff er forbudt (dette var i spanskrørets dager), "personalets første og siste tanke må være at stelle godt med og hygge for barnene". Det fortelles om turer, små selskaper, sangleker, 17. mai og julefeiring. Dødeligheten holdt seg lav. Men sammenlignet med dagens forhold var bemanningen svært lav.

Hjemmet ble i perioden 1910 - 15 sterkt kritisert av en gruppe politikere som ønsket statlig omsorg. Man finner stadig artikler i avisen Sosialdemokraten som er svært kritiske. I Stortinget er det mange debatter om Emma og institusjonen. Dette førte nok til at hun ga bort hjemmet tidligere enn hun hadde tenkt seg.

1915 til 1954

Den 1. juli 1915 overtok direktøren for Abnormskolevesenet ansvaret for driften av Emma Hjorths Hjem. Fra nå av eide staten hjemmet, men fortsatt var det foreldre eller kommuner som dekket driftsutgiftene. Jens Hole ble ansatt som forstander. Han fortsatte helt til 1946, men ble satt til side en periode under 2. verdenskrig. De 30 årene ble preget av fattigdom, forfall, overfylte bygninger og en ekstremt høy dødelighet. I 1942-43 bodde over 360 utviklingshemmede på hjemmet. Norge var et fattig land, og Emma Hjorths Hjem ble en "melkeku" for staten. Mellom 1921 og 1936 ble budsjettet satt opp med overskudd, mange år med hele kr.50 000 som gikk direkte inn i statskassa. I tillegg sparte forstanderen ca. kr 20 000 hvert år for å bygge nye hus. Bare to ganger fikk han bygge alle andre år ble pengene trukket inn. Mellom 1915 og 1945 bodde 1270 beboere på hjemmet, 570 av dem døde der. Gjennomsnittsalder for død var 22 år. Flere små barn døde etter noen uker p.g.a. diare. Fra 1915 hadde hjemmet en kontrollkomite. Emma Hjorth var medlem fra starten, da kom det inn klager. Etter hun døde i 1921, døde også klagene. Pleiere og beboere fra denne tiden forteller om mangel på alt, plass, klær, sengetøy, bleier, mat. Det sies at beboere frøs i hjel de kalde krigsvintrene. Stortingsrepresentantene som hadde kritisert Emma Hjorth så heftig, befattet seg ikke med hjemmet i denne perioden. Pleiere og beboere er de viktigste informasjonskildene. Årsmeldingene er på noen få linjer. Kontrollkomiteen skriver "Intet å bemerke". I avisene er det lite å lese helt til høsten 1938. Da skriver legen Alex Brinchmann el artikkelserie i Dagbldet med hovedtittel "Forsorgen av de åndssvake barn, en skam for Norge" hvor han er meget kritisk i forhold til Emma Hjorths Hjem.

1946 til 1996

Ole B. Munch ble overlege på Emma Hjorths Hjem i 1946 og ble der til han fylte 70 år i 1975. Han ble også statens konsulent for åndssvakeomsorgen. En tilstand som trosser enhver beskrivelse sa han om institusjonen. Han Begynte med å starte små biinstitusjoner i Akershus og Buskerud slik at beboertallet gikk ned. I 1947 kom Jostein Nyhamar fra bildebladet Aktuell på besøk og tok rystende bilder. Dette ser ut til å ha vekket Stortinget. Claudia Olsen sa at dette er verre enn konsentrasjonsleirene. I 1950- og 60-årene ble det bygget mange nye bygninger, mens beboertallet holdt seg godt under det skyhøye 360.

Nye fagfolk ble ansatt, og allerede fra 1947 startet Munch en internopplæring som ble starten på vernepleierutdanningen. I 1961 kom den første læreren, Helge Morset, og Emma Hjorth skole ble med årene den største i Bærum når det gjaldt lærerantall. Fritidsleder ble også ansatt rundt 1960, men allerede i 1952 var beboernes klubb, Stjerneklubben, startet. Den ble meget betydningsfull. Når man leser klubbens avis, Emmastjerna, er inntrykket at livet på hjemmet besto av fester, turer, ferier og konkurranser. Slik var det nok ikke, men tilværelsen for beboere (og ansatte) ble stadig bedre. Fra store overfylte sovesaler 1946 til enerom i 1980-årene og fra passiv innelåst tilværelse til daglig skole-, aktivitet- eller arbeidsdag.

1970- og særlig 80-årene da Egil Egeland var direktør og Ingrid Aarsæter Reinskaug overlege, var preget av utbygging av nye boliger og verksteder i kommunene og nedtrapping av beboertallet på Emma Hjorths Hjem. Da reformen begynte, var beboertallet nede i 125.

