Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 12.06.1965

”De som faller utenfor” og de som svikter dem

Siste artikkel om velferdsstatens legdebarn av Arne Skouen

        Den tredje artikkelen retter en kraftig appell til alle mentalpasienters nærmeste – foreldre, slekt, venner – om å slutte seg sammen i en slagkraftig organisasjon til fremme av pasientenes rettigheter ifølge norsk lov. Forfatteren risser opp en rekke arbeidsoppgaver for en slik organisasjon og konkluderer med en utfordring til alle berørte om å melde seg til tjeneste så et kamporgan kan skapes på vegne av dem som ikke kan føre kampen selv.

Fakta

Datering:
1965-06-12
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Dagbladet

        Vi må organisere oss.
        Vi – mentalpasientenes nærmeste – må krype ut av vårt skalkeskjul, det både selvfølgelige og utmerkede økonomiske hjelpearbeidet, og skape den sosialpolitiske kamporganisasjonen, med front mot myndighetene.
        Vi har menneskerettslige krav å stille samfunnet, og vi er de nærmeste til å stille dem! Altfor lenge har vi trodd støtte til åndssvakesaken betydde loddkjøp. Altfor lenge har vi dyrket vår bluferdighet som en dyd – far overfor far og mor overfor mor – om de er i samme situasjon. Vi må våkne opp til et uomgjengelig faktum: at vi lever i et kravlesamfunn som er blitt så demokratisk at bare organiserte interesser respekteres, fra toppen og ned.
        Jeg husker ikke feil når jeg minner om en tørr bemerkning fra en talsmann for myndighetene under en konferanse om samfunnets synder i åndssvakesaken. På spørsmål om hvorfor vi ligger så uhyggelig langt tilbake, med institusjoner og behandlingshjem og utdannet personale, svarte han:
        - Fordi det ikke er skapt noen opinion for det.
        Klarere kan ikke demokratiets jungellov formuleres. Det er opinioner – gruppers press – som bestemmer fordelingen av samfunnsgodene.
        Vi svikerne – tusener av oss – finner det naturlig med all verdens organisasjoner, og vi anerkjenner fullt ut opinionskreftenes makt og er kanskje organiserte radiolyttere, skattebetalere, leieboere eller piperøykere.
        Men organisert som mentalpasienters nærmeste er vi ikke. 

                                            *

        Imens øker pressgruppenes antall fra år til år jo mer komplisert samfunnsmaskineriet blir. Og jo mer sakker våre nærmeste etter.
        I en materiell høykonjunktur der skriket på toppkvalifikasjonen blir stadig mer øredøvende, yngler velstanden stadig nye trivselsbehov som var luksus for bare ti år siden: sjefene lider av stress og trenger nevrologer og psykiatere, personalet trenger sosialkurator, PR- avdelingen trenger psykolog. Jeg leser i Aftenpostens spesialnummer for et reklamejubileum at ”sosialøkonomen og psykologen har funnet hverandre godt”, og jeg leser om strålende framtidsutsikter for ungdom med utdannelse i statistikk, salgsplanlegging, psykologi, og mye annet næringsnyttig, for ”oppfyllelse av de økonomiske og menneskelige krav samfunnet trenger”. Samtidig med dette spør jeg meg selv om hvor mange reklamesjefer Universitets Psykologiske Institutt har utdannet inntil nå. 

                                              *

        Hva har dette spørsmålet med mitt tema å gjøre?
        Jo: herr cand. psychol, som nybakt PR-mann eller reklamesjef er et tidens tegn. Han må finne seg i å stå som eksponent for en skremmende utvikling: stadig flere fagkretser som tradisjonsmessig har tilhørt de handikappede kjøpes til innsats hos de best velrustede i samfunnet.
        Den gangen vi ikke hadde så god råd her i landet, klarte vi oss uten medisinsk – psykologisk og sosial hjelp på våre arbeidsplasser, og markedsføring som akademisk vitenskap eksisterte bare som drøm hos folk som hadde vært på studiereise i Amerika. Vi fikk greie oss uten skolepsykologer også, og vi måtte møte tilværelsen uten å være psyke – testet en eneste gang.
        Jeg er ikke blitt en bakstrever. Jeg prøver bare å antyde en viktig årsak til den katastrofale mangelen på fagfolk av samtlige kategorier innenfor åndssvakevernet, en mangel som vil fortsette i det uendelige, med stadig nyoppdukkende velstandsbehov som skal mettes, om ikke vårt mentalvern gjøres konkurransedyktig på arbeidsmarkedet.
        Da krever jeg ikke av samfunnet at det skal konkurrere om den vordende PR-sjefen i storindustrien fra studietida av, for han blir for dyr, og åndssvakesaken har dessuten ikke bruk for ham. Men det ligger nær å kreve arbeidsvilkår som ikke direkte diskriminerer mentalvernet, selv i forhold til unge mennesker som hører hjemme der, av innstilling av mentalitet.
        Jeg nevner ikke ordet idealisme. Begrepet har altfor lenge vært brukt overfor alle humane service – yrker til å trykke lønninger ned. Nei bena på jorden: jeg vil tvert imot minne om at velorganiserte yrker, der man skitner seg til, opererer med smuss – tillegg.
        Ingen har ennå operert med påkjennings – tillegg for dem som arbeider i åndssvakevernet. Det jeg vil fram til: Kravet må være bedre lønn i åndssvakevernet enn for tilsvarende yrker i samfunnet ellers. 

