Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Klæbu - Hallsetheimen

Spørsmålet om statlig opprettelse av hjem for åndssvake ble lagt fram i St .meld. nr. 14 i 1912 fra Kirke –og undervisningsdepartementet v/ statsråd Liljedahl. Behovet for slike pleiehjemsplasser ble etter ”løst skjønn” anslått til 900 plasser for hele landet – derav 200 for Trøndelag og Nord-Norge. I denne forbindelse ble de den gang ledige skolebygningene etter Klæbu Blindeskole (tidligere Klæbu seminar) foreslått ombygd til åndssvakehjem for det nordenfjelske Norge.

Filmer



Sangglede - historien om et kor

Koret ved Klæbu/Hallsetheimen har gitt beboerne muligheter for et aktivt liv også utenfor den tidligere sentralinstitusjonen for utviklingshemmede.

 

Sommeren 1917 ble bygningene tatt i bruk, og institusjonen fikk navnet Klæbu Pleie og Arbeidshjem. Diakon Sakarias Brekke ble ansatt som den første bestyrer, og kom til Klæbu i juli 1917. I tilegg til sin familie hadde han med seg 5 personer sørfra som skulle danne en grunnstammen i det personalet som skulle starte opp.

Den første pasienten ble mottatt: 01.08.1917, og ved utgangen av 1918 var antallet steget til 66. Det var 3 avdelinger i bruk: ”Pikebygget”, ”Guttebygget” og C-bygget (”Krøplingen”).

I 1923 ble det skifte av bestyrer og diakon Hjalmar Johnsen overtok. Pasienttallet var nu kommet opp på ca. 130. Det opplyses at det i 1926 var 1 pleierske på 13 pasienter. Et stadig problem var mangelen på isolatrom for urolige og for pasienter med smittsomme sykdommer som difteri og tbc. Under en difteriepidemi i 1929 ble det forsøkt å få de første tilfellene innlagt på sykehus i Trondheim, men de ble nektet mottatt.

Stortingsmeldingen fra 1912 beskriver en del om intensjonene for opprettelse av institusjoner for denne pasientgruppen. Det skulle legges vekt på både pleie og opplæring, og i tillegg til avdelingspersonalet ble det forslått opprettet stillinger for lege, lærer og arbeidsledere. Historien viser at det kom til å gå 37 år før institusjonen fikk egen lege, ca. 45 år før stedet fikk ansatt fast lærer og ca. 30 år før en mer systematisk arbeidsopplæring kom i gang.

Først i 1939 ble det ansatt vaktmester/ og lærer i trearbeidsfag, dette var begynnelsen på en ny epoke med arbeidsopplæring for pasientene. Før dette var dagens aktivitet for mange et opphold i luftegården. Helt opp til 1960 ble den store luftegården med låst port utenfor pikebygget brukt. Fra mitt første møte med institusjonen den 01.05.1956 er dette et av de sterkeste minnene som har brent seg fast i min hukommelse.

Utbygging etter krigen
Etter krigen var forholdene slik at man vurderte om institusjonen burde nedlegges. En hadde da fått egen tilsynslege, som innberettet tilstaden til departementet og ba om at noe måtte gjøres. En intensiv restaurering av gamle bygninger ble satt i gang. I 1948 kom også den første arbeidstuen i gang og den første barnehagen.

I denne perioden ble institusjonen overført fra Kirke og undervisningsdepartementet til Sosialdepartementet. I 1953 fikk pleiehjemmet eget styre, som skulle sørge for en tilfredstillende administrasjon og ledelse. Styreleder var stortingsmann Adreas Wormdahl. I 1955 tiltrådte Dr. Lars Olstad som overlege i 1955 og forvalter Oscar Skånes samme år.

Den kritiske situasjonen etter 2. verdenskrig førte til en voldsom innsats i form av bygging av nye avdelinger i 1950- og 60-årene. Dette medførte til at vi fikk store sentralinstitusjoner – og Klæbu Pleiehjem var en av de største. I løpet av 12 år (1953-1965) ble det bygget avdelinger på Klæbu med over 400 sengeplasser.