Foreldreforeningen, Emma Hjorths Venner, var en sterk og viktig pressgruppe overfor ledelsen på Emma Hjorths Hjem og sentrale myndigheter (foreningen var initiativtaker til stiftelsen av NFPU, Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede).

Arne Skouen, som hadde sin datter på Emma Hjorths Hjem, kom med forslaget om omvendt integrering da reformen begynte. Det førte til at ca. 50 beboere fikk bli boende på Emma Hjorth, mens det ble bygget ca. 500 boliger for folk fra Bærum på området. Stedet fikk etter ønske fra beboerne, navnet Emma Hjorth. De aller fleste beboere som ønsket å bli boende i Bærum, ble enten på Emma Hjorth, eller de fikk bolig annet sted i kommunen. Nedtrappingstiden ble både god og trist. Gode venner, rare morsomme mennesker forsvant, Emma Hjorth ble et pent, stille og litt kjedelig boligstrøk.

 

Opplysning fra redaktøren: Solveig Tutvedt har også skrevet en artikkel med tittelen "Krigsbarna i åndssvakeomsorgen". Artikkelen kan du lese ved å trykke her.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

else wang
Jeg begynte å jobbe på avdeling Asklia sommeren 1981, og jobbet litt i underkant av 50 % stilling der i ca. 3 år. Før jeg begynte der hadde jeg knapt sett en person med utviklingshemming og var derfor både skeptisk og undrende til denne omsorgen den første tiden. De ansatte utsatte meg for mange forunderlige ting, og fikk seg mang en latter på grunn av meg, mens jeg etterhvert opplevde at beboerne framsto som flotte mennesker som burde ivaretas bedre - individuelt - enn sentralinstitusjonsomsorgen ga rom og mulighet for. Derfor ble det etterhvert viktig for noen av oss å ta brukerne med ut fra institusjonen, og Henie-Onstadsenterets kafe ble derfor flittigt besøkt på søndags ettermiddager. Utrolig nok fikk vi aldri en negativ kommentar eller blikk fra noen av gjestene - eller betjeningen - og jeg skulle så gjerne rost de alle for det, - for søndagene ble etterhvert veldig viktig for våre to damer som kom seg på kafe - og fikk seg en ekstra kake og kaffe fast annen hver helg i nesten tre år. Etterhvert ble dette arbeidet så viktig for meg at jeg utdannet meg til vernepleier, og har i dag ikke tall på hvor mange mennesker med diagnosen utviklingshemming jeg har fått lov til å bli kjent med. Emma Hjort var i alle fall mitt første sted hvor jeg ble kjent med disse, og jeg er takknemlig for at avdelingslederen tok imot meg som hun gjorde. Takk for det.
20.10.2012
Anonym
Jeg begynte å jobbe på Emma på slutten av 80- tallet, og det mest påfallende var flukten av faglærte. Jeg har inntrykk av at det var en holdning blandt de fleste av vernepleierne om at man måtte komme seg bort fra institusjonen raskest mulig, for da var det så å si bare å velge å vrake i jobber i kommunen som var på vei til å bygge ut omsorgen for de utviklingshemmede. Jeg har inntrykk av at man nesten ble sett på som litt dum hvis man som faglært fortsatte på institusjonen og ikke søkte skaffe seg jobb i kommunen. Ære være de fagfolka som fortsatte på institusjonen i en vanskelig nedbyggingsperiode.
14.11.2012
wenche
hei. jeg er en tidl beboer på ehh. ble feil plassert og det er det verste som kunne skje me meg. jeg er preget av den dag idag, opplevde my vondt i den tiden jeg innlagt. blir aldri glemt
19.10.2010
beate
Hei. Jeg hadde en lapp der det sto Emma Hjorts hjem. adr. Grini, 1300 SANDVIKA på. Den var fra da jeg var liten og min tante var sendt til dere. Hun var ikke og er ikke psykisk utviklingshemmet hverkan da eller nå, aldri fått den diagnosen. Ble overrasket at det er psykisk utvikl.hemmede som ble sendt dit...der var min tante. Hvordan har det seg?? Jeg vet i dag at "de lærde" trudde min tante var evneveik. Sendtes slike også til Emma Hjorts hjem?

Svar fra prosjektgruppa v/ Bård Kjetil Dahl:

Hei og takk for interessen. Innledningsvis vil vi minne om at det er like mange historier og sannheter blant tidligere beboere/ pasienter og deres familier, som det fantes antall innskrevne i åndssvakeomsorgen (som det hette frem til HVPU ble etablert i 1969/70). Vi kan langt fra gi en fullstendig beskrivelse av bakgrunnen for at den enkeltes pasient/ beboer fikk et kortere eller lengre opphold på Emma Hjorths Hjem og andre institusjoner, men vi skal forsøke å klargjøre noen momenter som forhåpentligvis er til hjelp for deg.

