Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 05.06.1965

”De som faller utenfor” og DE SOM SVIKTER DEM

Tre artikler om velferdsstatens legdebarn, av ARNE SKOUEN

Denne første artikkelen handler om hvordan mentalpasientene blir sveket av sine nærmeste – og årsakene til sviket. Den handler om myndighetenes luftkasteller for de åndssvake og går til kraftig angrep på de synspunktene overlege Hallvard Vislie og skolestyrer Per E. Kiil hevdet i debatten ”De som faller utenfor” her i Dagbladet nylig. Den konkluderer med påstand om at effektiv undervisning og behandling av avvikende barn ikke fins i Norge i dag.

Fakta

Datering:
1965-06-05
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Dagbladet

        En sjelden gang hender det at en debatt virker forløsende, som debatten ”De som faller utenfor” her i Dagbladet nylig.
        De som deltok i den stiller sikkert spørsmålstegn ved denne opplysningen, fordi de vel neppe sitter tilbake med den samme følelsen. Meninger er utvekslet, men foran seg har de det samme lange lerretet å bleke.
        De har diskutert avvikende barns og ungdoms rettigheter ifølge skoleloven, og jeg skal foreløpig la synspunktene ligge. Det som interesserer i første omgang er påvisningen av et påfallende fellespreg over innleggene, tvers igjennom all innbyrdes uenighet: Ingen av deltakerne etterlyste med ett eneste ord meningsytringer fra avvikernes nærmeste: foreldre, familie, venner. Tausheten ble tatt som en selvfølge, enda den står i oppsiktsvekkende skarp kontrast til all annen offentlig skoledebatt omkring normale barns behov. Der er ”bekymret far” og ”engstelig mor” fast påregnelige og påpasselige deltakere, som rett og rimelig er.
        Debattantene om ”De som faller utenfor” kan intet bebreides. De har ingen oppfordring til å etterlyse de fraværende nærmeste fordi de tradisjonsmessig alltid har forholdt seg tause. Men fordi denne tausheten har sine klare årsaker – med røtter som omfavner hele det onde kapitlet som kaller seg norsk mentalvern – har jeg lyst til å peke på dem, som et ringe forsvar for de tause og som en forklaring på hvorfor de aldri – eller uhyre sjelden – griper ordet.
        Jeg gjør det ut fra dyp respekt for innleggene fra magister Hallvard Røger, lærer Helge Morset, skolestyrer Johan M. Finsæthter og lege Karoline Mathisen. De gjenspeiler en nøktern overbevisning som praktisk arbeid i marken har gitt dem. Og jeg gjør det ut fra tilsvarende dyp indignasjon over innleggene fra overlege Hallvard Vislie og skolestyrer Per E. Kiil

                                                *

        Først en nødvendig digresjon: Det er gammel visdom at man aldri blir så indignert som når man – hos andre – møter synspunkter man selv har forlatt. Da forutsetter jeg at det fins en langsiktig taktisk begrunnelse for de synspunktene overlegen og skolestyreren har hevdet, en sosialpolitisk vurdering av hva som tjener saken best. Dette er både lojalt og hederlig overfor de myndigheter de har stått som talsmenn for. Jeg nekter nemlig blankt å tro at to så erfarne menn i åndssvakevernet virkelig lever daglig i de luftkastellene de har bygd selv.
        Jeg har selv vært med på å bygge liknende luftkasteller, det er derfor min indignasjon rammer dem. Jeg trodde nemlig også – engang – at ”saken” var best tjent med oppmuntrende tilrop til velferdsstatens villige tiltak og gode løfter. Det skjedde sist med filmen ”Om Tilla” som er en historie om hvordan det burde være og som jeg har tilegnet en avdød fighter for pasientene, ikke for myndighetene, overlege Nic. Waal.
        Det er noen år siden jeg begynte å tvile på det taktiske opplegget. Nå vet jeg det er galt. Overlege Waal var aldri i tvil og var derfor aldri taktisk lojal overfor noen som helst myndighet i dette land: Lojaliteten lå hos de åndssvake! 

