Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Vi foreldre må lære oss å akseptere situasjonen, 05.03.1955

”Vi foreldre med åndssvake barn må lære oss å akseptere situasjonen

Bare på denne måten kan vi hjelpe barnet og oss selv,” sier Wenche Foss, som uttrykker sin glede over 7.mai innsamlingen

Fakta

Datering:
1955-05-03
Perioder:
Før HVPU-reformen

Bergens Arbeiderblad

        Som feiende, humørfylt og sjarmerende operette – og lystspilidiva har hun revet med seg tusener av mennesker. I de senere år har hun grepet oss med sin fine, varme og dyptgående tolkning av vektigere roller. Hun har gitt oss store teateropplevelser. Hun er, kort sagt, en av våre fremste og mest populære skuespillerinner – Wenche Foss.
        Hun er også noe annet – hun er mor til et lite, mongoloid barn, en av de tusener mødre her i landet som har måttet forsone seg med at deres barn aldri vil kunne utvikle seg til det vi kaller normale, voksne mennesker.
Det er like før Nationaltheatrets teppe går opp for ”Etienne”, Wenche Foss har innvilget denne samtalen:
        ”Jeg kan ikke få sagt hvor glad jeg er for at medlemmer av Hjemmefrontens ledelse har tatt initiativet til 7.mai-innsamlingen,” sier hun. ”Frigjøringen i 1945 kan ikke få noe verdigere minne enn hjem for åndssvake barn. Det er tungt nok å ha et slikt barn, om ikke foreldrene attpå til skal være nødt til å se at barnet blir nektet de mest elementære sosiale goder som samfunnet byr andre barn. De får gratis skolegang og Oslo-frokost, og jeg vet ikke hva – og det er selvfølgelig bra. Men svært mange av våre ubehjelpelige små må ennå unnvære tilfredsstillende pleie og omsorg, og får ikke den ringeste sjanse til å utvikle de beskjedne åndelige ressurser som de måtte ha. Det er noe som skaper bitterhet blant foreldre med åndssvake barn.”
        Jeg har et spørsmål på tungen, men vet ikke riktig om jeg våger å stille det. Jeg behøver ikke gjøre det – Wenche Foss svarer på det uten å være blitt spurt:
”For dem som får et åndssvakt barn, er det bare ett å gjøre – å akseptere situasjonen så nøkternt man kan. Barnet sitt vil selvfølgelig enhver mor akseptere, hvor karrig enn naturen har utstyrt det med åndens gaver. I de fleste tilfelle er det vel nettopp slik at det barnet som er svakest utrustet vil stå morens hjerte nærmest og få sin rundelige del av hennes kjærlighet og omsorg.
        Å akseptere situasjonen er imidlertid noe mer. Det innebærer at man ikke skammer seg over barnet. Tross den økende opplysningen på dette området, er det nok enn ganske mange som gjør det. Man må ikke forsøke å skjule faktum for omverdenen – eller for seg selv. Det beste man kan gjøre, er å ha slekt og venner, alle som kjenner en selv og ens familie, få sannheten å vite på et tidligst mulig tidspunkt. Lett er det så menn ikke. Med det er den eneste farbare vei. Forsøker man å dysse saken ned, blir resultatet bare at alle de mennesker man kjenner går rundt i en evig redsel for uforvarende å komme til å røre ved det ømme punktet. Og inntar man først en slik forsvarsstilling, blir man overømfintlig, mener å merke en brodd eller taktløshet i den uskyldigste bemerkning. Man forgifter livet for både seg selv og sin familie på den måten. Min erfaring som mor til et åndssvakt barn, er at menneskene stort sett er forståelsesfulle og hyggelige, når man altså bare lar dem få anledning til å være det.”
        Wenche Foss snakker enkelt og frimodig om dette vanskelige personlige problemet. Hun har kjempet seg igjennom og vunnet. Ikke over sorgen – det lar seg ikke gjøre. Men hun har greidd å redde seg og sine unna den klamme hånden som hviler over så mange familier hvor det er et barn som ikke er som andre.