De forskjellige begrepene man har brukt har vært, og er i stadig endring. På slutten av 1800- tallet definerte psykologen Alfred Binet de psykisk utviklingshemmede/ åndssvake inn i tre kategorier: Idioter, imbecile og debile. Disse begrepene ble også befestet i det norske språk, men kategorien debil ble i hovedsak byttet ut med evneveik eller evnesvak. Rundt midten av 1900- tallet ble begrepet evneveik i all hovedsak brukt om de åndssvake som var definert ”opplæringsdyktige”, i praksis de med en lettere utviklingshemming som man mente var mottakelig for opplæring. Under planleggingen av utbyggingen av åndssvakeomsorgen rundt 1950 ble de evneveike holdt utenfor opptellingen av åndssvake som foregikk i forsøksfylket Østfold fordi - slik vi kan lese det - de i utgangspunktet ikke ble vurdert som aktuelle for åndssvakehjemmene, herunder Emma Hjorths Hjem. I utgangspunktet skulle de fleste evneveike få sitt opplæringstilbud innen evneveikeskolene/ spesialskolene og til dels folkeskolen, men blant de evneveike (debile) var det også mange som av ulike årsaker likevel ikke ble betegnet som opplæringsdyktig, eller man anså det uheldig at vedkommende bodde utenfor døgnkontinuerlige institusjoner, og dermed ble overført til åndssvakeomsorgen. Begrepet ”psykisk utviklingshemmede” ble for første gang nevnt i 1963/64, og det tok ennå noen få år før man generelt tok dette begrepet i bruk.

For å fortelle noe om Grini: Grini gård som er en av nabogårdene til Emma Hjorths Hjem, ble rekvirert av staten og underlagt hjemmet i 1946. Dette utviklet seg til å bli et tilnærmet bokollektiv for det som lenge ble kalt ”bedre fungerende jenter”, altså de kvinnene som hadde det som vi i dag vil klassifisere som svakere grad av utviklingshemming / lettere utviklingshemming . På denne avdelingen havnet de kvinnene på Emma Hjorths Hjem som var best i stand til å ta vare på seg selv, og i minst grad trengte tilsyn og bistand. Disse kvinnen var også i stor grad arbeidsføre, og i perioder ble disse satt til det vesentlige av renholdet på Emma Hjorths Hjem.

Samtidig er det hevet over enhver tvil at det også i begrenset omfang foregikk plassering av ikke-utviklingshemmede også på disse institusjonene, noe vi i dag vil betrakte som feilplassering. Så svaret på spørsmålet ditt om det også var evneveike på Emma Hjorths Hjem, må bli ja.

Vi vil for ordens skyld opplyse om at Emma Hjorths Hjem på lik linje med alle andre fylkeskommunale institusjonene for psykisk utviklingshemmede (HVPU) ble nedlagt i perioden 1991 - 1996, så i dag sendes ingen til Emma Hjorths Hjem.

Kilder;
St.meld.nr.71 (1952) "Landsplan for åndssvakeomsorgen"
H. Fjermeros "Åndssvak" 2009
Emma Hjorth museums arkiv
17.12.2009

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Emma Hjorth

Foto: R. Owesen

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Tokerud gård, eller Fru Hjorths pleie- og arbeidshjem, fra 1920-årene

Foto: ukjent

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Flyfoto av Emma Hjorths Hjem

Foto: ukjent

Bilde til Emma Hjorths Hjem

I potetåkeren. "Alle som på nogen mulig maate kan, blir beskjæftiget og forsøkt oplært i smaaarbeider i haven og på marken. Ofte ødelegger de mer end godt er, men arbeidet skaffer dem glæde" Tekst og bilde er hentet fra Emma Hjorths femårsmelding 1910-1915

Foto: ukjent

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Guttenes sovesal med pleierske. Fra Emma Hjorths femårsmelding 1910-1915

Foto: ukjent

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Syttendemaitog

Foto: ukjent

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Stedet der institusjonen lå, med museet midt i bildet. Fotoet er fra 2006

Foto: Mappaid

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Emma Hjorth Museum 2002

Foto: Tonje Lolland Spethmann

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Emma Hjorth Museum

Foto: Tonje Lolland Spethmann

Bilde til Emma Hjorths Hjem

Keramikkvase laget av beboer på Emma Hjorths Hjem i 1950-årene

Foto: Tonje Lolland Spethmann

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.