Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950 I, 07.09.1953

OVERLEGE CHRISTOFFER LOHNE KNUDSEN:

      Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950

     Morgenpostens kronikk 7. september 1953 

                                              I

Fakta

Datering:
1953-09-07
Perioder:
Før HVPU-reformen

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Morgenposten, Oslo

        Den 1. juli 1950 trådte loven om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring i kraft, den lov Stortinget enstemmig vedtok 28. juli 1949. Ifølge denne lov skal enhver anstalt og ethvert hjem som mottar flere enn to åndssvake i samtidig pleie, og styreren ved slike anstalter og hjem, godkjennes av departementet, hvoretter alle utgifter til og fra anstalten eller hjemmet og all omsorg så lenge den åndssvake oppholder seg der, utredes av staten, som kan kreve 6/10 av sine utgifter dekket av den bykommune hvor den åndssvake har sin hjemstavn, eller – når hjemstavnen er et herred – av fylkeskommunen. Videre heter det i loven at godkjente anstalter og hjem med departementets samtykke kan knytte til seg private forpleiningssteder og daghjem.
        Gjennom denne lov ble utgiftene ved pleien, vernet og opplæringen i åndssvakehjemmene løftet ut av den enkelte families budsjett og av forsorgsbudsjettet og plasert der hvor de rettelig hører hjemme: som en samfunnsutgift og en samfunnsforpliktelse overfor de som er rammet av åndssvakhet og deres pårørende.
        Loven ble møtt både med skepsis og med forhåpninger. Med forhåpninger fordi den sikrer driften for alle godkjente hjem enten de er offentlige eller private, og med skepsis fordi vi hadde så alt, altfor få plasser for åndssvake i vårt land og loven derfor bare nådde fram til et fåtall av de som trengte hjelp. Loven legger ingen forpliktelser på staten til å bygge ut anstalter og hjem for åndssvake. Den inneholder overhodet intet om hvem som skal reise anstaltene og hjemmene, og hvem som skal betale anleggsomkostningene.
        I forståelsen av at loven ville virke som en stimulans til økt innsats for åndssvakesaken og at det på et tidlig tidspunkt var ønskelig å koordinere denne innsats i et regionalt samarbeid, innbød ststsråd Aaslaug Aasland de frivillige helseorganisasjoner og andre interesserte til et møte i Oslo 13. september 1950 for å drøfte et slikt samarbeid. Tanken om samarbeid vant alminnelig tilslutning, og møtets store øyeblikk var da presidenten for Norges Røde Kors, direktør Erling Steen, overrakte statsråden 100 000 kroner fra Norges Røde Kors til åndssvakesakens fremme gjennom en samordningskomité.
        Statsråden nedsatte kort etter et utvalg med en representant fra Norges Røde Kors, en fra Norske Kvinners Sanitetsforening, en fra Nasjonalforeningen mot Tuberkulosen for Folkehelsen, en fra Norsk Folkehjelp, en fra Norske Diakoners Broderforbund og en fra Helsedirektoratet for en samordningskomité og utarbeide forslag til vedtekter for en slik komité.
        6. – 8. juni 1951 ble det så holdt konstituerende møte på Bakkebø, hvor organisasjonen fikk navnet Samordningskomitéen for Åndssvakesaken. Som formann ble valgt fru Heddy Astrup. Hun trådte tilbake under årsmøtet 1. – 2. juni 1953, og fru Asbjørg Skøien ble valgt til ny formann.
        Samordningskomitéen for Åndssvakesaken har nå tilslutning fra de 5 organisasjoner som satt i det forberedende utvalg, og fra Norges Husmorforbund og Norges Bondekvinnelag. Hver av disse organisasjoner velger en representant til Samordningskomitéen. Videre har hvert fylke en representant og Helsedirektoratet en. Fylkenes representanter er valgt av lokale fylkeskomitéer, som i praktisk talt alle fylker er bygd opp med representanter fra de samme frivillige helseorganisasjoner og andre sammenslutninger som hovedkomitéen og ikke å forglemme med representanter fra det lokale støttelag for åndssvake, som har utført et fremragende arbeid.