I 1953 ble barneavdelingen ”Solbakken” åpnet med 35 plasser, og året etter åpnet ”Storhagen” med 22 plasser for voksne med tuberkulose. Man fikk også en separat barneavdeling for sterkt funksjonshemmede barn med 18 plasser.

I 1958 kom pavilong 1 med 2 pleieavdelinger for kvinner. Medregnet en separat gruppe i 2 etg. for relativt opplæringsdyktig personer hadde denne paviljongen plass til 79 personer. I 1960 sto paviljong 2 ferdig. Denne inneholdt en pleieavdeling for 30 menn, en isolat avdeling for asosiale åndssvake menn med 22 plasser og en avdeling i 2 etg. for relativt opplæringsdyktige menn med 30 plasser.

Etter en gave fra Sør-Trøndelag Støttelag for Åndssvake i 1959 kom den såkalte Støttelagsspavinljongen (senere kalt ”Grindvollen”) beregnet på 25 gutter i tenåringsalderen. I 1965 fikk man nye barnepavljonger med 3 avdelinger: Nyhagen 1, 2 og 3.

Den store satsningen på institusjonsplasser medførte en mangedobling av antall beboere og ansatte på institusjonen. I 1953 hadde pleiehjemmet 156 pasienter og et personale på 60, mens man i 1967 budsjetterte med 449 pasienter og et personale på 249.

Parallelt med dette foregikk det en utbygging av serviceinstusjoner som administrasjonsbygg, storkjøkken, vaskeri, tekniske bygg og personalboliger for ansatte på alle nivå.

Skole, arbeid og aktivitet
Retten til grunnskole tilpasset den enkeltes behov ble et vendepunkt for de utviklingshemmedes rettigheter. Klæbu Pleiehjems skole stod ferdig i året 1962. I 1974 var det 172 elever ved skolen. I 1990 var det 58 stillingshjemler ved skolen som ga undervisning til 131 elever.

Det viste seg at opplærings- og treningsmulighetene for utviklingshemmede var langt større enn en tidligere hadde antatt. Arbeids- og aktivitetstilbud ble også en prioritert oppgave ved institusjonene, og i 1972 ble det ansatt fire fritidsledere, som hadde ansvar for å tilrettelegge en meningsfylt fritid for de beboere som hadde sitt "hjem" på institusjonen. Behovet for ulike former for aktivitetslokaler var stort, og i 1977 stod et nytt stort aktivitetsbygg med svømmehall og idretts- og festsal ferdig. Dette bygget på 1300 kv.m i grunnflate og et samlet gulvareal på 4200 kv.m. på 3 etg. betydde svært mye for aktivitets- og fritidstilbudet for både brukerne og ansatte, og dessuten for bygdas befolkning.

Man innså at også personalet på institusjonene hadde behov for mer opplæring. Etter lengre tids forarbeide ble det i 1970 startet opp en hjelpepleieskole i vernepleie, og fra 1973 skulle behovet for økt kompetanse imøtekommes av en 3-årig vernepleieutdanning. Undervisningen foregikk i ledige lokaler på tidligere den tidligere avdelingen Storhagen. Det fagmiljøet som utviklet seg her fikk stor betydning for den videre utvikling både innenfor og utenfor institusjonen.

Institusjonens ”vekst og fall”
Perioden 1960-1970 var på mange måter pleiehjemmets storhetstid. Antallet plasser økte stadig, og det samme gjorde tallet på ansatte. I den etterfølgende tiden medførte tanker om desentralisering og kritikk av forholdene på de store institusjonene en nedgang i antall beboere og til slutt avvikling.

