Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Det veldedige Oslo, 20.11.1968

Rettferd for de handikappede

Det veldedige Oslo

Andre artikkel om de åndssvakes vilkår, av Arne Skouen

Fakta

Datering:
1968-11-20
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Dagbladet

        En bulldozerfører melder seg, han er sint og ulykkelig. Han forteller at han holder på med planeringen av en idrettsplass ikke langt fra Oslo, den ligger i et skogholt. De siste dagene har han lagt merke til en jentunge som setter seg i kanten av plassen og følger bulldozeren med øynene, overveldet av jorda og steinen og røttene som brøytes unna. Hun har alltid en dokke under armen. Så hender følgende: en mann kommer settende, og jager henne foran seg med spark og spenn.
        - Jeg var et stykke unna, forteller bulldozerføreren, og jeg ble så sjokkert at jeg ikke samlet meg til å hoppe av dozeren og springe etter før det var for sent. Det ligger flere gardsbruk i nærheten. Nå kan jeg dessverre ikke gjøre mer enn å melde fra om hva jeg så, for jentunge er vel ikke det rette ordet, hun må være flere og tjue år selv om hun lekte med dokker.

             HUNDRE ÅRS SKAM

        Hvem var det han så? Han så en av de ”utsatte”, en såkalt privat pleiepasient. Hjemme i skatollet hadde gardbrukeren – i beste fall – en undertegnet kontrakt med offentlige myndigheter om betalingen for denne pasientens ”pleie”.
        Jeg forteller ikke leserne at alle som har åndssvake i privat pleie er bøller, jeg forteller at Oslo Kommune har strødd 2 500 slike pasienter – to tusen fem hundre – utover hele Østlandet på grunnlag av et kommunalt skjema som i år feirer 100 år. Revisjonene av dette dokumentet gjennom et århundre innskrenker seg hovedsakelig til rettskrivingen.
        Jeg forteller leserne at moderne åndssvakeomsorg – som forutsetter medisinsk, psykiatrisk, psykologisk, pedagogisk og annen service, for å sitere Sosialdepartementet – er fremmed for dette armodens dokument som beskjeftiger seg med hus og mat og seng, som omtaler pasientenes eventuelle arbeidsevne og de kronene bonden skal ha for bryet. Det er kommunalt påholdent i alle formuleringer for ikke å friste bonden til overdreven omsorg: om tannbehandling står det at slik bare må forekomme om det er ”påkrevet av hensyn til pasientenes helbred” og at utgifter bare refunderes etter innhentet erklæring fra distriktslege og spesifisert prisoverslag fra tannlege og endelig avgjørelse fra Oslo By. Så bonden passer seg nok for alle kjelkene i veien. Om klærne til pasienten står det at de skal holdes i pleierens varetekt ”slik at pasienten ikke har adgang til dem”. Oslo Kommune holder seg med 2 500 fanger på landet.
        Jeg forteller om Oslo Kommunes veldige lagerbeholdning av åndssvake – og kanskje sinnssyke – uten fnugg av pleie. Skammen er så akseptert at kommunen ikke engang holder seg med de luftigste pretensjoner om forandringer i disse ulykkelige menneskenes kår. De er på legd!
        Hadde jeg hatt tid og penger, skulle jeg trukket Oslo Kommune for Europa – domstolen.

            KATASTROFE, SIER FAGMANNEN

        Jeg forteller ikke leserne om knapphullsblomstene som f.eks. Ragna Ringdals Hjem eller Holmenkollen Daghjem som inspirerte ordfører Brynjulf Bull til følgende proklamasjon: ”Kritikken er gjerne aller størst der det er gjort mest”! Siden han alltid er så kjepphøy, med veldedigheten som villig forkle, skal vi gå ham nærmere i sømmene.
        Fagautoriteten i hans egen administrasjon, spesiallege Margrethe Wehn i Oslo Åndssvakeforsorg, skrev den 16. oktober 1967 i Aftenposten:
        Her i Oslo må det gjøres noe, og det må gjøres fort om vi skal unngå katastrofe… Samtlige anbringelsesmuligheter er utnyttet, og der er køer og ventelister overalt… vi føler oss oppgitte og maktesløse når vi tenker på de problemer og lidelser enkelte familier må gjennomgå… nær 1000 pasienter er her i Oslo pr. i dag knyttet til åndssvakeomsorgen ved internater, eksternater og poliklinikken.

