Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Fest over veldedigheten! 16.11.1968

Rettferd for de handikappede

Fest over veldedigheten!

Første artikkel om de åndssvakes vilkår, av Arne Skouen.

Fakta

Datering:
1968-11-16
Perioder:
Før HVPU-reformen

Dagbladet

        Det hevdes fra pålitelig hold at vi lever i Menneskerettighetsåret, noe som får nordmenn til å synge høyest mot kirketaket i gleden over å høre til de rettferdige. Jeg kjenner også trang til å delta i festlighetene. La meg derfor sitere fra et brev:
        .. det er nemlig en fordel med den lange reise til institusjonen, i det den gir meg anledning til å fortsette å lyve for min sønns mor og søsken. Jeg forteller dem at han gjør fremskritt mens det i virkeligheten går bare bakover med ham, fordi han er uten stimulans og beskjeftigelse. Han er erklært frisk nok for opplæring. Helt siden han var liten var han pertentlig av seg, så derfor er det hjerteskjærende å se hvordan han nu spiser som et dyr. Det fåtallige personalet virker oppgitt, og jeg synes derfor ikke at jeg har lov til å påtale at han som oftest er skitten og at det stinker urin av hans klær. Jeg lyver om dette, fordi min familie viser tegn på å komme på fote igjen etter alle de forferdelige årene… verst er det å elske en åndssvak sønn så helt at man blir hatefull overfor velmenende, foreningsmennesker som ikke kan ha tenkt situasjonen igjennom…
        Som nesten alltid med slike brev er det merket fortrolig, og på det representative frimerket er det private telefonnummeret omhyggelig strøket over. Avsenderen tar ikke sjansen på at mottakeren – i et øyeblikks tankeløshet – skulle finne på å ringe hjem til ham. For dette brevet – fra nordmann til nordmann i Menneskerettighetsåret 1968 – er bare ett av mange innenfor jungeltelegrafen mellom åndssvakes pårørende, der en far verger mor og søsken med hvit løgn.
       Men tro nå ikke at jeg allerede har glemt at dette skal være en festartikkel: vedlagt brevet finner jeg et avisklipp, for anledningen fra Verdens Gang og ukommentert av brevskriveren. Det inneholder en enquête blant kjendiser om deres fritidssysler, og der finner jeg direktørfruen med alle representasjonspliktene. Hun forteller avisen at hun ”som avkobling driver sport og deltar litt i åndssvakearbeidet”. Dette gir heldigvis brevet en happy ending: avsenderen meddeler meg sin glede over at hans fortvilelse iallfall tjener andre til avkobling.

            ROSER TIL DAMENE!

        Ja, la oss feste ut i de små timer, for snart er rettighetsåret omme! Ullern Røde Kors Barnehjelp griper til krabbeaften på Dronningen og lokker ektemennene med seg. I følge referat på Aftenpostens familieside er dette et nytt knep, for ”ektemennene tok dypt i lommene, de kjøpte roser til sine damer, og pengene trillet inn i takt med de latinamerikanske rytmene”. Avisens utsendte blir så begeistret at hun konkluderer:
        Sandelig en ide til etterfølgelse for foreninger som samler inn penger til gode formål. Få ektemennene med og skap fest over veldedigheten! Bidragene er vel like verdifulle selv om der ikke er slitt for hver kroner. Det viktigste er at pengene kommer inn…
        Altfor beskjedent. Det ble jo slitt hele kvelden med å få stemningen opp blant de bondefangete ektemennene, sånn at de hostet opp de 10 000 kronene som ble fruenes bytte. Dessuten anviste de løsning på åndssvake barns sysselsettingsproblem: uten at barna selv behøvde å være til stede, tjente de 10 000 ved å anspore fruene til økt innsats i Ullernåsens selskapsliv. Dessuten bør det vel godkjennes om kvinnesak å loppe ektemenn for tusenlapper?

            DUFTENDE, NYTRUKKEN TE.