                                                *

        Man fulgte debatten om ”De som faller utenfor”, og der stod det – så hensynsfullt uten adresse – hos skolestyrer Finsæther:
        Den viktigste årsak til at disse er falt av, er kanskje at de aldri har kunnet tale sin sak selv.
        Selv om han som skrev linjene ikke har formet dem som noen anklage, får de sprengkraft. De blir farligere jo flere ganger man leser dem, for de rommer absolutt alt:
        Ingen myndighet i Norge behøver noensinne frykte at de åndssvake noensinne skal organisere seg og møte opp som pressgruppe i samfunnet. Intet politisk parti, heller ingen enkelt politiker, behøver ta hensyn til dem i valgkampens regn av løfter. Og rykende aktuelt: Jo mer uhemmet klatresamfunnet får utvikle seg, med stadig høyere rop på talent, begavelse, toppkvalifikasjoner, jo lenger sakker de etter.
        Men verst: De er sviktet av sine aller nærmeste.
        Vi som er enten foreldre, slektninger, nære venner eller samfunnsmessig engasjert i deres skjebne har i alle år nøyd oss med å betale avlat. Vi svikerne – tusener av oss i dette land – kamuflerer vår kontakt med de åndssvake gjennom hjelpearbeid i øst og vest, alt sammen økonomiske tiltak som vi kan møte om vi vil, eller la være.
        Men på ett bestemt område har ingen hittil funnet oss: i åpen organisert sosialpolitisk kamp. Ikke en kamp som er knyttet til noe politisk parti – sykdom har det med å opptre tverrpolitisk – men som organiserte pårørende med juridisk og sosial rettferd etter norsk lov som eneste formål.
        Her opplever man en prinsippdebatt i Dagbladet om den helligste menneskeretten i et demokratisk samfunn: Opplæringsretten og vi sitter musestille. Vi opplever klar påvisning av hvordan den blir tråkket ned, og vi kommer ikke ilende våre talsmenn til unnsetning! 

                                              *
   
        Hvorfor gjør vi ikke det? Jeg har lovt et forsvar for oss og en forklaring av årsakene til passiviteten. Men da må jeg først innskyte en opplysning som burde virke underlig på de fleste:
        For meg ble debatten en forløsning fordi påvisningen av rettighetene kom som en total overrumpling etter åtte års intim kontakt med barn ved mentale institusjoner. Jeg har snakket med andre i samme nære forhold til pasientene, de er like fortumlet. Tegn tyder på at forløsningen kan bli bred og varig, når ørheten gir seg.
        Så til forsvaret: om leseren finner det underlig at så opplagte saker kan overrumple en norsk borger, kommer det bare av at han har vært spart for å kjenne vilkårene i norsk mentalvern. Møtet med disse vilkårene avler følgende prosess med lovmessig sikkerhet:
        Først diagnosen og fortvilelsen og appellene om hjelp. Deretter de første avslagene: Ingen plass i egnet institusjon. Nye tilbakeslag under økende panikk: Tida arbeider imot pasienten som må hurtigst mulig til behandling. Endelig det utrolige: En eneste plass. Første omgang i prosessen er unnagjort og ender i en bølge av takknemlighet overfor det snille samfunnet.
        Andre omgang: Man gjør oppdagelser i det nye miljøet man har lært å kjenne. De går ut på at man hører til de få privilegerte. Man hører om ventelistene over dem som ikke har fått plass, lister så lange ”som herfra til månen”, som en barnepsykolog uttrykte seg for bare noen dager siden. De pårørende pasientene på ventelistene kan bare tigge og be – og tie av engstelse for å ødelegge pasientens sjanser.
        Tredje omgang: Man tenker kanskje på dem som ikke engang har meldt seg i køen, men som skjuler tragedien av tusentalls årsaker, og man lover og priser igjen skjebnen mens man maner seg til varsomhet: Ingen plass er sikker. Man er lekfolk der fagfolkene rår uinnskrenket i en verden fylt av psykiatriske og psykologiske termer. Plutselig kan en ”staff” finne pasienten tilpasningsdyktig i gruppen som ikke ”fungerer som den skal”. Da er det slutt.
        Takknemligheten vokser til svimlende dimensjoner når det viser seg at pasienten tilpasser seg, og grunnen er lagt for siste og avgjørende omgang i prosessen:
        Man er ikke så grenseløst frekk å stille krav, når man hører til de utvalgte i velferdsstaten! Man har jo belastet samfunnet, da kommer man i all anstendighets navn ikke trekkende med lover og paragrafer, aller sist med skoleloven. Man kan da ikke forlange at et samfunn som trenger kapasiteter at det skal koste undervisning på åndssvake! Man kan da ikke forlange alt dette og himmelen også:
        Selv den sterkeste er villig til å fortrenge enhver viten om de enkleste demokratiske spilleregler. Takknemlighetens avmakt.
        Derfor deltar ikke mentalpasienters nærmeste i kampen for rettigheter etter norsk lov. 