        Det er dårlig samspill mellom fagautoritetens katastrofe og ordførerens logring for veldedigheten. For det Oslo Kommunes spesiallege forteller oss, er at hovedstaden har skapt forstoppelse over hele Østlandet med sin godt bortgjemte slum som nå feirer 100 – årsjubileum. ”Samtlige anbringelsesmuligheter utnyttet” betyr at legde – markedet er mettet, mens det finnes ett tusen familieskjebner å hanskes med på hjemmebane nå i dag. Det er samtidig lett å tenke seg hvilke muligheter et nedslitt kommunalt personale har for å holde oppsikt med et par tusen bønders oppførsel mot de utsatte.
        Kritikken er gjerne aller størst der det er gjort mest, sa ordføreren.

            I FORSTÅELSE MED BYSTYRET

        Har jeg glemt det store fata morgana, planen om Vardâsen som senter for 250 åndssvakes pleie, et prosjekt som allerede er håpløst avlegs med sitt brudd på all moderne integrasjonstanke?
        Det dreier seg om en plan til nærmere 40 millioner kroner som Oslos sosialrådmann – for flere år siden – anmodet Støttelaget for Åndssvake om å ”ta seg av”. Jada, sa veldedigheten, og hjalp så gjerne vår bys politikere med å få et brysomt prosjekt flyttet ut av bystyresalen og over i basarlokalet. Samarbeidet er så utmerket at bystyret kan nøye seg med å klatte ut noen mindre årlige høvilgninger til ”utredning og planlegging” fra veldedighetens side, og passer seg samtidig godt for å mase på framdriften. Spesiallege Margrethe Wehn sier om Vardåsen i samme artikkel:
        … det er ennå ikke tatt et spadetak på Vardåsen, hvor en vesentlig del av den videre utbygging for Oslo Åndssvakeomsorg skal skje.

        Nei, hvorfor skulle bystyret be om spatak! Systemet i levende funksjon: ikke bare slipper bystyret å bry seg med Vardåsen under parlamentarisk ansvar, det slipper også å ta de åndssvakes katastrofetilstand med i generalplanene for Oslos totale utbygging av sykehusene. Rådmann Bernt A. Lund stilte den 23. mai i år en prognose for behovene i de kommende 15-20 årene og nevnte en investering i milliardstørrelse som nødvendig. Det var alle andre anlegg han snakket om, for gammel vane er vond å vende: han hadde ingen oppfordring til å inkludere de åndssvakes behov i framtiden, dem tar nok veldedigheten seg av også om 20 år i Oslo Kommune. I høstens budsjett – debatt fant heller ikke Merle Sivertsen grunn til å minne om katastrofevarslet, hun er formann i Utvalget for Åndssvakeomsorgen og underslo alt hun visste. Gud hjelpe de åndssvake mot deres talsmenn i Oslo Kommune!
        For å gjøre totalbildet klart: innen veldedighetens PR – makeri omtales gjerne Oslo med stolthet som ”det bortskjemte barn” innen åndssvakeomsorgen. Så Gud hjelpe resten av Norge!

