Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Maries liv er blitt rikere,02.09.1972

Maries liv er blitt rikere Nå har Marie fått tilbake sine gamle venninner fra barnehagen. Etter skoletid kommer de hjem til Marie og spør om de kan få leke med henne. -Vi går i klassen henes, forklarer de – en underforstått erklæring om at de aksepterer henne.

Fakta

Datering:
1972-09-02
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Østlendingen

Marie er «annerledes». Føst med 47 kromosoner og derfor mongoloid, med de fysiske og psykiske særpreg det medfører. Men hun er igjen akseptert av jevngamle fordi hun ikke lenger er isolert. Siden i april har hun gått på Storhamar skole og blant annet takket være hennes lærer, Carl Christian Jensen, har hun glidd inn i miljøet og hennes liv er blitt rikere. -Ja, jeg mener absolutt at Maries liv er blitt rikere, sier hennes far, John Klokkehaug, til Hamar Dagblad. Hun er bevisst at hun har venninner, hun har en lærer slik som andre piker – dette gamle enkle mønsteret som er så viktig, også for barn som er «annerledes». Det sosiale samværet med normale barn har betydd uendelig mye for Marie, og jeg vet med sikkerhet at hun ville ikke hatt de samme muligheter til å utvikle seg og til å føle seg så lykkelig i en større institusjon som for eksempel Akershagan, såpass kjenner jeg institusjonene, sier Klokkehaug. -Men på den andre siden er jeg innforstått med at Storhamar ikke kan gi Marie den samme faglige opplæring. På Akershagan har man spesialpedagoger, spesialutstyr og langt mindre grupper. Imidlertid mener jeg det faglige kommer så absolutt i andre rekke. Hvis man synes at et mongoloid barn lærer mer i samvær med «normale» barn enn med spesialister, er det klart at man velger det første. -Dessuten har Storhamar skole og Hamar kommune vist stor imøtekommenhet. Blant annet er øvingslærer Jensen gitt anledning til å gå til innkjøp av spesialutstyr, og jeg vil gjerne uttrykke takknemlighet for alt dette, sier John Klokkehaug. Øvingslærer Carl Christian Jensen har seks enetimer i uka med Marie, og ellers følger hun delvis den ordinære undervisning. -Den første tiden var hun ikke særlig motivert for skolegang, sier Jensen, men etter hvert likte hun seg bedre og bedre, og det er dager da hun ikke har lyst til å gå hjem. Men andre dager vil hun ikke være på skolen, det er spesielt når hennes klassevenner reiser hjem etter endt skolegang og Marie må bli igjen for å ha enetime. Men ofte løser det problemet seg ved at en av Maries venninner tilbyr seg å følge Maries spesialundervisning. Og det er positivt, for det fremmer Maries motivering for å gå på skole, -Jeg tror også at det sosiale miljøet på Storhamar skole gir Marie mye som en institusjon ikke kunne gitt henne. Blant annet et langt mer aktivt miljø, kanskje større ordforråd, etc. Men det at hun går på normal skole er ikke bare til fordel for henne selv. De «normale» barna ser at livet ikke er så enkelt og ukomplisert som de kanskje har erfart, og derigjennom læres de kanskje til å glede seg mer over sin egen livs-situasjon. Denne erfaring er jeg ikke alene om. Ved avslutningsfesten i sommer uttrykte tre foreldre de samme tanker. De syntes, deres barn hadde lært noe meget verdifullt av Marie. Integrering i normalskolen en vanskelig sak De positive erfaringene med Marie til tross – spørsmålet om integrering av psykisk utviklingshemmede barn i normalskolen er slett ikke så enkelt. Skoleloven slår utvetydig fast at alle barn har rett og plikt til undervisning, i deres naturlige skolemiljø, men man mangler midler til å gjennomføre dette prinsipp i praksis. Dersom alle foreldre med psykisk utviklingshemmede barn skulle benytte seg av sin rett, ville situasjonen i skolen – vurdert ut fra dagens situasjon – bli fullstendig uholdbar. -Hittil har normalskolen bare gitt få opplegg for integrering til tross for at lovverket gir adgang til det. Dette er en disharmoni som må endres, noe som ikke lar seg gjennomføre før det skaffes økonomiske midler. Og mens man venter på at planene skal kunne gjennomføres – alt tyder dessuten på at det blir en lang ventetid – blir de funksjonhemmede den skadelidende part. Disse tanker er blant de mange som kommer fram i ukentlige sammenkomster som John Klokkehaug og Maries lærer, Carl Christian Jensen har. De to er stort sett enige om problemene, og begge er inneforstått med at en forandring må finne sted dersom de utviklingshemmede skal kunne benytte seg av deres rett. Forandringenes mål må være å gi barnet de samme pedagogiske og læremessige vilkår som gis dem i en institusjon – samtidig som de integreres i det «normale» skolemiljøet. På veien mot dette målet, må det bygges flere skoler, klassene må inndeles i mindre grupper, lærerne må få lavere lesetid dersom de i tillegg til den ordinære undervisningen skal gi spesialundervisning. Jeg tror full integrering først er mulig og ønskelig, når disse betingelser er til stede, sier øvingslærer Jensen. -Det kan synes som om vi må komme med barna og dermed vise at det er behov dersom vi ønsker å tvinge gjennom en forandring, sier John Klokkehaug. Og jeg skulle ønske og tro det finnes foreldre i Hamar med utviklingshemmede barn som kunne fremtvinge en tilretteleggelse av nevnte, nødvendige forhold. Det trengs økonomiske midler for at målet skal nås men totalt sett er det ikke sikkert at merkostnadene vil bli store. Idag koster det for eksempel fylket 130 kroner døgnet å ha losjert et barn fra Koppang på Akershagan. Dersom det hadde fått gå i normalskolen på sitt hjemsted hadde man kommet langt med tredjeparten av utgiftene, mener Klokkehaug som foruten å være far til en mongoloid barn, er formann i Hedmark fylkes støttelag for psykisk utviklingshemmede. -Men dette må ikke ubetinget tolkes dithen at integrering er det eneste saliggjørende for alle parter. Det vet vi ennå ikke – jeg vet heller ikke om det vil være det beste for Marie i fremtiden. Det vil tiden vise. Ennå er det for tidlig å trekke noen konklusjoner.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Maries liv er blitt rikere,02.09.1972

Bilde til Maries liv er blitt rikere,02.09.1972

Marie i lek sammen med tredje klasse ved Storhamar skole (utsnitt)

Bilde til Maries liv er blitt rikere,02.09.1972

På skolevei - sammen med bestevenninnen Mette Falch

Bilde til Maries liv er blitt rikere,02.09.1972

Maries venninner blir ofte med på henne på enetimene med Jensen. Her løser Marie og bestevenninnen Mette oppgaver i fellesskap.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.