                                               *

        Det som ble debattens brennpunkt var først og fremst disse harde og skremmende sanne ordene fra magister Hallvard Røger:
        At det bare er enveiskjøring mellom spesialskolen og f.eks. åndssvakeinstitusjonene medfører dessuten at dommen blir livstidsdom. Uansett hvilken utvikling eleven gjennomgår seinere i livet, vil det offentlige skoleverk alltid forbli et lukket land for ham.

        Både overlege Vislie og skolestyrer Kiil bestred dette og ilte til med planer, planer, planer.
        Det er til og med langt verre. For om et barn viser seg ”annerledes”, spør ikke engang samfunnet etter det når det er nådd skolepliktig alder. Med loven i hånd avhenter øvrigheten et normalt barn til skolegang om det uteblir, men ingen øvrighetsperson viser seg på dørterskelen der det bor et unormalt, og forkynner loven for foreldrene på vegne av det avvikende barnets rettighet til opplæring.
        Da sitter velferdsstaten musestille og håper at foreldrene tar åket på seg, så den slipper bryderiet. Altså: Statens første tiltak er å holde disse barna utenfor enhver debatt om rettigheter overhodet, ved å late som om de ikke eksiterer. De barn Hallvard Røger og hans meningsfeller tar opp kampen for, er iallfall nådd fram til å bry staten med sitt nærvær.
        Jeg vet om en mor med to evneveike barn, det ene i folkeskole, det andre i spesialskole. Selv går hun i hardt arbeid utenfor hjemmet fordi hun må. Hun får lapper hjem fra barnas lærere om at hun må hjelpe dem med leksene om de skal klare seg der de er. Selv gikk hun folkeskolen en gang, men skal nå påta seg spesialpedagogs jobb etter endt arbeidsdag for å redde barna unna livstidsdommen om tapt skolerett.
        Herrene Vislie og Kiil knitrer med sine luftkasteller. 

                                                * 

        De opererer med ”medisinske, psykologiske, sosiale, pedagogiske og humane perspektiver”, foruten et ”intimt samarbeid mellom pedagog og lege, et samarbeid som i dag flere steder er i god gjenge”, som det heter hos overlegen. Noen dager etter at han skrev dette, deltok han i et kurs på Voksenåsen for åndssvakelærere, et kurs hvis konklusjon lød: Det fins i dag ingen skikkelig opplæring for pedagogene ved åndssvakeskolene.
        Der røk første ledd i det fine spinn av samarbeid. Jeg skal påta meg å knekke flere av leddene i neste artikkel med påstand om at intet av dette tankespinnet er virkeliggjort i Norge i dag. Det er ikke effektiv behandling og undervisning av noe tilbakestående barn i Norge, basert på de bare teoriene herrene Vislie og Kiil snakker om som ?.
        Når Vislie-Kiils oppover debatten hevder at vi oppdrar barn – ikke behandler dette sannheten. For vi tallige privilegerte, med institusjonsplass for pasientene, vi må lære å kjenne et nytt begrep som er Gabriel Scotts vergeløse barn i moderne utgave: Til statens diagnostiserte og testede legdebarn.
        Om de uprivilegerte – lyst av oss alle – hersker i taushet.

                            (Neste artikkel kommer om et par dager.)

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til ”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 05.06.1965

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.