Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

En hanske til veldedigheten! 23.11.1968

Rettferd for de handikappede

En hanske til veldedigheten!

Tredje artikkel om den åndssvakes vilkår, av Arne Skouen

Fakta

Datering:
1968-11-23
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Dagbladet

        Det vakte sensasjon i innvidde kretser da helsedirektør Karl Evang, under en debatt i Studentersamfunnet i fjor vinter, opplyste at Betalingsloven av 1919 – tiggerloven vi har bekjempet – ville bli foreslått opphevet. Det ville skje i samband med den nye ”Lov om sykehus” som kom til å omfatte også de åndssvakes institusjoner. Senere bekreftet overlege Chr. Lohne – Knudsen denne opplysningen under en kongress i Stockholm. I dag foreligger lovforslaget og står foran behandling i Stortinget, og begge herrer har vist seg ordholdne.
        La oss allikevel ikke glede oss for tidlig. For tiggerloven er gitt en frist på 5 år før den endelig avvikles, dermed er det fortsatt fare på ferde. Utsettelsen smaker av departemental mulighet for ”ytterligere utsettelse” om veldedigheten presser hardt nok på, og om vi ikke holder øynene oppe og forbereder oss på å slåss.
        De åndssvakes vilkår må øyeblikkelig inn under loven, men hvor store er de politiske mulighetene for at dette kan skje? Finnes det folk nok i Stortinget som vil fremme forslag om dette? Neppe.

            VED EN KORSVEI

        Hvorfor foreslår Sosialdepartementet denne utsettelsen på 5 år? Blant annet fordi man vel sjelden finner så mange sukk og stønn i kommentarene til en proposisjon. Det er resultatet av årtiers rot og tilfeldigheter – i veldedighetens regi – man skal hanskes med i lovteksten. Her og der bryter helsedirektørens stemme igjennom, myndig nok når han siteres av lovmakerne:
        I og med vedtakelsen i vårt land av en lov som generelt trekker opp reglene for helseinstitusjonene, står man ved en korsvei… man må komme vekk fra den nåværende tilfeldige måte hvorpå behovet for helseinstitusjoner dekkes.

        Skjønner veldedigheten dette med korsvei? Det komme jeg tilbake til, la meg foreløpig tolke uttalelsen slik jeg selv oppfatter den: det må ikke lenger være tilfeldig lyst på krabber og Ricci – parfyme som bestemmer utbyggingen av helsevesenet i vårt land, men parlamentarisk ansvar overfor vedtatte generalplaner i departementet, fylkesting, by og herredsstyrer med bl.a. de åndssvakes institusjoner likeverdig plasser på budsjettene.
        Dette er gift for veldedigheten. Det vet departementet, og i stygg kattepine forsøker de seg fingernemt på å skape moralsk alibi for tiggerloven, samtidig som veldedigheten innrømmes nye 5 år fordi:
        … etter denne tid er det grunn til å anta at denne omsorgsgren er så meget utbygget at det vil være riktig at den blir prioritert på like vilkår med utbyggingen av de øvrige helseinstitusjoner i et fylke.

        Den som har ført pennen har hatt sans for figurlig humor. Han later som om det er et tilbakeskritt for åndssvakesaken at dens vilkår – f.eks. i Oslo med katastrofen der – heretter blir flyttet inn i bystyresalen med muligheter for politisk kamp for de åndssvakes rett.

            DEN REDDE VELDEDIGHETEN

        Øyeblikkelig alarm blant de veldedige. Ikke før var lovforslaget kjent før ekspedisjonssjef Munch – Søegaard måtte stå skolerett for Samordningsrådet for Åndssvakesaken. Årsmøtet ”ytret frykt for at loven ville sette åndssvakeomsorgen et skritt tilbake i forhold til den positive utvikling som har skjedd i de siste tiår”, ifølge Aftenposten den 25.mai. Ekspedisjonssjefen unnskyldte seg så godt han kunne overfor årsmøtet.
        Jeg tror jeg har redegjort en smule for den ”positive utviklingen” under tiggerloven veldedigheten elsker så høyt. Jeg lokkes til å fortsette av selveste formannen i Samordningsrådet, pastor Olav Kr. Strømme. Aftenposten refererer ham fra rådets høstkonferanse den 24.oktober:
        I vårt arbeid blir vi utsatt for hugg, vi stille oss også fram for hugg. Den kritikken som kommer må vi ta som en utfordring, men vi må også be om et alternativ.