            MERLE SIVERTSEN OM SNØMÅKING 

        Katastrofen i Oslo Kommune er dessverre et rystende bevis på min påstand: at veldedigheten er seg selv nok og ikke ønsker å bli forstyrret av samfunnet. Når Støttelaget i Oslo ”påtar seg” Vardåsen, plages det ikke et øyeblikk av ansvarsløsheten overfor de åndssvakes situasjon, gjennom den ansvarsfrihet det gir bystyret ved å forløfte seg så totalt. Katastrofen overdøves av skryt. Hvoretter man samler seg rundt årets celebre begivenhet: basaren i Håndverkeren med frammøte av kongelig blod og corps diplomatique. Denne basaren får årlig større publisitet i Oslo – pressen enn samtlige forhold jeg har trukket fram i denne artikkelen.
        Spesiallege Wehns artikkel i Aftenposten ble ikke kommentert på noe hold. Er det håp om at Oslos journalister forstår hva jeg mener når jeg hevder feilinformasjon om de faktiske forhold som deres bidrag til åndssvakesaken?
        Oslos Kommune var representert ved Merle Sivertsen på siste basaren, og hun uttalte ifølge Arbeiderbladets referat:
        I år brukes det like mye på snømåking som på hele omsorgen for de åndssvake, drift og utbygging til sammen… på grunn av alle disse krav på skatteborgernes penger, kan ikke kommunen satse så fort og så kraftig på åndssvakesaken som vi gjerne ville. Da er det så godt at vi har støttelaget som kan hjelpe oss.

        De har sterke mager disse politikerne, selv kvinner står opp og strider for å få allmennheten til å tro at veldedigheten er god erstatning for deres eget svik. Så surrer lykkehjulene i Håndverkeren, pressefotografene jobber, og fra årets honnette festlighet forteller Morgenposten om stor innsats fra ”damene i diplomatiet”: de kjøpte bløte linhåndklær til kr. 4,50 pr. stykke, egenhendig laget av de åndssvake. Røverkjøp! Billig arbeidskraft!

            MER OM ORDFØRER BULL

        Samtlige partier i Oslo bystyre har like stor skyld i skandalen. Men det hender jo at en og annen gjør seg gjeldende, som da Eva Kolstad i fjor en gang bad om å få utredet kommunens ansvar for de handikappede. Svarene fra forvaltningen er greie nok, men virker så lammende at de folkevalgte finner det klokest å styre nysgjerrigheten. Sykehusrådmannen svarte Eva Kolstad:
        Oslo Kommune har utvilsomt et ansvar for de handikappede, men så vidt jeg vet foreligger det ingen plan for kommunens handikapomsorg.

        Jeg har tillatt meg å utheve den siste setningen, for den står så godt til en hyllest ordfører Brynjulf Bull fikk i Aftenposten den 19. februar i år. Journalisten skriver om veldedighetens enorme virksomhet for Oslos åndssvake, og det heter om ordføreren at han uttrykte engstelse for å komme i beit for variasjonsmuligheter i talene sine, så ofte som han må bukke og takke. Men journalisten trøster:
        Så vidt vi husker hadde ordføreren, sin vane tro, ikke den minste vanskelighet med variasjonens kunst.

        Han hadde nok ikke det, sin vane tro. For han kan tale med den ubesværedes trygghet, vel vitende om at ingen av de impliserte – ikke veldedigheten, ikke partifeller, ikke politiske motstandere, ikke pressen – vil avsløre hans juks, forfølge ham med det og klemme ham opp i en krok. Han kan kjenne seg vel fornøyd i rettighetsåret.
        Men det står jo ingenting om betleri i Loven om Menneskerettighetene. Dessuten former den ikke mer enn rettskafne menneskers håp om fair play. Den er et rop på talsmenn for rettferdighet.
        Tenk om en mann som Erling Stordahl la seg dette på sinne. Handikap er så meget, selv er han blind. Han er også veltalende, er kjent over hele landet. For en kjempe han kunne blitt u kampen for ulykkelige medmennesker, for deres verdighet, for deres lovfestede rettigheter, for deres inntog i norsk sosialpolitisk debatt. Han har isteden valgt å bli Norges mest virtuose tigger.
        Det får kjedevirkninger. Betlerens middelalder forplanter seg helt ned til den som sitter aller nederst ved bordet, uten evne til å tale sin egen sak. Der finner vi jentungen noen mil fra Oslo, over tjue år med dokke under armen, jaget med spark og spenn fordi hun fant underholdning i å se på en bulldozer.

        Første artikkel stod lørdag den 16. ds. Siste artikkel kommer lørdag den 23. ds.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Det veldedige Oslo, 20.11.1968

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.