Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Åndssvakeloven – et 5-årsjubileum, 01.07.1955

Christofer Lohne Knudsen, 1.juli 1955:
Åndssvakeloven – et 5-årsjubileum

Fakta

Datering:
1955-07-01
Perioder:
Før HVPU-reformen

Morgenbladet, Oslo

        Det er ennå langt igjen til de nær 11 000 plassene vi trenger ifølge landsplanen for åndssvakeforsorgen, men den utbyggingen som er skjedd i de siste 5 årene er en begynnelse og viser at åndssvakeloven, er blitt en løftestang for det videre arbeid.

        For 5 år siden i dag – 1.juli 1950 – trådte loven om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring i kraft, den lov Stortinget vedtok enstemmig 28.juli 1949. ifølge denne lov skal enhver anstalt og ethvert hjem som mottar flere enn to åndssvake i samtidig pleie, og styreren ved slike anstalter og hjem, godkjennes av departementet, hvoretter alle utgifter ved reisen til og fra anstalten eller hjemmet og all omsorg så lenge den åndssvake oppholder seg der, utredes av staten. Staten kan kreve 6/10 av sine utgifter dekket av den bykommune hvor den åndssvake har sin hjemstavn, eller av fylkeskommunen når hjemstavnen er et herred. Videre heter det i loven at godkjente anstalter og hjem med departementets samtykke kan knytte til seg private forpleiningssteder og daghjem.

        Også tidligere hadde vi lover som angikk åndssvake. Loven av 1881 om døve, blinde og åndssvake barn gjaldt imidlertid bare deres undervisning. De åndssvake som sto for lavt til å kunne nyttiggjøre seg skoleundervisning i spesialskoler falt utenfor. Ved endring av loven i 1915 fikk den også et tillegg om pleie – og arbeidshjem for ”ikke-dannelsesdyktige” åndssvake, og kort etter åpnet staten Klæbu offentlige pleiehjem for åndssvake samtidig som den mottok Emma Hjorths hjem i Bærum som gave. Men betalingen for oppholdet falt på familien, eller hvis den ikke kunne klare det, på forsorgvesenet. Under disse forhold var det vanskelig for frivillige helseorganisasjoner og humanitære og andre sammenslutninger å gå til opprettelse av åndssvakehjem selv om behovet var overveldende, fordi driften kunne bli en for tung belastning når forsorgsvesenets godtgjørelse ikke dekket driftsutgiftene. På tross av dette hadde den stigende interesse for åndssvakesaken medført at Oslo Røde Kors mot slutten av krigen åpnet Bjerka barnehjem ved Grorud, og i 1948 åpnet norske Diakoners Broderforbund Nordland åndssvakehjem på Jæren og Norges Røde Kors åpnet Bakkebø ved Egersund, samtidig som staten støttet driften ved driftstilskott. Dette økte plasstallene i åndssvakehjemmene fra 495 ved frigjøringen til 760 da betalingsloven for åndssvakehjemmene trådte i kraft 1.juli 1950.
        Det viktigste ved denne lov var at den løftet utgiftene ved pleien, vernet og opplæringen i åndssvakehjemmene ut av den enkelte families budsjett og av forsorgsbudsjettene og plasserte dem der hvor de rettslig hører hjemme: som en samfunnsutgift og en samfunnsforpliktelse overfor de som er rammet av åndssvakhet og deres pårørende.
        Loven ble møtt både med skepsis og med forhåpninger. Med forhåpninger fordi den sikrer driften for alle godkjente hjem enten de er offentlige eller private, og med skepsis fordi vi hadde så alt, alt for få plasser for åndssvake i vårt land, og loven derfor bare nådde fram til et fåtall av dem som trengte hjelp. Loven legger ingen forpliktelser på staten til å bygge ut anstalter og hjem for åndssvake. Den inneholder overhodet intet om hvem som skal reise anstaltene og hjemmene, og hvem som skal betale anleggsomkostningene.
        Dette er delvis blitt ansett som en skjult oppfordring til de frivillige helseorganisasjoner, andre humanitære organisasjoner og sammenslutninger, og til private om å ta opp åndssvakesaken som en oppgave. Denne skjulte oppfordring har mange følt som en appell, og loven har derfor allerede vist seg som en mektig løftestang i arbeidet for utviklingen av åndssvakeomsorgen i vårt land.
        I forståelse av at loven ville virke som en stimulans til økt innsats for åndssvakesaken, og at det på et tidlig tidspunkt var ønskelig å koordinere denne innsats i et rasjonelt samarbeid, innbød statsråd Aaslaug Aasland de frivillige helseorganisasjoner og andre interesserte til et møte i Oslo 13.september 1950 for å drøfte et slikt samarbeid. Tanken om samarbeid vant alminnelig tilslutning, og etter en del forberedelse ble Samordningskomiteen for åndssvakesaken stiftet 12.juni 1951. Seinere er det blitt opprettet fylkeskomiteer i alle fylker, og Samordningskomiteen består nå av representanter for de fire store helseorganisasjoner, Diakonforbundet, Norges Husmorforbund, Norges Bondekvinnelag og representanter for hver fylkeskomité samt et konsultativt medlem fra Helsedirektoratet.
        Men selv om man hadde loven og dertil viljen til samarbeid og et apparat til å lede samarbeidet, manglet man ennå faste retningslinjer for hvordan åndssvakeomsorgen skulle bygges ut inntil sosialdepartementet i Stortingsmelding nr. 71/1952 la fram sin landsplan for åndssvakeomsorgen. Denne ble med små endringer godkjent av Stortinget 1.desember 1952, og har siden vært grunnlaget og ledetråden for utbyggingen. Landsplanen går i hovedtrekkene ut på at vi trenger ca. 5 300 plasser i store, differensierte anstalter (sentralanstalter, sentralhjem), og et liknende antall plasser i mindre hjem, i daghjem og privatpleie, i alt nær 11 000 plasser. Landet deles i 8 områder, hver med et tilstrekkelig antall plasser i store, differensierte hjem og i de andre forpleiningsformer til å dekke områdets behov. I spissen for omsorgen innen hvert område skal det stå en regional overlege for åndssvakeomsorgen.
        Hva har vi så fått av nye plasser i disse 5 årene? Det er tross alt det som virkelig teller i denne forbindelse.
        Det vil framgå av nedenstående tabell over antallet åndssvake under omsorg:
 