        Det var nå svært til heltepositur fra en mann som står i spissen for Norges fremste innkasator av klapp og hyllest etter dyktig egenreklame. Dessuten er ingen riktig begynt å hugge ennå, det kommer mer i framtiden. For da må veldedigheten ut i åpen politisk kamp for saken, om den ikke foretrekker å bli i basarlokalene. Derfor er det lett å forme det alternativet formannen ber om: er veldedigheten forberedt på politisk kamp? Videre: om det lykkes å få utsatt lovendringen i 5 år, vil da veldedigheten bruke disse årene til politisk arbeid, så den kan ta kampen opp?
        Jeg tviler. For evnen til å glemme alternativer er gått rådet så grundig i blodet at formannen har glemt egne vedtak. Rådets ”Brev til Stortinget” i fjor inneholder utmerkede ting som nettopp forlanger landsomfattende politisk arbeid av veldedigheten, om det lå mening bak ordene.
        Amerikanerne har et godt ord taktiske manøvrer: lip-service.

            DEN FALSKE STATISTIKKEN

        Men siden han ber om alternativer, skal han få fanget fullt. Han kan starte med å lese tabell 12 i forslaget til ny sykehuslov, den handler bl.a. om antallet åndssvake i privat pleie. Ifølge siste oppgaven i tabellen, fra 1965, opplyser Sosialdepartementet at det finnes 383 pasienter i hele landet. Spør så hvordan dette kan stemme når Oslo Kommune alene har ca. 2500! Spør videre: er alt vi opererer med av tall for Åndssvake i Norge det sletteste gjettverk? Vet vi dessuten om det virkelig dreier seg om åndssvake? Kan det også være sinnssyke blant dem? Spør videre: vrøvler vi om vår egen sak? Har vi i alle år tolerert at myndighetene bare har stuet vekk avvikende medmennesker uten forsvarlige diagnoser?
        Følgene av svarene former et nytt alternativ: begir vi oss ikke her ut i et hav av mulige juridiske overgrep? Vil vi ikke ha fingrene fulle om vi ofrer vår byggeglede og går hodestups inn for de åndssvakes rettslige stilling i Norge? Vil vi ikke gi vår innsamlingsvirksomhet nytt innhold – som et skinnende blankt moralsk våpen – om vi gikk til samlet angrep på samfunnet, bare på denne fronten? Har vi ikke da rett til å gjøre hele Norge til et basarlokale? Svaret er ja, om pastoren spør meg.
        Nye følger av nytt alternativ: vil ikke rådet også bli nødt til å tone flagg når notoriske overgrep mot åndssvake på institusjonene blir registrert, som i Emma Hjorth-saken, Bjerketun- saken, Gardermo- saken? Er det ikke riktig at rådet hittil har tidd bom stille?
        Svaret er jo da, det har tidd bom stille. Om pastoren spør meg. Det gjør han neppe.

