Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950 II, 09.09.1953

Morgensposten 09.09.1953

OVERLEGE CHRISTOFER LOHNE KNUDSEN:

Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950

                                    II.

Morgenpostens kronikk 9. September 1953.

Fakta

Datering:
1953-09-09
Perioder:
Før HVPU-reformen

Morgenposten, Oslo

        Hovedlinjene i landsplanen er i grove trekk følgende:
        Man går ut fra at det er det samme prosentvise antall åndssvake i Norge som i andre vest-europeiske land. Stikkprøver fra Østfold og de tre Vestlandsfylker tyder på det. På det grunnlag regner man at vel 3 pst. av befolkningen eller ca 10-11 000 individer i Norge er åndssvake og trenger å komme under åndssvakeomsorg for en tid eller for hele livet. 
        I andre land regner man at 2 pst., det vil hos oss si ca 6600, trenger opphold i sentralanstalt for åndssvake. Resten kan være i småhjem eller familiepleie. Vår landsplan er mer beskjeden, og regner med at vi trenger plass i sentralanstalter for 1,6 pst. eller 5200 åndssvake. Dette er gjort under de ganske bestemte forutsetninger at vi her i landet etablerer en til det ytterste drevet rasjonell ordning med intensiv utnyttelse av anstaltplassene og utstrakt bruk av hjelpeinstitusjoner. Hver region skal danne en selvstendig enhet med sin sentralanstalt og med alle nødvendige hjelpeinstitusjoner: bianstalter, private småhjem, familiepleie (privatpleie), sosialarbeidervirksomhet, poliklinikker og i de største befolkningssentra daghjem (barnehager, arbeidsstuer, beskjeftigelseshjem).
Utenom de selvstendige regioners institusjoner trenger vi ca. 300 plasser i spesialhjem for hele landet for døve, blinde og vanføre åndssvake og for asosiale, kriminelle og særlig vanskelige åndssvake. Disse spesialhjem er inkludert i de 5200 sentralanstaltplasser.
        Resten av de åndssvake kan få pleie, vern g opplæring i de nevnte hjelpeinstitusjoner fortrinnsvis etter å ha passert en sentralanstalt til undersøkelse og eventuell behandling og spesiell opplæring.
I løpet av de tre årene siden forrige Barnehjelpsstevne er altså loven trådt i kraft og vi har fått Samordningskomitéen og landsplanen. Bare utdannelsesforholdene for personalet ved våre åndssvakehjem er ennå et mørkt punkt men en ordning av disse forhold er under forberedelse.
Hva er så skjedd av praktisk arbeid i marken i disse tre år? Hva har vi fått av nye plasser og nye anstalter og hjem? Det er likevel til syvende og sist det som virkelig teller.
        Ved frigjøringen i 1945 hadde vi 480 plasser i de to statsanstalter Statens Hjem for Åndssvake i Bærum og Klæbu offentlige pleiehjem i Trøndelag, og 15 plasser i Oslo Røde Kors’ Barnehjelps hjem Bjerka ved Grorud, i alt 495 plasser. Da loven om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring trådte i kraft 1. juli 1950 hadde vi 760 plasser, en økning på 265 i de 5 årene fra frigjøringen. Norges Røde Kors og Oslo Røde Kors’ Barnehjelp hadde 175 i sine hjem, Diakonene 66 på Nærland, og private ga plass til 90 i 7 mindre hjem, i alt 331, mens plasstallet i statens anstalter var gått tilbake til 429 fordi det hadde vært et uforsvarlig overbelegg tidligere som måtte bringes ned.
        Vi skal aldri glemme at det var Norges Røde Kors og Oslo Røde Kors’ Barnehjelp som sammen med diakonene gikk i brodden i disse første fem årene.
        I løpet av de tre årene fra loven trådte i kraft til 1. juli 1953 steg plasstallet med 496 til 1256 i godkjente hjem. Dertil kommer 53 i privatpleie.
I Norges Røde Kors og underavdelingers hjem var det pr. 1. juli i år 279 plasser (Bakkebø 219, Nordre Grime 46, Bjerka 14), i Diakonenes hjem Nærland 119, i hjem under Norske Kvinners Sanitetsforening 37 (Grue 20, Kvitseid 17), i hjem under andre humanitære organisasjoner 86 (Brålia 32, Olsrud 45), i 10 private hjem, dels selvstendige, dels knyttet til statens anstalter som tilsynshjem 123 (tilsynshjemmene Gullhaug 12, Lunneby 10, Haugen 25, Bakketun 8, Furuheim 8, Voldjordet 8, Reppe 11, de selvstendige hjem Sletten 18, Sivesind 8, Villa ”Vita” 8), i kommunale hjem 106 (Toftes Gave 54, Vinger 16, Skjørsand 18) og i statens hjem 526 pasientplasser (Statens Hjem for Åndssvake 290, Klæbu offentlige pleiehjem 156, Solbø 80) og 53 i privatpleie.