Fra 1971 overtok Sør-Trøndelag fylke ansvaret for driften av institusjonen, og viktige politiske føringer ble gitt både på det statlige og fylkeskommunale plan. Arbeidet med mindre boenheter og restaurering av eksisterende bygningsmasse ble prioritert av fylkeskommunen, sammen med utbygging av lokale institusjoner ute i regionene. Meldal, Hitra, Orkdal, Bjugn, Oppdal og Røros fikk etablert institusjoner og det ble en naturlig tilbakeføring av brukere fra Klæbu til de ulike regionene.

Overdragelsen av ansvaret fra stat til fylke hadde sitt utgangspunkt i sykehusloven av 1969, som innfører begrepet HVPU (Helsevern for psykisk utviklingshemmede). Et stort ansvar blir da overført til Sør-Trøndelag fylkeskommune, som nå skulle sørge for et godt tilbud for alle utviklingshemmede innen regionen.

Klæbu pleiehjem hadde vært gjennom en utvikling med materiell fremgang og bedring av tilbud innen skole, arbeid og fritid, men det var fortsatt langt igjen til målet om en meningsfylt tilværelse for alle som bodde der. I 1974 hadde 225 av 418 klienter ikke noe tilbud utenom sin avdeling. De var stemplet som "ikke opplæringsdyktige." Det var fortsatt store avdelinger med 30 klienter og med lite personale. Her kan nevnes "Guttebygget" som i 1974 ble nedlagt som den siste av de eldste avdelingene, med 64 klienter på to etasjer. Her var det sovesaler med 16 senger og en utstrakt bruk av tvangstrøyer og reimer. På paviljong "Øst" bodde det til midten av 1970-taIlet 32 svært hjelpetrengende kvinner. Det ble også her brukt mekaniske tvangsmidler som reimer, sengebelter og tvangstrøyer. Kveldsstellet startet kl. 15.00.

I februar 1974 trykket Dagbladet flere artikler som stilte spørsmål ved forholdene ved institusjonen, blant annet en reportasje 27.02 – sitat: "Isolat og fotlenker, sengetid kl. 15.00, kan fagfolk forsvare disse middelalderske tvangsmidler på Klæbu i dag". Dette og flere saker som kom opp i medias søkelys var nok starten på institusjonsomsorgens "fall".

I 1977, ved institusjonens 60-års jubileum, ble navnet "Klæbu pleiehjem" endret til "Hallsetheimen". Navneskiftet hadde nok en ideologisk målsetting, med at det var ønskelig å få bort navnet "pleie". Gårdsnavnet Hallset ble valgt i stedet for kommunenavnet. Dette hadde nok sin begrunnelse i at Klæbu pleiehjem nå var svært belastet. Det ble en navneendring over hele institusjonen, det ble opprettet gatenavn som igjen viste til en boligadresse, ikke avdeling. Støttelagspaviljongen ble til Grindvollen, Pikeinternatet og Gutteinternatet ble endret til Nermoen og Øvermoen. Dette var et forsøk på normaliseringen innenfor institusjonen på begynnelsen av 1980-tallet.

Noe av bakgrunnen for denne endringen var nok skandalesakene som kom opp i medias søkelys. Den 19. februar 1974 stod Arne Skouens artikkel "Tortur i norsk vitenskap" på trykk i Dagbladet og dette ble starten på en av det norske helsevesenets mest omtalte saker, "Grosaken "

Søkelyset ble rettet mot ansvarsforhold, behandlingsideologi og rettsikkerheten innenfor de store institusjonene. "Gro" var jenta som bare var fem år gammel da hun kom til sentralinstitusjonen. Blant 34 andre barn på Solbakken og blant over 400 medbeboere på Klæbu pleiehjem, utviklet hun seg til å bli en av de aller "vanskeligste" og kom etter hvert til å tilbringe dagene i reimer. Det var helt uakseptable forhold innenfor tjenestetilbudet til "Gro."