            EN DRØSS ALTERNATIVER

        Vil rådet gå til samlet offensiv mot et samfunn som på det mest konkrete av alle sakens områder – mangelen på fagfolk – demonstrerer at det ikke mener det skvatt med sitt snakk om de åndssvakes vilkår? Skal vi gå gjennom noen tall sammen, valgt i farten: det trengs hundrevis av miljøterapeuter, det utdannes 12 pr. år. Det trengs hundrevis av psykiatriske sykepleiere, det utdannes 24 pr. år. Det trengs 10 000 spesiallærere, det utdannes 100 pr. år. På hele spesiallærer – kontoen spanderer samfunnet halvannen million kroner, det samme som Oslo Kommune har bevilget til bare grunnmuren for en ishall på Valle – Hovin.
        Vår jumboplass i Norden: behovet for sosialarbeidere går opp i tusener, vi kan ta opp 170 nye elever hvert år. Sverige klarer 1000. Etter nøyaktige planer vil svenskene ha 7000 under utdannelse i 1972. Vi har ingen planer! Vernepleiere: 60 pr. år hos oss. 400 i Danmark fra Personalehøyskole! Aktuelt eksempel: når f.eks. Oslo Kommune søker pleievikarer til Dikemark Sykehus, fordres ikke andre kvalifikasjoner enn ”edruelighet” og ”nydatert vandelsattest”. Spør sosialkuratorene hvorfor det er nødvendig å gardere seg. Spør politiet! Spør Norsk Kommuneforbund som må verge det beste personalet mot subb. Vi befinner oss i personell – nødens laveste etasje.
        Vil rådet bruke sine penger og sine PR-makere til å hamre disse fakta inn i norsk samfunnsdebatt, om igjen og om igjen? Vil rådet legge bredsiden til når pleiepersonale kommer i lønnskonflikter med samfunnet, som sykepleierne nylig? Vil rådet støtte kommuneforbundet i strevet med å få orden på samlet pleieutdannelse? Vil rådet bruke midler til omfattende lønnsanalyser av alt service- personales vilkår og slå resultatene i bordet? Vil rådet stoppe all videre utbygging av allerede altfor store institusjoner, som forkjemper for den moderne og humane integrasjonstanken? Vil rådet sloss for at vi kommer på høyde med Sverige som fra 1.juli i år innførte skoleplikt, ikke bare skolerett for åndssvake barn? Vil rådet slå avgjørende slag for vanntette tilsynsordninger for åndssvake pasienter, på institusjonene og i privatpleien? Vil rådet revolusjonere de åndssvakes hverdag ved å forlange teater, musikk, film og bildende kunst inn i institusjonene i tråd med utviklingen av riksteater, rikskonserter, bygdekino og riksgalleri? Vil rådet revolusjonere alt pleiepersonells tarv ved å se deres muligheter for adspredelser likeordnet med pasientenes?
        Kort sagt: vil veldedigheten slutte å bygge statens hus og isteden interessere seg for menneskene som bor i dem?

            VELDEDIGHETEN VIL IKKE POLITIKK

        De fleste av disse alternativene – som ikke er dem pastor Olav Kr. Strømme ønsker seg – har det fellespreg at de bare kan løses politisk. Veldedigheten ønsker ikke å møte prioritetssamfunnet med politiske krav om prioritet for de åndssvake. Den ønsker ikke å vite om et samfunn som har hatt råd til folkepensjon og nedsettelse av arbeidstiden, som forbereder seg på løftet med nedsatt pensjonsalder og ytterligere nedsettelse av arbeidstiden. Den vil ikke merke seg studentenes krav om lønn, forfatternes krav om lønn, den vil slett ikke registrere den faglige studentfrontens demonstrasjon i hovedstadens bystyre med krav om 200 millioner kroner til friske barns tilholdssteder. Den vil være døv og blind for all grådig kamp om samfunnets penger, og den vil slett ikke høre at de åndssvakes sosiale nød nå er blitt så stor at bare milliardbeløp – investert først og fremst i fagutdannede folk – kan bringe dem opp av slummen. Den vil bare ha fred til å tigge og til å holde sannheten underslått i tausenighet med politikerne. For dermed forstørres egen innsats.
        Derfor risikerer verken politikerne eller embetsmennene at veldedigheten protesterer høylydt mot den grove manipulasjon med fakta som er å finne i Sosialdepartementets 1969 – budsjett. Der står det under punktet ”Kurs for personale innen åndssvakeomsorgen”:
        Med den store utbygging av åndssvakeomsorgen og den raske utvikling innen denne omsorg på det medisinske, psykiatriske, psykologiske, pedagogiske og andre felter, er det av vesentlig betydning at de forskjellige personal – kategorier øker sine kvalifikasjoner…

       Når departementet uttrykker seg slik, som om det er skrevet i en rus av lystgass, later det som om ingen av de manglene jeg har nevnt eksisterer. Det er ikke bare godt gjort å våge det, det er frekt gjort. Denne grove løgnen gjentas samtidig årlig i Samordningsrådets beretninger. Fagfolk finner seg i det – når det ikke en sjelden gang sprekker for dem som det gjorde for spesiallege Margrethe Wehn i Oslo Åndssvakeomsorg – men de vet følgende: at det bildet av framskrittet, som departementet gir, totalt sett ikke eksisterer for noen åndssvak i Norge i dag. Jeg har såpass respekt for Helsedirektoratet at jeg synes det skulle overlatt trengende politikere – og veldedigheten – å operere med slik ordsvindel.
        Hvor mye bevilget så departementet til det pretensiøse formålet det omtaler i avsnittet ovenfor? Den nødvendige milliard? Hele 30 000 kroner!

