Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

De åndssvake reagerer selv sterkt på ordet, 11.08.1964

De åndssvake reagerer selv sterkt på ordet – åndssvake -

- Vi burde finne på et annet navn, sier fru Johanne Christensen-Røed, som nå i 2 år har undervist pasienter ved Trastad Gård ved Harstad og som kan fortelle om store resultater

        - Hvis folk bare ante hvordan våre mentalt syke reagerer mot å bli kalt åndssvake, tror jeg nok at det ikke skulle gå så lang tid før vi fikk et mer passende navn på denne kategori av medmennesker. Dette er forresten et problem som så vidt jeg forstår opptar ansvarsbevisste mennesker også utenom vårt land, og forhåpentlig er den tiden ikke så fjern at vi kan finne på mere eksakt, mere betegnende ord for denne vanskelig stilte gruppe i vårt samfunn. Dessverre har jeg ikke selv noe forslag til et bedre ord, men på en eller annen måte må vi finne frem til et, for det er min erfaring at dersom de syke selv eller deres foreldre kan henføre sykdommen til en nærmere angitt hjerneskade, så vil situasjonen så mye lettere bli godtatt.

Fakta

Datering:
1964-08-11
Perioder:
Før HVPU-reformen

        Det er lærerinne fru Johanne Christensen – Røed – tidligere mangeårig lærerinne i Øyestad – som forteller dette i en samtale med ”Vestlandske Tidende”.
        I 2 år nå har fru Christensen – Røed drevet teoretisk undervisning blant pasientene på Trastad Gård som er noe i likhet med Bakkebø, og som ligger 2 mil utenfor Harstad i Troms fylke.
        Trastad Gård ble startet som et åndssvakehjem – der har vi dette forferdelige ordet igjen, - sier fru Christensen – Røed – for 10-12 år siden, og har nå 4 paviljonger med et belegg på 245 pasienter. Hjemmet er bygget ved hjelp av privat innsamlede midler med bispinne fru Wiig som den store ildsjelen i foretagendet, men staten har overtatt utgiftene til selve driften, og har også bevilget penger til et nytt økonomibygg som nå er ferdigbygget i 2 etapper. Likeledes holder man på med reisingen av et nytt undervisningsbygg i 2 etapper, og første byggetrinn blir ferdig ved juletider.
        Trastad Gård er et meget vakkert og trivelig sted. Det kalles populært for Nord-Norges Jæren, og jeg kan nevne at vi har snøklokker og krokus mye tidligere enn vi har dem her nede på Sørlandet.
        - Hvor mange er det som driver teoretisk undervisning der opp?
        - Det er bare jeg, og jeg har to klasser hver på 8 elever. Det er bare de utvalgte pasientene som får slik undervisning, det er jo ikke så svært mange av et så stort belegg som kan regnes som opplæringsdyktige, men noen flere enn disse 16 er det nå likevel. Flere står derfor på venteliste.
        - Og hvordan er barna?
        - De må for all del ikke kalle dem barn. Riktignok er elevene mine fra 11 års alderen og opp til 24, men ingen av dem liker å bli kalt for barn. Ja, reaksjonen kan bli så voldsom mot å bli kalt for barn at de ”lukker seg inne”. I den ene klassen er der flere elever som en tid har gått på spesialskole, men senere er blitt avvist som håpløse tilfeller, og ellers har vi elever som ikke har vært prøvd ved spesialskoler i det hele tatt.
        Jeg underviser i norsk, regning, kristendomskunnskap og talepedagogikk.

                            DET NYTTER
        - Vanskelig materie å arbeide med?
        - Ja, elevenes handikap er så vidt forskjellige. Mange av dem lider av hodeskader fått under fødselen bl.a., men alle elevene viser fremgang, bortsett fra en eneste en. Så det viser altså at det nytter.
        Jeg kan nevne noen eksempler:
        En av elevene er en 14 års gammel gutt som tidligere har gått to år på spesialskole, men ble avvist der som altfor vanskelig tilfelle. Han gikk derfor hjemme og lang en tid, ble nærmest en skrekk for bygda, og man fant så som en siste utvei på å sende ham til Trastad. Han var mutt og innesluttet da jeg hilste på ham for første gangen, men da jeg sa til ham at han minst var like stor og kraftig som min egen sønn som var 20 år, men at sønnen min fortsatt måtte gå på skolen, så var liksom isen brutt mellom oss to, og etter 1 års undervisning kunne han regne og lese som en 2. klassing. Han viste seg også å være ganske hendig med hendene, og i dag går han på yrkeskole på Østlandet.
        Så var det en pike på 20 år. – Hun hadde gått på spesialskole i 4 år men hadde fremdeles ikke lært å skrive og kunne bare lese rent ubetydelig. I journalen sto det at hun stivnet til når skulle skrive, og det gjorde hun også for meg. Men så ha jeg henne en filtpenn å prøve seg med. Vi begynte først med rette streker – og det viser seg at de fleste av disse barna har svært så vanskelig for å tegne sirkler – og i dag kan hun skrive med vanlig trykkskrift etter diktat.
        Hennes foreldre er både begeistret og takknemlige for de store fremskritt som piken deres gjør, og ikke minst dette siste betyr en veldig stimulans i mitt arbeid. Jeg betrakter meg på mange måter som foreldrenes forlengede arm vise versa deres barn, og derfor er det også hyggelig å se at det kan bli resultater av det arbeidet en driver.
        Jeg kan også nevne et annet eksempel, den 16 – årige Torstein, som foreldrene hadde hørt skrike mens han var spedbarn, men som senere ble antatt ikke kunne snakke eller gi lyd fra seg i det hele tatt. 8 år gammel kom han på Rikshospitalet, deretter ble han sendt til Nic. Waals institutt for spesialundervisning. Der ble han testet og funnet å ha normal intelligens. Ferden gikk videre til spesialbehandling i Drammen, hvor han var i 5 år, uten å ha påtagelig fremgang.
        Så kom han til Trastad, hvor han i 2 år arbeidet i keramikeravdelingen og utmerket seg ved å lage alle ting sirkelrunde. Det viste seg ellers at han hadde god fargesans.
        En av de andre elevene mine, Are, som utmerker seg ved sine kontaktskapende evner, tok så Torstein for seg og sa: ”Du skal lære å snakke, Torstein. Jeg er sikker på at du kan si Are”. Og mere skulle det ikke til. Torstein forsøkte virkelig å si Are, og etter å ha gitt ham spesialtimer, har jeg nå klart å få ham til å lese Torbjørn Egners 1.hefte, og han skriver også feilfritt etter diktat.
        - Det må da være hyggelig å spore slike resultater av arbeidet?
        - Ja, uttalelser fra så vel institusjonens folk som foreldre er svært oppmuntrende for det fortsatte arbeidet, og nå er også Forsøksrådet kommet inn i bildet. Undervisningen skjer nå i dette rådets regi, og det ser ut til at alle nå har fått øynene opp for at store resultater kan oppnåes med tålmodighet og riktig pedagogikk.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til De åndssvake reagerer selv sterkt på ordet, 11.08.1964

Bilde til De åndssvake reagerer selv sterkt på ordet, 11.08.1964

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.