Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Foreldrene er også eksperter, 26.10.1972

Foreldrene er også eksperter Må med i hjelpearbeidet – men ikke som tiggere

Fakta

Datering:
1972-10-26
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Vestfold

-Når jeg forteller besøkende at jeg slettes ikke er noen spesialt, men foreldre, at jeg selv har en psykisk utviklingshemmet sønn og derfor kjenner problemene, da brytes isen og vi snakkes lettere sammen. Det hjelper mange å snakke med et alminnelig menneske som også kjenner deres problemer. Svenskene har med hell prøvd dette systemet i flere år, det viser seg at foreldre på denne måten kan gjøre stor nytte for seg, sier fru Solveig Hval. Fru Hval er engasjert av Vestfold fylkeslag av Norsk forbund for psykisk utviklingshemmede, og hver mandag og tirsdag sitter hun henholdsvis i Tønsberg og Sandefjord for å ta imot foreldre som har problemer de gjerne vil drøfte og kanskje ha hjelp til. Det er Kirkens Familierådgivningskontor som har stilt lokaler til disposisjon, likedan rådgivningskontorets team av spesialister som fru Hval har å hjelpe seg med. Hennes jobb er i første rekke å snakke med, eventuelt formidle kontakt, mellom foreldre og nødvendige hjelpeinstanser. -Hvordan kom De på tanken om dette arbeidet? -Før jeg fikk Gunnar, som nå er ni, hadde jeg lang erfaring fra institusjonsarbeid med funksjonhemmede. Jeg kjente systemet – og dets mangler – og da jeg selv fikk et funksjonhemmet barn og opplevde hvordan foreldrene virkelig hadde det, fant jeg ut at det var nettopp på denne sektoren myndighetene trengte foreldrenes hjelp. Jeg opplevde hvordan mødrene ofte har det, bundet 24 timer i døgnet, utslitte, ofte isolerte, og på den annen siden myndighetenes behandling av problemene. Vi savnet det daglige tilbudet. Hjelpetiltakene som kunne gripe inn i hverdagen, en nødvendig avlastning, tilbud som kanskje kunne forhindre at vi måtte sende barnet på institusjon. Vår situasjon var imidlertid slik at vi måtte ha barnet i institusjon, og så fulgte tider med angst for hvordan det gikk, hvordan han ble behandlet, kunne våknet midt på natten å lure på om «sover han nå tro». Det er hverdagstilbudene vi mangler. Selvfølgelig trenger vi institusjoner også, men det må finnes andre tilbud som må prøves før man går til et så drastisk skritt som å sende barnet fra seg. Det kan bli konflikter mellom foreldre og institusjonspersonalet også? -Ja, ikke sjelden. Godt og vondt finnes på alle institusjoner, foreldrene tør ikke la seg engasjere, og vi opplever mistenksomheten. Men jeg tror ikke foreldrene skal være redde for å engasjere seg, jeg tror tvert imot at man kan få til et verdifullt samarbeid med personalet som steller barnet, til hjelp for alle parter. Vi må se positivt på det, få til samarbeidstanken. La mer forresten si litt om institusjonsutbygging. Vi må komme bort fra mammutinstitusjonene, bygge små og regionale hjem som pasientene kan ta del i stellet av. Vi har sett mange eksempler på barn som kanskje har gjort husarbeid hjemme, enkle ting som de fant glede ved, komme i en institusjon der de opplever en helt passiv tilværelse, og der de færreste får se kjøkkenet. -Men hvilke problemer er det familiene kommer til Dem med? -Problemer av alle slag. Og problemer oppstår så lett, det syke barnet som tross alt er en del av familien, bestemmer hele familiens dag. Fordi hjelpetiltakene er så få kommer alt til å dreie seg om det syke barnet, det press det medfører på de andre i familien. Moren, som ofte bindes 24 timer i døgnet, faren, som opplever sjalusi, søsken som kanskje ikke får den oppmerksomheten de trenger. Det går hardt utover familielivet for mange. -Hvordan kan foreldrene gjøre en innsats? -På mange felt, og jeg legger ikke skjul på at jeg på en måte er litt skuffet over at ikke flere har engasjert seg. Jeg kunne også ønske at f.eks. de mange støttelagene satte sine krefter inn på andre områder enn pengeinnsamlingene, selv kunne jeg ikke tenke meg å gå tiggerveien for min egen sønn. Vi må sette inn innsatsen på andre områder, som pressgrupper, drive en nødvendig informasjon, øke trivselen på institusjonene, kort sagt drive mer aktivt på områder der innsatsen virkelig trengs. For mentaliteten hos allmennheten er fremdeles den samme gamle, det handicappet man ikke ser er man fremdeles litt skeptisk og litt redd for. Det blir ikke så lett akseptert, og kort kan sies at samfunnet er ikke innstilt på funksjonhemmede mennesker, selv en venstrehendt møter problemer i samfunnet. Skal du ha noen sjanse må du først og fremst være normal på alle måter. Og en ting til slutt: Vi – foreldrene – må komme inn der beslutningene tas. På en måte er vi fagfolk vi også. Og må og bør tas hensyn til. Og ikke som nå, være prisgitt politikerne, sier fru Hval.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Foreldrene er også eksperter, 26.10.1972

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.