            VELDEDIGHETEN SOM ARBEIDSGIVER

        Pastor Strømme er i beit for alternativer – les: frykter dem – av iallfall to øyenfallende årsaker. Den første: veldedigheten er åndssvakeomsorgens største arbeidsgiver fordi den driver 88 av landets 102 ”godkjente” åndssvakehjem i sin private regi. Dermed er veldedigheten etablert slik den ønsker det, som forvaltningens forlengede arm og har felles interesser med alle de myndighetene som svikter. Derfor tier veldedigheten sammen med myndighetene overfor anklager om overgrep, ut fra gjensidig forsikring: denne gangen deg, neste gangen meg. Derfor forlanger ikke veldedigheten et radikalt politisk grep på personell – mangelen, fordi det bent fram lønner seg å drive billig og mangelfullt for myndigheter som alltid er interessert i å slippe billigst fra det. Denne gjensidigheten hindrer selve motiveringen til enhver forandring. I fjor høst avslørte Dagbladet hvor rørende full av huller regnskapskontrollen er for de private hjemmene.
        For det andre: de politiske løsningene forlanger politisk bevissthet av veldedighetens hundretusener politisk bevisstløse medlemmer. Det er ingenting veldedigheten frykter mer enn forandringer i dette forhold. For hele systemet bygger på denne uvitenheten og er forutsetningen for betleriet som sosial anakronisme i en moderne velferdsstat. Det ville bety opprør mot tiggerhøvdingene om medlemmene reiste krav om start av sosialpolitiske studiegrupper rundt i hundrevis av lokale lag. Den som skal være villig til å betle må ikke vite for mye om samfunnshusholdningen, må ikke studere kommunalpolitikk, må ikke få innblikk i hvordan skattepengene fordeles i hjemmekommunen, må ikke oppdage hvor opprørende stor urettferdigheten er.
Hele dette mønsteret gjenkjenner vi jo til det banale fra u-landenes problematikk. Det fantastiske er bare at det fortsatt er mulig å etablere denne dumheten i dagens Norge. Men på denne sjøen av kunnskapsmangel seiler de åndssvakes interesser stadig lenger akterut.

            DEMONSTRASJONSTOG?

        I dag demonstrerer alle interessegrupper for sine rettigheter. Demonstrasjoner høres og ses best, dessuten er de billigst. For det er bare ingeniører og bankfolk som har råd til proletarens utslitte våpen: streiken.
        Selv kristen ungdom demonstrerer. Det skjedde under verdenskirkemøtet i Uppsala i sommer. Får jeg minne pastor Strømme om en av plakatene, med krav om politisk engasjement fra kirkens side: ”Forbannet være velferden om den ikke deles! Nøytralitet er motstand!” Det var kristen ungdom fra et snes nasjoner som stod samlet under plakaten.
        Samordningsrådet for åndssvakesaken er nøytral. Nøytralitet et motstand. Samordningsrådets lunkne nøytralitet er de åndssvakes verste motstander.
        Tenk om denne nøytraliteten brytes av krefter utenfor veldedighetens generalstab! Tenk om veldedighetens hardeste valuta – uvitenheten .. om .. de ..åndssvake selv – opplever en plutselig inflasjon gjennom ett eneste tiltak: den dagen hundre studenter er modne til å ta hver sin pasient under armen og gå mot Stortinget, den dagen er det gjort.
        For myten om de åndssvake som det ukjente og farlige får sin beste næring av veldedighet. Veldedighet er segregasjon. Alt taler for en åpen kamp mot den profesjonelt organiserte veldedigheten er rettferdighetens beste sjanse.

        De to foregående artikler stod lørdag 16, og onsdag 20 november.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til En hanske til veldedigheten!  23.11.1968

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.