I 1977 kom en ny sak, "Finnesaken", med påstander om mishandling av beboere. Denne saken ble ikke ført for rettsapparatet, men saker fra flere andre institusjoner ble landsdekkende mediasaker på 80-tallet. Politiske vedtak om granskning av tjenestetilbudene til utviklingshemmede ble et krav fra opinionen. Etter Lossiusutvalgets innstilling vedtok Stortinget avvikling av institusjonsomsorgen for utviklingshemmede. Fra 01.01.1991 skulle hver enkelt kommune gi den nødvendige omsorg og bistand for mennesker med utviklingshemmig på lik linje med alle andre innbyggere. Institusjonene skulle avvikles.

Utflytting og avvikling
Utflyttingen fra Hallsetheimen foregikk over land tid. Utover på 70-tallet ble det bygd lokale institusjoner i fylket og dette førte til en stor nedgang av antall klienter på institusjonen.

Vedtaket om nedlegging av HVPU innebar at Hallsetheimen med sine 200 brukere og 600 ansatte og en betydelig bygningsmasse skulle avvikles fra 1991-1996. Mange ansatte hadde ikke tro på at dette var mulig.

Trondheim kommune overtok avviklingsdriften fra 1. januar 1991 og ble da vertskommune for de som skulle overføres til sine hjemkommuner, både til Trondheim og andre kommuner i fylket. Klæbu kommune overtok de beboerne som ønsket å bosette seg i Klæbu kommune.
Ansvarsreformens klare målsettinger med retten til egen bolig ble fulgt opp av kommunene.

1. januar 1991 flyttet de brukerne som da bodde på institusjonen og som fikk bosette seg i Klæbu kommune, til den sydlige delen av institusjonsområdet (Skarpsnoveien). Det dreide seg om omlag 70 personer. Trondheimsbeboerne og de resterende 130 som hadde skulle flytte til andre hjemkommuner fikk foreløpig bolig på den nordlige delen av institusjonsområdet.

De som skulle til andre kommuner flyttet ut allerede innen utgangen av 1991. Begrunnelsen for en rask tilbakeføring var at hjemstedkommunene overtok ansvaret kostnadene fra 1. januar 1991. Trondheim kommune hadde en avviklingsdrift over en periode på fem år. Den siste brukeren flyttet fra Klæbu til Trondheim i mars 1996. Da ble døra låst.

Trondheim kommune overtok 320 ansatte, og Klæbu 100 ansatte. Fylkeskommunen tilsatte noen av de overflødige i ledige stillinger. Ingen ble oppsagt. Bygningsmassen ble videre solgt og delvis overtatt av til Klæbu kommune. De bygninger som ble overtatt fra 1917 er fredet.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Klæbu Pleiehjem i 1950-årene, før den store utbyggingen

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Litt av det første personalet ved Klæbu Pleiehjem, samlet på kjøkkentrappa i 1918. Forstanderen Sakarias Brekke og husmor frk. Karlsen bakerst. Tauet til klokken som ble brukt til å ringe inn til måltidene er godt synlig på dette bildet.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Pikebygget, antatt bygget i 1842. Dette var det første skolebygget ved Klæbu seminar. Bygget ble revet i 1965. Et kjennemerke her er den store luftegården med låst port.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Pasienter og pleiere foran Pikebygget og Guttebygget. ca 1946-48. Jenta som sitter som nr. 3 fra venstre var bosatt i Klæbu fram til hun døde i 1991.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Guttebygget med festsal

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Dette bildet viser en institusjon i enorm vekst, alle disse tre byggene ble reist i perioden 1958-1960: Paviljong 1 med pleieavdelinger for kvinner, paviljong 2 med pleieavdeling og isolat for menn, og lengst til venstre Støttelagsspaviljongen for gutter i tenåringsalderen.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

I 1977 sto et nytt aktivitetsbygg ferdig. Huset var på tre etasjer med svømmehall og en forsamlingssal med egen scene. Ved avviklingen av institusjonen ble bygget overtatt av Klæbu kommune og er i dag kommunens kulturhus.

Bilde til Klæbu - Hallsetheimen

Vernepleierskolen i Klæbu

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.