Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 09.06.1965

”De som faller utenfor” og de som svikter dem

Tre artikler om velferdsstatens legdebarn, av ARNE SKOUEN

        Den andre artikkelen forteller rystende detaljer om hvordan det skaltes og valtes med avvikende barns rettigheter innen mentalvernet og påviser fiaskoen for hele det medisinsk- psykologiske behandlingsopplegget. Forfatteren går voldsomt til felts mot velferdsstatens diskriminerende personell – politikk og påviser skadene som påføres både pasienter og uerfarent, ungt personale som bryter sammen under byrdene.

Fakta

Datering:
1965-06-09
Perioder:
Før HVPU-reformen

Dagbladet

        Jeg lovte i forrige artikkel at jeg skulle rive i stykker restene av overlege Vislie og skolestyrer Kiils papirkasteller.
        La meg ta utgangspunkt i det alle debattantene var enige om, at undervisning og behandling av avvikende barn forutsetter et samspill av miljøskapende ledd, foruten nødvendigheten av å skape institusjoner hvor dette samspillet får sjanse til å fungere.
        Disse forutsetningene kan samles i ett eneste ord: stabilitet. Normale barn tåler all verdens omskiftelighet uten å ta nevneverdig skade, for unormale barn er mangel på trygghet det verste de kan utsettes for og gjør enhver behandling og undervisning umulig. Dette er elementært.
        Det er denne målsettingen overlege Vislie har for øye når han gir sitt innlegg denne konklusjonen:
        At både skole og institusjoner under Sosialdepartementet har behov for videre utbygging så vel i sin indre struktur som i samarbeidsformer er vel klart for alle som arbeider med ”de som faller utenfor”. Det er derfor både godt og sunt at disse spørsmål settes under diskusjon, særlig hvis framstillingen er preget av et bedre kjennskap til de faktiske forhold og en større vilje til objektivitet enn Røger har vist.
        Denne korreks til Hallvard Røger utdeler overlege Vislie etter et innlegg som tyder på at han tror hele Norges land er beliggende i Oslo og omegn. Røgers erfaringer skriver seg fra omfattende praktisk virksomhet med det pedagogiske opplegget ved Nord-Norges Åndssvakeheim, Trastad gard. For så vidt kan overlegen puste lettet siden det er langt til Nord-Norge.
        Med mine påvisninger av ”de faktiske forhold” blir geografien meget mer påtrengende. 


                                                *

        For 7 år siden skrev jeg en rekke artikler i Verdens Gang om mitt første møte med det barnepsykiatriske miljøet under mottoet ”bare om barn”. De skildret bl.a. behandlingshjemmenes hverdag og de sterke inntrykk man fikk av personalets oppofrende arbeid. Man kunne ikke unngå å bli revet med i lys tro på rivende utvikling og stormende framskritt. En av artiklene hentet sitt stoff fra Bleiker Behandlingshjem i Asker.
        Bleiker var overlege Nic Waals yndlingsprosjekt. På denne vakre garden skulle Norge få sin mønsterinstitusjon, med hele aspektet av samspillende ledd, satt i funksjon av fulltallig, topputdannet stab. Dit skulle elevene komme fra nær og fjern og se metodene omsatt i praksis i et tett og effektivt psykoterapeutisk og pedagogisk miljø.
        I dag ligger Bleiker brakk som behandlingshjem. Brakk! Bestyrere og tilfeldig personale er kommet og gått, i dag er hjemmet praktisk talt tomt for barn, og i pressen kan man lese annonser etter nytt personale.
        Hva røper denne skandalen om vårt åndssvakevern?
        Den røper at selv i sentrum av barns mentalvern her i landet – et behandlingshjem med ideelle forutsetninger og med avvekslende Barnepsykiatrisk Institutt i Oslo og Emma Hjorths Hjem i Bærum i ryggen – selv her i sentrum råder en tilfeldighetens lov som er opprørende.
         Her har De Deres ”medisinske, psykologiske, sosiale, pedagogiske og humane perspektiver” omsatt i realiteter, herr overlege Vislie, like utenfor Deres egen kontordør! 

