Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Med Ingjerd Olstads stemme

Denne beretningen er en artikkel med tittel Historien og tradisjonene: Fra Toftes Gave til Sund. Med Ingjerd Olstads stemme hentet fra boken Livshistorier, livsløp og aldring. Samtaler med mennesker med utviklingshemning, som ble utgitt i 2005.

Sammenvevde liv
Far forpaktet gårdsbruket her på Toftes Gave, så han hadde mange av de utviklingshemmede i arbeid i fjøset og til å plukke poteter om høsten og til forefallende arbeid. Så for meg var det på en måte naturlig å plukke poteter ved siden av dem. Når jeg hentet melken om morgen, var det de som leverte den. Og det var her jeg hadde de første juletrefestene. Min første julegodtepose fikk jeg her sammen med alle de andre. Det var sånn det skulle være, følte jeg det.

De kom jo hit på julesammenkomster, vi spiste sammen med dem, gikk rundt juletreet og fikk som sagt disse godteposene, som jeg syntes var enormt digre da. Jeg har aldri sett maken i ettertid. Det må være noe som har brent seg fast. Posene var blanke og så ut som kaffeposer. De var så stappfulle av godt. Dem glemmer jeg aldri.

Det var lillesøster og jeg som var med, og det var jo stas. I alle år mens jeg har arbeidet her, har jeg fått spørsmål om hvordan det er med søsteren min og moren og faren min. Så de husker nok en del.

Det var både voksne og noen ungdommer her. De kom her fra 1952, jeg er født i 1953, men da jeg var liten, oppfattet jeg dem som voksne. Det var ingen som var så små at jeg hadde dem som lekekamerater, men de ble jo det, for vi lekte på det planet jeg var på. De var jo på det planet. De gikk jo inn og ut hos oss. Nøkkelen lå i blomsterkassa, de låste seg inn hvis mor og far ikke var hjemme og satte på kaffekjelen, fant kaker i skapet. Spesielt en, han hadde bursdag samme dag som meg. Vi feiret bursdag hvert år sammen – med bløtkake. For da visste han at det var bløtkake her hjemme.

Og det var en som mor hadde slik tillit til at han passet meg mens hun gikk over på butikken på Nes. Da var det en som trillet meg frem og tilbake på Strandveien her. Det var ikke noe problem å ha tillit til de fleste. Det var vel fordi mor var vant til og kjent dem alle sammen.

Jeg begynte som ansatt i 1978. Jeg hadde levd med dem tidligere på et annet vis. Da var de på en måte et nettverk jeg var vant til fra jeg var lita. Og så begynne å arbeide her …

Fra gårdsdrift til institusjonsdrift, fra fjøs til arbeidsstuer
Det var på en måte frivillig jobbing på gården av de som bodde på Toftes Gave. Det har jeg faktisk ikke spurt far om, men jeg har oppfattet arbeidet som om det var frivillig. Det var jo to ansatte utviklingshemmede som jobbet på vanlige vilkår i fjøset og ute på jordet. De møtte opp, og jeg tror de selv følte det som en plikt. De måtte jo møte opp, ellers ble ikke kuene melket. De møtte opp fast hver morgen og hadde med seg matpakke. De hadde pause med fjøsrøkteren og spiste matpakken. Så gikk de tilbake til avdelingen ut på dagen.

Det samme var det med potetplukkingen, husker jeg. Før i tiden var det jo å plukke i bøtter og tømme i kasser. Så var det kjerringa på gården som laget maten. Enten suppelapskaus eller … Det jeg husker er at de to syntes var stas for de ville heller spise suppe sammen med de andre plukkerne enn å gå tilbake til avdelingen.

I oppgjørets time, da fikk de en lapp for hver kasse, og da sto de sammen med de andre og fikk lønning.

Og så husker jeg veldig godt en som likte å kalle seg selv NK til far. Han var med på lastebilen, og han var med til Brumunddal for å hente gjødsel. Det var han som var nestsjefen. Han hadde en kjæreste som bodde her på Tofte, og hun sto i porten etter hver potetonn når han hadde fått pengene, da rasket hun konvolutten til seg. For det var hun som var kjerringa og skulle styre pengene. Da kom han tilbake, bannet og svertet til far. Han hadde ikke språk, så han bare tegnet bildet – kjæresten hans var temmelig tjukk – så han bare gjorde bevegelser i luften. Og der var liksom kjerringa. Og så kunne han banne, det kunne han, men ikke si noe annet. Men da fikk han litt ekstra lønning.
Det er mange slike episoder.

Helt i starten var det også et gartneri her, men det kan ikke jeg huske. Beboerne hadde mange ulike arbeidsoppgaver. De var jo med på fjellet og sanket kuer, rensket kålrot og mye annet.

Nye tider, nye regimer, nye behandlingsformer
Men så kom det jo forandringer. Dette er såpass mange år siden så jeg kan ikke huske ordentlig om det var noen lov eller høringer som tilsa det. Jeg lurer på om det var da det ble en sentralinstitusjon for psykisk utviklingshemmede. Da ble det mer institusjon og sykehusmentalitet, og det ble krevd at fjøset, grunnmuren som Sundheimen (sykehjemmet) står på, skulle rives. Det var et kjempeflott fjøs. På grunn av lukt og flueplage skulle det rives. Og det var klart at det var mange da som mistet - slik jeg ser det i dag – meningsfylt aktivitet. Da skulle det opprettes arbeidsstuer og ansatte skulle gå med hvite frakker. Senere husker jeg at det var mye diskusjoner om det skulle bygges et småbruk på noe av eiendommen her for at de skulle få kontakt med dyr. Selv om de hadde revet fjøset og slaktet hele buskapen på grunn av lukt og flueplage. Det var nok en trend da at det skulle være mer institusjon.