        La nå ingen være glemt: Oslo og Aker Krets av Sanitetskvinnene har koblet av med cerebral parese i rettighetsåret, atter i følge landets største avis:
        Førstkommende tirsdag settes kurs for Bristol hvor vi inntar en kopp duftende, nytrukken te mens høstens nyeste modeller passerer revy. Her får vi forverkskåpen som alle drømmer om, gallakjolen til den utsøkte lille festen, mellomkjolen til bridgekveldene… inntekten går til ep – hjemmet i Skedsmo som sanitetskvinnene trenger en ekstra stilling til…
        Mens vi befinner oss på Bristol, må vi heller ikke glemme de tolv strevsomme fruene i ”Humanitærgruppen” som har slått Ullernåsen ned i flathælene i høst: de dynket lokalet med ekte Ricci – parfyme, om jeg ikke har misforstått Aftenposten:
        … dette blir litt av en oppvisning under beskyttelse av den franske ambassadør, grev Pierre de Vancelles. Under festsouperen blir det også utlodning, og vi tipper vel ikke så helt galt om vi tror at det vil ligge meget Ricci’sk vellukt i luften… de tolv damene i ”Humanitærgruppen” arbeider raskt og effektivt, og det tok dem ikke lang tid å arrangere en fransk festaften med alt som dertil hører.
        Honi soit qui mal y pense, for ikke bare får de ulykkelige hjelp, de bidrar også til å øke eksporten i motehuset Nina Ricci.

            FORSKJELLIG SYLTETØY 

        Min festartikkel er imidlertid ikke komplett om den ikke også nevner eksempler på de enklere sammenkomstene. De vitner best om at Menneskerettighetene er en bred folkesak. Jeg leser i Asker og Bærum Budstikke om det lokale husmorlaget:
        … vi fikk også se en rørende film fra Emma Hjorths Hjem for Åndssvake. Etterpå var det kaffepause, og det smakte deilig med påsmurt loff og kjeks og forskjellig syltetøy.
        Og da er vi endelig framme ved vår rommelige folkekirke og sangen mot kirketaket i rettferdighetens år. Jeg gir ordet til pastor Roald Mosand i Arbeider – Avisa:
        .. ”de fattige har dere alltid blant dere” sier Jesus (Johannes 12.8). Alt er viselig innrettet. For dersom fattigdommen forsvant og likeså sjukdommene, hvor ble det da av mulighetene for å gjøre barmhjertighet? De fattige og hjelpeløse tjener den funksjonelle Guds skaperverk å utvikle medfølelse og velgjørenhet hos de andre…
        Dermed skulle brorparten av det norske folk være husket i denne festartikkelen, for pastor Mosands syn representerer både høy- og lavkirkeligheten, uomstøtelig som det er. La meg summere fordelene ved de åndssvakes eksistens:
1) De skaper fest over hverdagen for de verdslige.
2) For de kristelige befordrer de saligheten.
        Samtidig gjenstår to ting for min brevskriver og for meg selv:
1) Å takke forsynet for at våre åndssvake barn får hjelpe så mange med så mye.
2) Å takke de hjulpne for all utvist veldedighet.


            DE POLITISKE BEVISSTLØSE

        Det følger blåmandag etter så sterke festligheter som de jeg har beskrevet ovenfor. Dermed kommer ettertankene.
        Jeg forstår min brevskrivers følelse av maktløshet, men kan ikke anerkjenne den som holdning. Den er feig i sin anonymitet og defaitisme. I Sverige har over 10 000 foreldre kastet anonymiteten over bord og dannet ”Riksförbundet för Utvecklingsstörda Barn” som slåss med susende framgang for deres rettigheter. I Danmark har et moderne samfunns holdning feid ut veldedighetens dominans over de åndssvakes vilkår og gjort landet til et eksempel for hele verden. I Norge kjemper det nye ”Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede” for å holde hodet over vannet.
        Det ville ikke være grunn til å ofre to ord på veldedighetens sirkus hvis ikke samfunnet hadde basert all sin politikk og økonomi på denne glade hobby, i skjønnenighet med veldedigheten. Her får veldedigheten trofast følge av kirken, fordi begge som kjent alltid stiller seg lojale til the establishment. Dette honoreres med ustoppelig applaus fra den ansvarsbefridde politiske majoritet.
        Det fins ikke den ordfører som ikke slenger kjeden om halsen og styrter av sted om det ryktes at en kaffeduk skal loddes ut, alltid med hovedstadens Brynjulf Bull i spissen. (Ham og hans kommer jeg tilbake til i neste artikkel). For det er ingen fare for budsjettene så lenge politisk bevisstløse kvinner – hundretusener av dem landet over – nekter å skaffe seg innsikt i samfunnets husholdning, fordi de heller vil holde basar. Dermed er de åndssvakes vilkår underkastet veldedighetens tilfeldigheter, alt avhengig av hvor ofte lysten på latin – amerikanske rytmer og syltetøy innfinner seg. Derfor reagerer veldedigheten så forbitret på alt snakk om integrering av de åndssvakes vilkår i samfunnet. Om dette har Henrik Ibsen sagt: tar man syltetøyet fra dem, kan de ikke leve.
        Resultatet er blitt Norge som desidert jumbo i Norden. For denne innsatsen venter de ros.