 
Åndssvakehjem
Privatpleie
Daghjem
 1/7   1950
760
 
 
31/12 1951
896
53
 
31/12 1952
1 073
65
 
31/12 1953
1 339
88
80
31/12 1954
1 549
97
103
 1/7   1955            ca.
1 615
100
110
 
 
        Tallene for 1/7 1955 er anslagstall, de øvrige er statistisk korrekte.
        Det er vesentlig de private, særlig helseorganisasjonene og støttelagene for åndssvake vi kan takke for den betydelige økning i plasstallet. Av de 760 plasser i 1950 var 429 i statens hjem, 331 i private. Ved utgangen av 1954 var det 548 i statens hjem, 99 i kommunale og 902 i private. Privatpleien er knyttet til statens hjem, mens daghjemmene er private. Av økningen siste halvår faller 26 plasser på staten, resten på private.
        Ser man bare på disse tall, synes det som staten i noen grad har sviktet sin del av oppgaven. Men da må man ta i betraktning at staten sammen med fylkene og byene betaler driften ved alle hjem og ved privatpleien. Hva det betyr, framgår klart av statsregnskapene og statsbudsjettene. I 1938/39 var statens utgifter til dette formål bare ca. 100 000 kroner, i 1945/46 ca. 550 000 kr., i 1949/50 til ca. 2,1 mill. kr., i 1954/55 er det anslått til ca. 4,4 mill. kr., og i 1955/56 til ca. 4,8 mill. kr., hvortil kommer fylkenes og byenes utgifter som for 1955/56 er anslått til ca. 7 mill. kr. Dertil kommer statens økende investeringer til byggearbeider som i 1945/46 var kr. 0, i 1949/50 ca. 350 000 kr., for 1954/55 er det bevilget ca. 2,6 mill. kr., hvorav 0,9 mill. kr. som tilskott til private byggearbeider, og i 1955/56 vel 2,8 mill. kr., hvorav vel 1,7 mill. kr. som tilskott til private.

        Den betydelige og gledelige stigning i plassantallet for åndssvake de siste 5 år viser hvilken impuls loven har vært og hvilken betydning den har hatt, ikke minst takket være de ildsjeler som med loven i ryggen har økt sin innsats for utvidelsen av åndssvakeomsorgen. Man tør vel si at åndssvakesaken er på vei til å bli en folkesak. Et tegn på dette var det da denne sak ble valt til merkesak ved 10-årsjubileet for frigjøringen. Og åndssvakesaken trenger å bli en folkesak. Loven innbyr til det. Men det avhenger for en stor del av de frivillige organisasjoner om saken skal føres fram i samme eller helst større tempo enn hittil. Selv om vi kan glede oss over den utbygging som har funnet sted i de siste 5 år, må vi være klar over at det bare er en god begynnelse. Det er meget, meget langt igjen til de nær 11 000 plasser i store, differensierte hjem, mindre hjem, daghjem og privatpleie som vi trenger ifølge landsplanen for åndssvakeomsorgen.  

  

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Åndssvakeloven – et 5-årsjubileum, 01.07.1955

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.