Jeg var ikke gamle jenta, hadde akkurat begynt på skolen, da fjøset ble revet. Det var en stor omveltning. Det var et stort fjøs, med mye gris og mye kuer. Kanskje det var på slutten av 1950-tallet, begynnelsen av 1960-tallet.

Menn og kvinner var sammen på arbeidsstuene, men jeg mener å huske at de var skilt til å begynne med. Det var jo tradisjonsrike aktiviteter. Kurvbinding, fyrstikkbrett, veving, strikking, teppeknytting. Senere, som årene gikk og samfunnet gikk videre, ble det utvidet og flere kreative aktiviteter, som forming av keramikk. Og så ble det mer uteaktiviteter.

Tvang og makt i institusjonsregimet
Ting som i dag er absolutt ulovlig å gjøre mot folk uansett funksjonsnivå, var” lovlig” den gangen på 1950- og 60-tallet. Det å stenge dem inne, å ta skikkelig tak i dem og kaste dem ut hvis de var uregjerlige. Men folk som har jobbet i mange år, sier at ”Det jeg har gjort før er jo ulovlig!”.

Én husker at den gangen han startet jobben sin, var det 14 brukere på et rom som var nesten helt nakent, mens personalet satt i rommet innenfor bak glassvegger og drakk kaffe mye av formiddagen. Da ble de altså oppbevart på ett rom. Når man tenker på det i dag, er det helt forferdelig.

Det var en del maktbruk før, som i forhold til lovverk og holdninger nå heldigvis er borte. At det er helt borte, tør jeg ikke si. Men at det i dag er ulovlig, er en stor endring. Den gangen trodde man det var lov. Å stenge dem inne og låse døren, var en helt vanlig metode, som jeg husker de første årene. Og det å ta hardhendt i dem eller bende armene bakover.

Noen hadde jo en vanskelig adferd da de kom hit. De hadde ikke kunnet tilpasset seg der de var før og hadde sikkert opparbeidet seg enda mer frustrasjon og aggresjon. Så når de kom hit, ble det ikke plutselig borte fordi om de kom på ei øy. Det fortsatte jo, det.

Klart at det var mange tøffe tak. Jeg husker en som satt i bur da var jeg lita, og jeg glemmer aldri at når han var ute om dagen satt han innelåst i et nettingbur mellom arbeidsstua og kjøkkenet her.

Det var så mange ting som ble gjort før, som er helt utenkelig i dag. Vi hadde blitt straffet om vi hadde gjort det slik. Det har med lovverk, samfunnsendringer og holdninger å gjøre.
Det har vært viktig å jobbe med holdninger i alle disse årene. Det er folk som har jobbet her i mange år, som sier at ” Jeg trodde dette var lov, vi gjorde slik før”.
Så det er viktig å formidle det med gode holdninger.

Erfaringer fra HVPU-reformen. Nye boliger og nye holdninger
Jeg synes vi løste overgangen med HVPU-reformen på en god måte for brukeren. Men det var mange kritiske røster til vår måte å avvikle på.

Egen leilighet var veldig viktig i stortingsmeldingen. Det samme var arbeid og egenverd og selvbestemmelsesrett. Men det var ingen ting i veien for å oppfylle de kriteriene selv om vi avviklet på en annen måte enn det som sto i læreboken.

Det har vært kalt boligreformen, og det skjønner jeg godt. Her har det vært stilt spørsmål ved om vi har opprettet institusjonen igjen. Men vi har i hvert fall tatt hensyn til hver enkelt, så langt mulig. Vi kunne ha bygd hus her, så kunne de som har flyttet til Brumunddal bodd i nærheten, for det var det pårørende ønsket.

Det var mange som generelt var kritiske til HVPU-reformen og mente at de like gjerne kunne bodd der de har bodd, men jeg tror at den gjorde en stor omveltning holdningsmessig. Vi måtte tenke på en annen måte. Det at de skulle bo for seg selv og ha selvbestemmelsesrett, det har vært bra, mener jeg.

Jeg tror at hvis man hadde tenkt seg litt mer om og snudd seg et par ganger på veien, kunne man kanskje tilrettelagt boligløsningen på en enda bedre måte. Sett hvert individ. Jeg tror at vi hadde kunnet være enda mer oppmerksomme på hvert individ om vi ikke hadde behøvd tenke på at vi måtte avvikle en institusjon for 75 brukere. Her var det brukere som aldri hadde bodd eller stelt for seg selv. Så skulle de ut i egen leilighet og greie seg selv. Og nå er det slik at noen kanskje burde flyttet til aldershjemmet. Men de vil ikke flytte fra leiligheten sin, for der har de fått beskjed om at de kunne bo så lenge de vil.

Jeg synes vi har fått løst det på en fin måte. Men det å opprette leiligheter i store boligkomplekser sammen med den øvrige befolkningen, tror jeg har lite for seg.
I studietiden hadde jeg et prosjekt som gikk på dette med tilpasning og omgivelser. Da pratet jeg med en del utviklingshemmede som bodde i en leilighet i blokk. De var så ensomme. Da jeg kom dit etter å ha avtalt besøk, var de sugne på kontakt og samtale.

Men det har vært bra på den måten at vi har fått en holdningsendring og en annen måte å jobbe og tenke på. Hva er best for personen? Det synes jeg vi har lykkes med.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.