            DEN SLØVE JOURNALISTEN

        Min brevskriver kjenner seg maktesløs fordi veldedighetens utskeielser behersker norske informasjonsmedia, dagspresse og NRK. Bare de enkleste stikkprøver forteller at norsk presse leder overlegent i Norden i antall meldinger og spaltemetere fra veldedighetens festligheter. Brutaliteten i dem går hus forbi. Vi leder i Norden fordi veldedigheten som akseptert løsning for de åndssvake har mistet nakketaket i våre naboland. Hos oss stiger geskjeftigheten fra år til år: skolestyret henvender seg opprådd til departementet og ber om beskyttelse for barna mot profesjonell utnytting til ustanselig betleri.
        De fleste meldingene forfattes av veldedigheten selv og passerer resignerte redaksjonssekretærer uten avl av motforestillinger. Eller tenker kanskje en garvet pressemann som så, og jeg minner om sitatene ovenfor: om kvinner ønsker seg framført om høns, så dem om det.
        Som etikk for journalisten duger det ikke å gi etter for presset. Han må begynne å stille spørsmålet hvorfor. Setter han seg inn i totalbildet, er han nødt til å oppdage de åndssvakes vilkår som en opprørende sosial skam for vårt land – jeg skal bidra med nye fakta i de neste artiklene – og da er veien ikke lang til neste refleksjon: han er den største bidragsyteren til feilinformasjon overfor norsk allmennhet. For det rekker ikke med reportasjer om ”hvor beriket man kjenner seg etter samværet med de åndssvake” og med beskrivelse av ”klumpen i halsen” når man forlater det velregisserte bursdagslaget på institusjonen. Denne sølete sentimentaliteten betegner 90 prosent av bidragene, og det er mye å veie opp for de ytterst få kyndige sosialreporterne med kunnskaper og overblikk, med Gerd Benneche og Liv Haavik i spissen.

            ”FROM CHARITY TO RIGHT”

        Vi rir ikke kjepphester vi som kritiserer den vulgær – journalistikken jeg har gitt eksempler på. Og gjør vi det allikevel, er vi mange på kjeppen: en hel verdensorganisasjon rir den og har lagt bakom seg feudal – synet i norsk presse. Jeg sikter til verdenskongressen i Jerusalem i forrige måned der ”International League Of Societies For The Mentally Handicapped” var samlet om et forpliktende motto. Det lød: ”From Charity To Right” – fra veldedighet til rett.
        På denne kongressen sitter utsendinger fra norsk veldedighets generalstab, Samordningsrådet for Åndssvakesaken, og stemmer under et motto som de passer seg vel for å hevde på hjemmebane. Men denne gangen fikk de sin stemme halvert, fordi ”Norske Forbund for Psykisk Utviklingshemmede” tok selvfølgelig sett på kongressen.
        En halvert stemme for veldedigheten, det er iallfall et framskritt på bortebane. Med det er her hjemme slaget må stå.
        (Neste artikkel kommer onsdag den 20. ds.)

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Fest over veldedigheten! 16.11.1968

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.