                                              *

        Tilfellet Bleiker skal gis avgjørende betydning fordi det er et symptom. 
        Jeg vet ikke om noen er villige til å tro meg når jeg forteller følgende:
Et behandlingshjem – et sted på Østlandet – blir nødt til å si opp sin bestyrer på grunn av udugelighet. Et annet behandlingshjem – et annet sted på Østlandet – blir også nødt til å si opp sin bestyrer av samme grunn.
        Begge hjem søker ny bestyrer.
        Eneste søker til det andre behandlingshjemmet er den avskjedigede bestyreren fra det første, og bestyreren fra det andre ventilerer muligheten av å få jobben på det første.
        De udugelige vil bytte jobb. Og de kan gjøre det uten skamrødme, for så lite er tilbudet at de ansvarlige må telle på knappene om de allikevel ikke -!
        Det fins eksempler på ansettelse av bestyrer som allerede hadde avskjedigelse bakom seg fra annen institusjon. Men de informerte holdt tett med det de visste, for det fantes ingen der han kom! De fikk heller ta sjansen! 
        Dette groteske skuespillet oppføres i barns mentalvern i dag, rundt pasienter hvis grunnleggende behov er stabilitet

                                               *

        Det grunnleggende samspillet alle er så enige om. Her er en flik av virkeligheten, opplevd av en tolvåring jeg kjenner.
        Han hørte til ”etterlyste personer” i fjor engang, men han var ute i lovlig ærend: han etterlyste sine egne, avslitte røtter. Han tok seg fram langveis til et behandlingshjem på Hadeland, der hadde han hatt det godt. Han trengte å se igjen en barhytte han hadde bygd og ansiktene til bestyreren og klokka som han var blitt glad i. Mer forlangte han ikke. Med det var retten til en identitet han forsvarte! Den lå igjen der.
        Jeg forteller ikke denne historien for å røre noen, for tårer og medynk har åndssvakesaken hatt nok av. Jeg forteller den med de verste hensikter.

        La meg gjøre enda et par forberedelser: det har hendt i løpet av siste året at dagspressen har fortalt om foreldregrupper som er gått i gang med reisingen av egne behandlingshjem for sine syke barn. Interesserte vil huske Elvetun i Fetsund og nå seinest Daleløkken i Asker som i disse dager søker personale. Det dreier seg da om psykotiske barn, for å bruke en vedtatt betegnelse i termflora som skal komme til å skyte stadig nye skudd i årene framover. Grunnen til at nettopp denne kategorien pasienter nevnes her er at de i alt overveiende grad preger klientelet som pendler fra spesialskole til åndssvakeinstitusjon, med tyngdepunktet i den siste, trass i begavelse, talent, evner. Det dreier seg altså om barn midt i sentrum av den debatten ”De som faller utenfor” beskjeftiger seg med.
        Hvorfor gir disse foreldrene seg i kast med reisingen av behandlingshjem på egenhånd, med personlig ansvar og bekymring for driftsøkonomi og personale? Tar ikke offentlige institusjoner seg av dem på tilfredsstillende måte?
        Nei.
        Hvorfor er myndighetene så raske med finansiell støtte? Fordi de har svart samvittighet. 

                                           * 

        Disse foreldrene har forlengst gjennomskuet mangelen på pedagogisk opplegg som står for kritikk, men hva i mine øyne er enda verre: de har gjennomskuet det medisinsk – psykologiske oppleggets foreløpige fiasko i norsk mentalvern, både i offentlig og halvoffentlig regi.
        Jeg har selv hatt anledning til å følge en psykoterapeutisk behandling av et barn gjennom åtte år, med pasienten plassert i et av vårt lands best ledede behandlingshjem og med en terapeut så dypt engasjert i sitt yrke som man bare kan ønske seg det. Og jeg har registrert min egen reaksjon på observasjonene jeg har gjort ettersom årene er gått: et stillferdig skifte fra ærbødighet for faget til medfølelse med utøveren av det.
         Samvittighetsfullt noterer han i sine journaler, og de vokser og vokser med iakttakelser om pasientene: den ene ungen har utpreget fargesans, den andre er teknisk begavet, den tredje er musikalsk, den fjerde har usedvanlig god hukommelse.
        Hva er formålet med hans arbeid når institusjonen barna lever i ikke har de fattigste muligheter til å sette noe samspill i gang? Ikke bare kan han spandere en eneste ukentlig time på hver enkelt pasient – det ukentlige psykoterapeutiske skuebrødet – men staben som skal følge opp hans instrukser består som oftest av de grønneste amatører: hospitanter og praktikanter i en opprivende, skiftende strøm, unge mennesker uten ethvert studium som skal ha sin første pålagte praksis for sosialskoler og barnevernutdannelse. For en vesentlig del av dem gjelder det at de tar sikte på arbeid med høyst normale barn, og ingen skal bebreide dem for det, men det er opprørende at disse forutsetningsløse nybegynnerne settes til oppgaver med fullt faglig ansvar. Selve ordningen er like opprørende i sin geniale gjerrighet fra velferdsstatens side: de er billig hjelp. Så har man iallfall noen til å være hos legdebarna.
        Jeg har visst enda ikke nevnt tapslistene, herr overlege Vislie. Mange av disse nykommerne knekkes psykisk under ansvaret og under møtet med en verden de ikke er rustet for. Og tapslistene er størst blant dem som har tenkt å vie seg åndssvakesaken, for de legger seg mest i selen og nekter å gi seg for ikke å lide nederlag. Jeg kan presentere Dem for en rekke nervøse sammenbrudd blant disse unge menneskene, fordi samfunnet brannskattet dem over evne! 
        Stilt ansikt til ansikt med disse forholdene – og med psykoterapeutens håpløst unyttiggjorte journaler om evner og anlegg hos pasientene – kommer ikke de pårørende rennende med skoleloven!
        Derimot kommer institusjonene – med sin personalmangel – til foreldrene med sin fellesferie. Den som tror at omsorgsvesen og mentale institusjoner er såpass beredskapspreget at de selvsagt fungerer 365 dager i året, må tenke seg om igjen. Foreldre – med barn hvis atferd umuliggjør dem utenfor institusjonen – opplever årlig det mareritt det er å få pasienten provisorisk herberget utenfor ethvert behandlingsopplegg om det er plent umulig å ta dem hjem. 


