Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Åndssvakeomsorgen under debatt, 26.02.1966

Åndssvakeomsorgen under debatt

Av overlege Hallvard Vislie

Fakta

Datering:
1966-02-26
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Dagbladet

        Debatten om åndssvakeomsorgen i presse, radio og TV synes sterkt å avsløre et ønske og en vilje (?) til for fullt alvor å gå løs på en fullverdig løsning av dette problem. Er viljen til å satse tilstrekkelige midler, selv om det skulle gå ut over andre velferdstiltak også til stede? Eller kan den aksjon som er satt i gang vekke denne vilje og vedlikeholde den?
        Dels karakteriseres dagens situasjon som oppbevaring eller diskriminering. Dels framholdes det at det har skjedd en gledelig framgang i seinere år, nettopp i retning av å skape mer innhold når det gjelder behandling og opplæring. Bred enighet synes det fra alle hold å være om at det er langt igjen – nesten avskrekkende langt – før målet er tilnærmelsesvis nådd. Diskrimineringen gjelder nok ikke bare omsorgens ressurser, den gjelder også selve synet på åndssvakebegrepet og på den åndssvake som menneske. Kanskje burde vi starte der?
        Selve begrepet er i historisk perspektiv – og den dag i dag – fremdeles forbundet med nihilisme og håpløshet, såvel blant publikum som i fagkretser, ikke minst blant leger. Det er kanskje dette synet vi først og fremst må søke å endre.
        Åndssvakhet slik vi ser det i dag, er ikke bare én, men mange lidelser og har mangfoldige årsaker. Åndssvakhet er i årsaksperspektiv et uhyre komplisert fenomen. Den dypere forståelse og dermed bedre muligheter for forebyggende tiltak og behandling er avhengig av utviklingen av så vel biologiske, sosiale som psykologiske og pedagogiske basisvitenskaper, slik som læren om utvikling, struktur og funksjon av den menneskelige hjerne, de komplekse prosesser ved all læring, ved personlighetens utvikling og tilpassningsprosessene innenfor miljø og samfunn.
        En del nyere forskningsresultater fra de seinere år, som f.eks. Føllings sykdom og kromosomavvikelsene ved mongolisme, har ført åndssvakeproblemet inn i sentrum av interessefeltet innenfor biokjemi og genetikk. Interessen omkring autismebegrepet og betydningen av følelsesmessig kontakt med mor eller morssubstitutt for all utvikling, også hos de hjerneskadde barn, har ført til at barnepsykiatri og psykologi har gitt sterke impulser når det gjelder den dypere forståelse av utviklingsmønstret. De forskjellige skader i evne til oppfattelse og begrepsdannelse har ført spesialpedagogikken inn i sentrum av interessefeltet – for bare å nevne noen eksempler. I det hele er kriteriene for miljøets betydning for all utvikling så soleklare at vår politikk generelt sett i all behandling må rette seg etter det. Begrepet åndssvakhet begynner derfor overfor en rekke faggrupper å vekke større og større interesse og behøver ikke lenger være forbundet bare med håpløshet og nihilisme.
        Forholdene innenfor åndssvakeomsorgens organer må derfor gjøres slik at det kan by disse fagfolk gode arbeidsmuligheter. En aktiv innstilling med muligheter for miljøstrukturering, psykoterapi, skoleopplæring og attføringsorganer vil være med på å fjerne dette håpløshetsstempelet. Men samtidig må vi også sterkt understreke at selv om skaden er stor er det alltid noe som kan behandles, noe som kan læres, og dermed skape et rikere livsinnhold. Å lære den sterkt hjerneskadde å spise selv eller å kle seg selv er like verdifullt i dette perspektiv som å lære en mer høytstående å lese og skrive. Alle bør ha retten til å utvikle de muligheter de har, uansett om disse er gode eller sterkt begrenset. Slik blir vel begrepet åndssvakhet innenfor det sosialmedisinske feltet kanskje det mest fasetterte og mangfoldige, og angrepet på dette problemet må være multidimensjonalt. Et fullstendig sammenfattende og koordinert program for utviklingshemmede forutsetter at de organisasjonsformer vi kommer fram til kan dekke følgende hovedpunkter:
        1) Forebyggende (profysikalske) tiltak.
        2) Tidlig diagnose, sammenfattende vurdering og behandling.
        3) Kontinuerlig rådgivningstjeneste.
        4) Utbygging av behandlings – opplærings – og omsorgsformer.
