Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Urett mot evnesvake barn å beholde dem i hjemmemiljø, 18.04.1955

Urett mot evnesvake barn å beholde dem i hjemmemiljø.

        Har De barn? Hvis ett av dem viste seg å være mindre begavet enn normalt, en sinke, på grensen til det evnesvake – hva ville De gjøre da?
        Hvis De tilhører flertallet av foreldre, vil De kjempe for å få beholde Deres barn hjemme hos Dem, i den vanlige skoleklassen, sammen med de gamle kameratene eller venninnene, og De vil i de fleste tilfelle også få støtte av en varmhjertet lærer eller lærerinne som resonnerer som så: Her har barnet det iallfall godt. Ingen vet hvordan det får det hos andre…

Fakta

Datering:
1955-04-18
Perioder:
Før HVPU-reformen

Morgenbladet, Oslo

             Kravene i en normal verden blir for store
        Men begge – både foreldrene og læreren eller lærerinnen – har med all ømhet som ligger bak likevel gjort barnet fortred. Her er følgene:
        Kravene i en normal verden blir for det svakt begavede barn altfor store. Så ender det uvergelig med at barnet enten blir trykket på, sturer, trekker seg inn i seg selv og får ingen utfoldelse for sine evner, eller reagerer på en asosial måte, med opprør, eller det reagerer med en blanding av begge deler.
Den følelsesmessige trygghet som er så nødvendig, kan ikke det svakt begavede barn få i en normal verden, hvor det kommer inn i den ene konfliktsituasjon etter den andre. Det må stadig være på vakt for å klare seg, presset utenfra blir større og større, snøballen vokser og vokser, og så ruller den…

                                             Ja – barn
        Forleden dag fikk vi høre om ”Ja-barnet”, en pike som ikke kunne si ”nei”. Men det er da bare hyggelig, mente moren. Nei, sa skolebestyrer Ek ved Torshov off. skole, dette barnet må læres å si ”nei”. Skjønner De ikke, at hennes motvilje likevel vokser, men inne i henne?
        Barn som tidlig har møtt nederlaget, de er kanskje så heldige at de kommer til ”den grå skole med hjerterom”. På kartet over Oslo står den avmerket som ”Torshov off. skole for åndssvake”. På porten utenfor står det ”Torshov off. skole” – basta.

                                         Ikke åndssvake
        - Det er ikke åndssvake barn vi har her. Det er barn som har fått en evnesvekkelse av så mange grunner. Kanskje en hodeskade fra fødselen av, i de første levemånedene. Det er unødvendig å hefte en markskrikersk merkelapp på dem.
        Her krever vi nemlig ingenting av dem. De får utfolde seg fritt, uten det konkurransejaget som preger normalt samfunnsliv. Og så ender det gjerne med at de fleste gjennomgår vår egen yrkesskole og kommer ut i arbeidslivet og viser seg å være meget dugelige.
        Se for eksempel på denne tegningen med gjennomført luftperspektiv. Gutten som har laget den har et minimalt ordforråd, med IQ på 67, spør om han ikke likevel kan brukes til noe!
        - Poenget er, sier bestyrer Ek, vi skaper ikke IQ, vi produserer den ikke, men vi gir en IQ på 67 anledning til å utfolde seg innenfor de reelle evnemulighetene, og da kan den stige til 77, kanskje mer.
        Alle barn som kommer hit blir ofte og regelmessig testet, de fleste har stigende IQ, inntil de når klimaks. Klimaks ligger fortsatt under det normale, selvfølgelig, vi gjør ingen underverker ved skolen, men barnet har iallfall fått utfolde seg fritt, i trygghet, nettopp (...) vårt fornemste mål.

                                           Grenseland
        - Ellers blir vi stadig klar over at vi arbeider i et grenseland hvor alt kan skje, hvor ingenting er absolutt. Dette frister meg til å rette en pekefinger mot samfunnet utenfor:
        Husk, at det alltid er fare for at hvilket som helst barn kan bukke under – hvis forholdene er spesielt uheldige, hvis usikkerheten begynner i hjemmet og fortsetter i skolen.
        Faren er enda større for et barn med grunnskade, og hjemmet er ikke kvalifisert, om det er fine møbler i stuen. Møblene garanterer bare for økonomisk velstand. – Personlig fikk jeg en lærepenge for kort tid siden. Det gjaldt en pike som jeg var viss på hadde en IQ som desidert plasserte henne i rekken av imbesiler, altså passet hun ikke ved vår skole.

                                            Miljø
Hun var likevel et grensetilfelle. Jeg syntes synd i henne og tok henne inn, viss på         at det bare kunne bli for en kortere tid. For ikke lenge siden kom vår psykolog triumferende inn og fortalte at hennes IQ var steget. I hjemmet har miljøet – hun har en sjarmerende søster – drevet henne inn i en agert baby – tilværelse.
        Hos oss glemte hun å spille baby, og det frigjorde evnene hennes så meget at hun fort gjorde skam på mine ”skråsikre” beregninger. Intet er skråsikkert når det gjelder menneskesinnet.
        - Det er ikke det at folk tror dumheten smitter, men foreldre med svakt begavede barn tenker vel som så, at hvis bare mitt barn får lov å være sammen med andre, så tar det etter, så klarer det å snappe opp litt. Foreldrene glemmer kravene, nederlagene.
        Tenk Dem hva det har kostet en liten pike å lære hele ABC’en for første leseår utenat bare fordi hun hadde en sansedefekt som gjorde at hun ikke klarte å følge normalt med i lesning. Hun bløffet seg gjennom 1.klassen, så sprakk det i 2. klasse. Med spesialbehandling var det en relativt enkel sak å hjelpe henne og gjøre henne til et lykkelig menneske.

                                            Stort problem
        Er problemet med svakt begavede barn så stort? Ja, det er.
Vi trenger 6000 plasser bare for klassen evnesvake, vi har 1000. Så har vi gruppen ”sinker” og en annen stor gruppe som kanskje bare forbigående trenger den støtte som en hjelpeklasse kan gi dem.
        - Det er så vidt jeg vet meningen at hjelpeklasser skal bli obligatoriske, ikke som nu at skolestyrene skal ha anledning til selv å bestemme om de skal opprette hjelpeklasser eller ikke. Men da – fortsetter skolebestyrer Ek – er jeg redd for at det i den første tiden vil komme til å herske kaos, jeg er redd for at det i hjelpeklassene blir puttet inn likt og ulikt, sinker og evnesvake, kanskje også begavede barn med skjulte sansedefekter eller forbigående svakheter. Men tenk på alle de barn vi kan hjelpe til å bli lykkelige når vi får alle hjelpeklassene i gang og får utbygget spesialskolene for de evnesvake. Foreldrene kommer nok etter de også, de har iallfall gjort det, de foreldre som har hatt barn hos oss og sett utviklingen – på tross av atskillelsen fra hjemmet. 
     

        ”Den grå skole med hjerterom”. Oslo kommune har imidlertid forsøkt å gjøre noe for Torshov off. skole, endelig. I disse dager starter man på et byggeprosjekt som omfatter fire paviljonger blant dem – og kanskje det viktigste – en observasjonspaviljong. Det er et løft på 1,5 millioner. Vi garanterer at hver krone gjør et barn lykkelig, og få kroner er anvendt mer nyttig.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Urett mot evnesvake barn å beholde dem i hjemmemiljø, 18.04.1955

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.