        Så hadde man da loven og dertil viljen til samarbeid og et apparat til å lede samarbeidet. Men man manglet ennå faste retningslinjer for hvordan åndssvakeomsorgen skulle bygges ut. Riktignok hadde overlege Ole B. Munch allerede kort etter frigjøringen trukket opp en rammeplan for utbyggingen og foreslått landet delt opp i 7 regioner, hver med sin sentralanstalt og under sentralanstalten bianstalter og småhjem, privatpleie og også daghjem på de steder forholdene kunne tillate det, og departementet la stort sett sitt arbeid opp etter hans linjer. Men det trengtes en stadfestelse og visse endringer av hans rammeplan.
        Helsedirektoratet fikk derfor i oppdrag å utarbeide en landsplan for åndssvakeomsorgen. Under dette arbeid var det naturlig ¨studere planene for utbyggingen i de land som var kommet meget lenger enn oss, som Danmark, Sverige, England, Nederland og Sveits. Det viste seg da at åndssvakeomsorgen i disse land overalt var grodd fram på privat initiativ, uten noen samlet plan. Der hvor det overhodet fantes regionale planer eller landsplaner, var disse kommet på et så sent tidspunkt at de måtte føye seg etter forholdene slik de forelå. Planene representerte derfor ikke den mest rasjonelle løsning, men retningslinjer for veien videre fram på det foreliggende grunnlag eller endog veien ut av de foreliggende urasjonelle forhold.
        Med utgangspunkt i overlege Munchs rammeplan og uten forbilder fra noe annet land måtte derfor Helsedirektoratet utarbeide sitt forslag til landsplan. Planen ble tilrådet fra Sosialdepartementet 25. april 1952 og godkjent ved kongelig resolusjon samme dag. Denne foreligger trykt som stortingsmelding nr. 71 (1952). Den ble behandlet i Stortinget 1. desember 1952 på grunnlag av innstilling av Sosialkomitéen. Denne innstilling slutter seg stort sett til stortingsmeldingen, men finner at landet bør inndeles i 8 regioner i stedet for landsplanens 7, vesentlig fordi Oslo har ønsket å stå som egen region. Dette har skapt vanskeligheter for regionalordningen for Østlandet, fordi Sosialkomitéen har anført som sin mening at når ”kommuner, fylkeskommuner og frivillige helseorganisasjoner i samarbeid vil gå inn for å bygge ut vår åndssvakeomsorg, bør de stilles mest mulig fritt med hensyn til å løse oppgavene. Dette må også tas i betraktning ved inndeling i områder”.
        Overensstemmende med denne uttalelse av Sosialkomitéen arbeider Helsedirektoratet og Samordningskomitéen for Åndssvakesaken med løsningen av regionalordningen for Østlandet, men de mange henvendelser som må skje og de mange divergerende oppfatninger som må bringes til enighet har hindret at den endelige regionalinndelingen er fastsatt for denne landsdel.
        Dette forhold er imidlertid en mindre sak som vil bli ordnet i en forholdsvis nær framtid. Hovedtrekkene i landsplanen har vunnet alminnelig tilslutning, og det er et gledelig faktum at Norge er det første land i Europa og så vidt jeg vet i hele verden som har en landsplan for utbyggingen av sin åndssvakeomsorg på et så tidlig trinn i utbyggingen at denne kan skje i hensiktsmessige og rasjonelle former praktisk talt fra begynnelsen.
        Før jeg går inn på hovedlinjene i landsplanen vil jeg for ordens skyld bare minne om at i norsk språkbruk søker vi å skille mellom åndssvake og evnesvake eller evneveike. Fellesbetegnelsen er oligofrene, det er de individer som ved evnemåling viser lavere intelligenskvotient enn 75 eller ¾ av gjennomsnittlig normal intelligens. I Vest-Europa utgjør de oligofrene ca. 1 pst. av befolkningen, det vil i Norge si ca. 33 000. De fleste av disse kan gå i spesialskoler for evneveike, som hos oss ligger under Kirke- og undervisningsdepartementet. Som åndssvake betegnes bare de som ikke kan nyttiggjøre seg undervisningen i spesialskoler for evneveike fordi deres intelligensnivå ligger for lavt eller fordi karaktervansker og lignende stiller seg hindrende i veien, og de som har gjennomgått slike skoler, men mangler stabilitet og handlingskontroll og derfor trenger særlig vern. Åndssvakeomsorgen ligger under Sosialdepartementet.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950 I, 07.09.1953

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.