        Jeg tror det er viktig i denne forbindelse sterkt å framheve at utbyggingen av institusjoner bare er ett av de tiltak som må til over for et problem som utviklingshemning. Betydningen av de forebyggende tiltak, den tidlige diagnose, den kontinuerlige rådgivningstjeneste og den intense tidlig innsettende behandling må understrekes sterkt. I alt dette arbeid vil der trenges, foruten utbygging av et velkvalifisert pleiepersonale i tilstrekkelig antall, en rekke fagspesialister. Det dreier seg om leger, spesialister i psykiatri og barnepsykiatri, pediatri, nevrologi, nevrofysiologi, om psykologer, pedagoger, arbeidsterapeuter, attføringskonsulenter, barnehagelærerinner, logopeder, sosialkuratorer, fysioterapeuter etc.. Og derved er vi kanskje inne på det mest sentrale og viktigste problem, noe som også ble sterkt framhevet av flere i TV-debatten.
        De behandlingsmessige oppgaver innenfor disse felter er så store og mangfoldige at vi må komme over til en radikal nyvurdering når det gjelder bemanningsskalaen i alle faggrupper. I dag drives en rovdrift på alt personale, kanskje mest på ledende personale og spesialpersonale. Arbeidsforholdene blir derfor ofte lite givende, og sammen med det nihilistiske syn på mulighetene for å kunne utrette noe, blir appellen overfor disse faggrupper svak, spesielt fordi disse faggrupper alle er mangelvare i dag. Dertil kommer at lønnsforholdene til dels er langt dårligere enn f.eks. skolen og andre organer kan by.
        En fullverdig løsning er en langsiktig affære som nok avhenger av økte bevilgninger, men også av utdannelseskapasiteten ved universiteter og skoler etc., men en del konkrete tiltak kunne settes relativt rakst i verk hvis bevilgning ble gitt:
        1) De 3 planlagte vernepleierskoler godkjennes øyeblikkelig og tilstrekkelig bevilgning til oppføring og drift gis ubeskåret.
        2) Bevilgninger gis umiddelbart til planlagte skoler og undervisningsbygg. Kirke – og undervisningsdepartementet godkjenner tilstrekkelig antall lærerstillinger.
        3) Samtlige sentralinstitusjoner for åndssvake får anledning til på budsjettet å føre opp i tillegg til nåværende stillinger, 1 eller 2 nye stillinger innenfor hver av de aktuelle faggrupper, slik som leger, psykologer, sosialkuratorer, fysioterapeuter etc.. Så er i hvert fall sjansen der hvis folk kan skaffes.
        4) Bevilgning gis umiddelbart til administrasjonsbygg eller utvidelse av administrasjonsbygg for å kunne skaffe nødvendig arbeidsplass for dette fagpersonalet.
        5) Det bevilges et tilstrekkelig beløp, f.eks. i første omgang kr. 500 000, - til stipendier og kurser for fagpersonalet og annet personale.
        6) Bygging av institusjoner, småhjem, behandlingshjem, daghjem (dagskoler), treningsverksteder etc., gis prioritet fra kommunale, fylkeskommunale og statlige instanser, gjerne gjennom en utvidelse av den nåværende låneordning. Prinsippet om små avdelinger, rommelig plass og tilstrekkelig personale knesettes. Hvor tomtearealet mangler, må offentlige og kommunale organer sørge for en rask løsning.
        7) For ytterligere å stimulere tilgang på fagfolk og for å understreke åndssvakebegrepets utfordring også i forskningsperspektiv, arbeides det intenst for å føre forskningsperspektivet inn i nær relasjon til arbeidet ved institusjonene. Ved universitetene innvilges forskerstillinger og lærerstillinger med spesiell relasjon til dette felt.
        Disse forslag vil sikkert av noen karakteriseres som urealistiske, av andre bare som en dråpe i havet. De er dog en begynnelse og vil etter min mening kunne sette fart i tingene. Vi må sette fram konkrete forslag for å få et reelt startgrunnlag. Forsøk på gjennomføring av dem kunne samtidig være en prøve på viljen hos de bevilgende myndigheter.
        I denne korte artikkel har det bare vært mulig å peke på enkelte faktorer i det mangfoldige komplekset vi har for oss. Jeg har ønsket å gjøre det på denne måte nettopp for å konkretisere enkelte tiltak som kan settes i gang relativt raskt. Men selve den langsiktige planleggingen må også styrkes, spesielt kanskje gjennom en styrking av den sentrale administrasjon, hvor det også i dag drives en rovdrift på alt personale. Samtidig må det legges en mer koordinert utvidet plan for utdannelse av fag- og pleiepersonalet og lønnsforholdene må tas opp til realistisk bedømmelse.
        Jeg har unnlatt å diskutere de humanitære organisasjoners verdifulle arbeid. Om dette vil jeg bare til slutt si at i det svære arbeidet som ligger foran oss i forsøket på å løse alle de problemer som en god omsorg innebærer, er det bruk for alle gode krefter.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Åndssvakeomsorgen under debatt, 26.02.1966

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.