Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

For de stille i samfunnet

Dette leserbrevet sto på trykk i Aftenposten 11. oktober 1956 og var underskrevet "Mor til to åndssvake barn".

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Pårørende

I middelalderen hersket den tro, at den som feilte noe på sinnet, enten det skyldtes sinnsykdom eller medfødt åndssvakhet, var besatt av onde ånder. Følgelig var dette en skam for familien, en skam som måtte skules og dekkes over. Helt opp til våre dager, har noe av denne skamfølelsen holdt seg, det faller lettere å snakke åpent om en pasient som lider av mavesår, kreft, polio og andre sykdommer, enn å måtte vedstå at ens nære pårørende er syk på sinnet eller er mangelfullt åndelig utstyrt fra fødselen av.

Vi foreldre med åndssvake barn, må tåle og bære medmenneskers åpenlyse og usjenerte stirrende blikk og måpende forbauselse, når de får se oss på gaten, i butikker eller på bussen, med vårt åndssvake barn. Vi elsker våre barn, og alt som kan støte eller såre våre barn, eller som vi tror sårer dem, skjærer os i hjertet. Vi vil verge – skåne barna våre, og venter nesten at dere andre, som ikke bærer den sorg vi må bære, ikke legger sten til byrden.

Vi har gjennomgått så meget av brustne forhåpninger, tvil og håp, og har til slutt måtte se sannheten i øynene – at mitt barn er ikke som andre, og vil aldri bli voksne og selvhjulpne. En slags resignasjon må vi finne frem til og vi finner også frem til de lyspunkter, livet tross alt bringer oss, nettopp i vår sorg. Men så rives det i såret – det skal så lite til, for vi er ofte trette og ofte bedrøvet, og vi må ofte kjempe med forgjeves håp, som tross alt fortsetter å dukke opp inni oss.

Vi har forbrukt være krefter og energi, også i kampen for å godta vår skjebne, så vi er kanskje mer slitt og nærtagne enn mange av våre medmennesker. Alle foreldre søker å gjøre det beste for sine barn, og ønsker alt godt for dem i livet. Normale barns foreldre gir sitt barn en god utdannelse, og kan se frem til at barna blir selvhjulpne og lykkelige, og kan også se frem til at barna kan bli foreldrenes støtte, når mor og far blir gamle og hjelpeløse.

Vær bare naturlig, når dere ser oss med våre barn, og tenk på at de åndssvake har sin plass og oppgave mellom oss. De synder ikke, de er de stille i samfunnet, de ber ikke – de må bare ta imot det vi kan gi dem. ”Guds fingre har skrevet på deres panne” – sa en mor med en åndssvak sønn.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.