Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Glem ikke de små pleiehjem, 17.12.1958

Glem ikke de små pleiehjem i dagens åndssvake- omsorg

Like viktig – og billigere – enn de store sentralanlegg

Fakta

Datering:
1958-12-17
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Verdens Gang

        Når det gjelder den offentlige åndssvakeomsorg, har årene etter siste krig gitt grunn til optimisme. Vi har fått en anstendig betalingsordning for åndssvake som er plassert på godkjente hjem, det er bevilget penger, og det er bygd en rekke anlegg i denne sektoren, skriver arkitekt E. Vardal Lunde i en artikkel i siste nummer av Hjertebladet, landsorganet for åndssvakesaken. – Det er også et gledelig tegn at en vesentlig del av landets sykehusutbygging er viet åndssvake og sinnslidende.
        Åndssvakesaken har i Norge vært den største skamplett på vår sosiale samvittighet. Neppe på noe annet område har det offentlige klart å lukke øynene så effektivt for den store tragedie.
        Hvor fortvilet situasjonen fremdeles er, aner bare et fåtall. Folk blir forbauset og opprørt når vanskelighetene med å skaffe plass for de aller hardest rammede, legges på bordet.
        Den alminnelige mann får inntrykk av – etter all omtale av byggeplaner, prosjekter og tiltak som er under forberedelse – at nå er man ved å løse saken. Også de leger som går aktivt inn for saken synes at nå er tingene endelig begynt å røre på seg. De store differensierte idealanleggene med utbygde avdelinger for sykebehandling, terapi og spesialtrening er innenfor rekkevidde og problemene ser ut til å kunne løses på et akademisk forsvarlig plan i offentlig regi.
        Det er ingen som er øyeblikk betviler at vi trenger disse store spesialanstalter for behandling og skolering. Vi er nødt til å ta med ulempen med at anlegget lett blir noe upersonlig, og at man mister mye av intimiteten, fordi fordelene er behandlingsmessig så store og mulighetene for differensiering så nødvendig.
        Men en må se i øynene det faktum at det ikke er mulig for det offentlige i en engang å ta igjen årtiers forsømmelser i denne sektor – det er urimelig og urealistisk å forlange det.
        De blir ikke billige verken i anlegg eller drift, disse spesialanleggene, - og de må for all del ikke bli for billige. Fyller ikke disse sentralene fullt ut de krav man setter til slike behandlingsanlegg, vil de bli den dårligste og dyreste av alle løsninger. Men en skal ikke glemme at det ikke er alle åndssvake som behøver en slik sentralheim med sine mange medisinske muligheter.
        Det finnes hundrevis av åndssvake barn i dag som venter på plass. Disse barn vil ha det bedre i mindre pleiehjemsenheter hvor den begrensede enhet gir dem en mer fullverdig erstatning for det hjem de må savne. Det gir også foreldrene en trygghet når de føler at her blir barnet ikke en av hundrer, men en liten skjebne som virkelig teller i en liten ny familie.
        Jeg tror de mange medisinere og offentlige tjenestemenn i kampen for det rasjonelle overser disse rent menneskelige momenter. Foreldrekontakten mellom pleiehjemmet og de åndssvake barna er nemlig ikke det minste problemet i denne sak.
        Disse små pleiehjemmene er som oftest billigere i drift. De er rimeligere i anlegg, og det finnes heldigvis mennesker som virkelig brenner etter å gjøre noe for å hjelpe slike små hjem i gang, både med penger og annen innsats.
Når det fra legehold delvis vises uvilje mot å få slike småhjem i gang, skyldes det neppe sviktende interesse eller vilje til å gjøre noe. Det er i større grad legenes medisinske og akademiske syn på hele åndssvakeforsorgen som holder dem tilbake, - et syn som overser rent menneskelige problemer.
        Ved små garantier og ved mindre endringer i bestemmelsene om refusjoner, vil det offentlige kunne reise det mangedobbelte antall pleiesenger ved småhjem i foreningers eie enn de kan for det samme beløp i bevilgninger.
        De store sentralheimene må vi ha, men de alene er heller ikke løsningen.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Glem ikke de små pleiehjem, 17.12.1958

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.