        ”Det er et av livets luner at noen blant oss ikke skal kunne bli voksne mennesker åndelig sett,” sier hun stille. ”Ingen vet riktig grunnene til det. Ennå står vitenskapen maktesløs. Men i vår – og i mødrenes – makt står det i det minste å bidra til at de mennesker som kommer i kontakt med barnet, behandler det naturlig og fordomsfritt. Og med det er meget vunnet. Nest etter sin kjærlighet er det den største gaven man kan gi det åndssvake barnet sitt.”
       Wenche Foss stopper opp – det er ingen kunstpause. Jeg spør ikke, jeg har forstått at hun selv meget godt vet hva hun ha sagt om dette.
        ”Har De hørt hvordan antroposofien vil forklare fenomenet åndssvake? Jo, under sin endeløse vandring gjennom jordeliv etter jordeliv er sjelen gått trett. Nå vil den hvile ut i en livslang tilværelse som barn! Er ikke det en vakker forklaring? Om jeg ikke tror på den bokstavelig, så må jeg innrømme at den har gitt meg en viss trøst i mangen tung stund.”
        ”Det er jo et omdiskutert spørsmål hva som er best for det åndssvake barnet – å komme på pleiehjem eller være under foreldrenes omsorg. Hva er Deres personlige mening?”
        ”På det spørsmålet er det vel like mange svar som det er åndssvake barn. Foreløpig tenker jeg slett ikke på å sende gutten min fra meg. Jeg tror at ennå i lang tid framover kan vi – hans far og mor – gi ham mer enn en institusjon kan – hvor god den enn er. Vi er i den lykkelige situasjon at vi er i stand til å gi ham mange av de goder som ellers bare institusjoner kan gi. Det er jeg uendelig takknemlig for. Men skulle tiden vise at det vil være best for ham å få være sammen med barn som er som ham selv, vil vi selvfølgelig gjøre det som er til hans beste.
        For foreldre som gjerne vil beholde sitt åndssvake barn hos seg, synes jeg daghjem må være en god løsning. Det skaffer jo familien avlastning og gir samtidig barnet mulighet for sosiale kontakter blant likestillede. Men en slik løsning er jo bare mulig i de større byene.
        I utbyggingen av åndssvakeomsorgen må hovedvekten naturlig nok legges på hjem som tar barna i full pleie. Vi vet jo alle hvor skrikende mangel det er på slike hjem, hvor mange familier som utsettes for en umenneskelig sjelelig belastning fordi deres åndssvake barn stiller dem overfor oppgaver de ikke kan makte. Derfor vil jeg gjerne få appellere til alle om at de slutter opp om 7.mai-innsamlingen. Man kan nok med god grunn si at Staten burde gjøre mer. Med det fritar ikke oss. Og de private bidrag fritar heller ikke Staten, som jo har forpliktet seg til å drive alle de åndssvakehjem som blir reist. Hvert bidrag øker derfor Statens forpliktelser.
        Det banker på døren. En panikkslagen påklederske stikker hodet inn. Om 12 minutter skal Wenche Foss stå klar i kulissene!
        Atter en gang skal den feirede skuespillerinnen høste publikums brakende bifall. Hvem vet om ikke en del av dette bifall med rette tilkommer barnet Wenche Foss har der hjemme? Jeg tror det. Jeg tror at på samme måte kan de fleste slike barn gi verden noe gjennom sine foreldre. Smerten gir ofte en mor og far en sjelelig vekst og styrke som virker på deres omgivelser. Det finnes mange eksempler på det i det jevne, daglige liv. Men det er foreldrene det kommer an på – om de har akseptert situasjonen uten forbehold.
                                                                                   Øistein Larsen.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Vi foreldre må lære oss å akseptere situasjonen, 05.03.1955

Bilde til Vi foreldre må lære oss å akseptere situasjonen, 05.03.1955

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.