                                           *

        Det er visst enda et ledd igjen i overlege Vislies samspill: det humane aspektet Trivselen.
        Jeg behøver neppe si mer om hva denne ustanselige strøm av tilfeldig personale betyr for barnas behandling. De heldigste av dem vet ikke hvorfor de skal sviktes av dem de blir glad i, som stadig reiser fra dem.
        Men noen vet det. De psykisk åndssvake barna vet det, for de er bebyrdet med det man kunne unt dem å være spart for: sykdomsinnsikt. Den vokser med alderen. De arme terapeutene har fått til oppgave å styrke deres personlighets – kjerner og stimulere deres kontakt med omverdenen. Barna vet ikke annet om omverdenen enn at den svikter dem, og kryper enda dypere inn i sitt skall.
        Det humane aspektet. Vet ikke overlege Vislie at mangel på fagfolk tvinger selv de mest sentrale institusjoner – som burde stå best rustet til å få fulltallig personale av alle kategorier – må praktisere avlåsings – og innlåsingsspøkelset anno 1965? Det florerer i sentrum av det vi kaller barnepsykiatrisk behandling. Jeg har sett barn på hjemmebesøk gripe sultent etter nærmeste nøkkel og gi seg i kast med å låse opp og igjen dører i timevis!
        Vet han ikke at lekesaker, sportsutstyr og musikkinstrumenter låses inn ”fordi det blir for vanskelig å passe på det”, fordi man er så underbemannet?
        Dette er barnepsykiatrisk behandling i praksis i sentrum, herr overlege Vislie. Og la oss begge forsøke å forestille oss hvordan tilstanden er i barnepsykiatriens svære provins her i landet! 

                                            *

        Trivsel. Jeg leser i avisen at i min hjemkommune, Bærum, skal det etter hvert bygges 14 – fjorten – svømmeanlegg og burde vel glede meg over det. Vi og våre friske barn trenger dem vel.
        Nå faller det seg sånn at Emma Hjorths Hjem – Statens hjem for Åndssvake – ligger i Bærum. Innenfor institusjonens svære område – med hundrevis av pasienter av alle kategorier – fins ikke den minste pytt av et svømmebasseng. Institusjonen disponerer ikke engang det mest beskjedne krypinn av et feriehjem ved sjø.
        Normale barn har feriekolonier ved kysten og får fjorten svømmebassenger til hjemmebruk.
        Statens ansvar eller ikke: la oss avgi første anlegget til Emma Hjorth, Bærums – borgere, så kan vi boltre oss i de tretten andre bassengene med god samvittighet etterpå!
        For selv en bulldoser i åndssvakevernet som overlege Ole B. Munch på Emma Hjorth har ikke greid dette. Hjelp ham!
        For øvrig må vi som er nærmest alle landets pasienter – foreldre, slekt, venner – ruste oss for å hjelpe oss selv. Vi må se i øynene at vårt lands velstandsbølge er noe som bare skyller over dem med næringsvett! Vi må se sannheten i øynene: ennå er ikke norsk human samvittighet kommet lenger enn til at den smakløse vitsen ”de gærne har det godt” er noe alle velger å tro på. Det er en behagelig sovepute, for den gjør ansvarsfri.
        Vi vet at våre mentalinstitusjoner rommer tusenvis av pasienter med refleksjonsevnen i behold: de betrakter oss og forkaster oss.
        Verst er det å bli forkastet av barna. 
        Hva kan vi gjøre for å framtvinge radikale forandringer?
        Jeg vil forsøke å antyde et tiltak i neste artikkel, en utvei som ikke har vært prøvd før, men som for meg står som den eneste. 

          (Tredje og siste artikkel kommer om et par dager.)

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til ”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 09.06.1965

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.