                                          *

        Sa jeg krav?
        De kan jeg og andre stille dusinvis av uten at noen ansvarlig behøver rikke seg. Tre avisartikler representerer ikke en opinion.
        Jeg mener å si: Organiserte krav. Krav fra et mentalpasienters nærmeste landsforbund.
        Kan noen peke på en sosial og humanitær oppgave i landet vårt i dag med større appell i seg! Eller med større og mer berettiget behov! 
        Det er jo ikke bare pasientene vi har sviktet i alle år med våre forsømmelser, vi har samtidig sviktet alle dem som arbeider innenfor åndssvakevernet: leger og institusjonsledere, terapeuter, kuratorer, lærere, miljømedhjelpere, kjøkkenpersonale – alle! La oss innrømme at de alle sammen sliter også for oss fordi vår daglige trivsel er avhengig av hvordan våre nærmeste har det, fra time til time!
        Deres arbeidsvilkår er vårt ansvar, mer enn noen annens.
        Vi vet jo at oppgavene presser på sin løsning, men uten å blunke lar vi dem aksle disse byrdene også, attpå omsorgen for våre nærmeste! De spurte ikke etter oss engang under debatten om ”De som faller utenfor”, vant som de var med at vi sviktet!
        Hvem burde reise kravet om skolelov og undervisningsrett?
        Vi. 
        Hvem burde reise rettferdige lønnskrav for dem som underviser åndssvake barn og banke inn kravet om høyere lønnsklasse for ham enn for Intilleger som underviser normale barn?
        Vi. 
         Hvem uten vi har plikt til å kreve all innsats i institusjoner og behandlingshjem høyere lønnsmessig vurdert enn all tilsvarende virksomhet ellers i samfunnet!
        Hvem uten vi har plikt til å reise kravet om fullverdig utdannelse for alt personell!
        Er alt dette for mye forlangt siden vi er så uvant med å forlange noe som helst? Ja, det krever omslag i mentalitet. Jeg husker noe en så våken sosial samvittighet som Rolf Hofmo sa engang vi diskuterte disse spørsmålene:
Det trengs mye ny tenking før samfunnet lønner best de som bærer tyngst, og det gjør de som bærer de handikappede. 
        Videre: er det ikke besynderlig at vi finner det såre selvfølgelig med tiltaksråd for skolene der normale barn går, mens vi ikke et øyeblikk forfølger tanken når det gjelder våre nærmeste, avvikerne, på institusjoner og behandlingshjem? Tvert imot: jeg har sett besøkende pårørende sky hverandre på institusjonene, sittende i de fjerneste kroker med sine åndssvake barn, av en nobel hensynsfullhet overfor hverandre som imidlertid skaper vanntette skott og hindrer enhver felles opptreden om noe er klanderverdig.
        Skulle vi ikke føre tilsyn sammen?
        Skulle vi ikke sammen protestere mot fellesferiens mareritt, for å nevne en oppgave i farten?
        Hvem uten vi har plikt til å kreve yrkestesting lovbefalt for alle som skal arbeide i åndssvakevernet? Hva har vi ikke sett av feiltrinn bare her!
        Skal vi fortsatt la andre slåss med disse oppgavene uten å ta et tak selv? 

                                           *

        Vil vi ta fatt, har vi bare en vei å gå: vi må snakke det eneste språket myndighetene forstår, opinionens.
        På forhånd vet vi at alle samfunnsklasser og alle yrker er representert blant de rammede. Jeg vet selv om arbeidere og funksjonærer, jurister og leger, prester og arkitekter, forretningsfolk og lærere med åndssvake barn av alle uttrykk: fra meget syke til grensetilfeller. Og dette gjelder jo ikke bare barna i institusjonene, men ungdom og voksne. Alle. 
       Vi de nærmeste er så mange, og vi representerer så mangt og meget i samfunnet, at vi burde makte å flytte et par berg om vi samlet kreftene: Det fins sikkert folk med bred organisasjonserfaring blant oss, med administrativ praksis, med juridisk trening, med økonomisk innsikt.
        Skulle vi ikke melde oss til tjeneste?
        Selv akter jeg ikke å dra meg unna med disse tre artiklene og si at nå er det de andres tur. Jeg melder meg herved som aktiv i propagandaen. Dermed er utfordringen gitt.
        Selvsagt skal vi ta del i vanlig hjelpearbeid, det dreier seg ikke om et enten – eller, men om et både – og. Det dreier seg heller ikke om å skape noen konkurrerende organisasjon til alle de utmerkede tiltakene vi alle kjenner. Det dreier seg om et kamporgan med det mest parti – upolitiske formål samfunnet kan oppvise.

_ _ _

Måtte debatten ”De som faller utenfor” virke forløsende på mange, mange! Og måtte resultatene vise seg nå.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til ”De som faller utenfor” og de som svikter dem, 12.06.1965

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.