        Av stigningen på 496 plasser disse tre år faller altså 293 på helseorganisasjoner og andre humanitære organisasjoner og private, hvorav 104 bare på Røde Kors. På kommunene faller 106 plasser, mens staten bare har øket sitt plassantall med 97, derav 80 i den provisoriske anstalt Solbø.
        Ser man bare på disse tall, synes det som staten i noen grad har sviktet sin del av oppgaven. Men da må en ta i betraktning at staten sammen med fylkene og bykommunene betaler driften ved alle anstalter og hjem. Hva det betyr framgår klart av statsregnskapene og statsbudsjettene. I budsjettåret 1938-39 var statens utgifter til åndssvakeomsorgen ca. 100 000 kroner netto, i budsjettåret 1946-47 800 000 kroner, første år etter at betalingsloven trådte i kraft, altså 1950-51 var nettoutgiften 2,7 millioner, i 1951-52 4,4 millioner, i 1952-53 var det budsjettert med 3 millioner netto, men regnskapet vil sikkert ligge høyere, og i år, altså 1953-54 er det budsjettert med 6,8 millioner netto.
        Fra 100 000 for 15 år siden og 800 000 for 7 år siden er vi altså i dag oppe i nær 7 millioner i nettoutgift på statsbudsjettet. Dertil kommer fylkenes og bykommunenes utgifter som anslås til nær 5 millioner, i alt nær 12 millioner på offentlige budsjetter.
        Likevel er det et spørsmål om budsjettanslagene holder, for utbyggingen av åndssvakeinstitusjonene fortsetter.
        Siden 1. juli i år er støttelagene for åndssvake kommet inn med full styrke. I juli åpnet Bergen støttelag Furuly åndssvakehjem på Askøy for 18, og i august innviet Nord-Trøndelag støttelag Høgtun åndssvakehjem i Hegra for 15. I september vil Oslo støttelag åpne sitt daghjem på Nordre Åsen for 80, og Sør-Trøndelag støttelag sitt daghjem Karistua for 12. Drammen støttelag driver allerede et daghjem for 12.
        Før 1. juli neste år vil også andre hjem og avdelinger være i drift. Ungdommens Røde Kors bygger en mottagelsesavdeling for 30 barn på statens anstalt Klæbu, et strålende eksempel på det gode samarbeid som hersker mellom de frivillige helseorganisasjoner og staten i arbeidet for de åndssvake.
        Hålogaland bispedømmeråd bygger for tiden sin første paviljong for 30 barn på Trastad i Kvæfjord, som skal bli sentralanstalten for Nord-Norge. De frivillige helseorganisasjoner og andre humanitære organisasjoner i Nord-Norge har sluttet opp om arbeidet for denne sentralanstalt, og staten har på årets budsjett bevilget 500 000 kr. til økonomibygning. Atter et eksempel på samarbeid, både mellom de humanitære organisasjoner innbyrdes og mellom dem og staten.
        På Solbø ved Holmestrand vil det i september-oktober bli åpnet 45 nye plasser. Dette har kunnet skje så raskt fordi byggearbeidet på denne statsanstalt har vært finansiert ved midler fra Samordningskomiteen for åndssvakesaken, nemlig 75 000 kr. av de 100 000 kr. Norges Røde Kors skjenket til Samordningskomiteen i 1950, og ved midler fra Østfoldkomiteen. Disse midler blir nå betalt tilbake i disse dager. Et tredje eksempel på samarbeid.
        Andre prosjekter er også under utførelse eller i emning. Det vil føre for langt å gå i detaljer, men jeg vil bare nevne Vestlandsfylkenes innsats for en sentralanstalt ved Bergen, hvor de frivillige helseorganisasjoner og andre er gått sammen med myndighetene om arbeidet. Videre Møre og Romsdals støttelags arbeid, som sannsynligvis i løpet av året fører til et nytt hjem, og endelig den første tuberkuloseavdeling for åndssvake her i landet, som kan ventes åpnet på Klæbu i løpet av våren 1954.
        De tre årene fra 1950 til i dag har vært en grotid og en veksttid for åndssvakesaken. Åndssvakeomsorgen er kommet inn i et fast spor ved loven av 28. juli 1949, ved landsplanen og ved Samordningskomiteen for åndssvakesaken. De frivillige helseorganisasjoner, andre humanitære organisasjoner og støttelagene for åndssvake har økt sin aktivitet for saken. Mens de første 5 år etter frigjøringen ga oss 265 nye plasser, har vi i disse tre siste år fått 496, altså nær 500 nye plasser, og vi går inn i en ny treårsperiode med et begrunnet håp at den vil gi oss like mange plasser hvis den interesse og forståelse vi nå finner blant folk holdes ved like ved fortsatt opplysning og propaganda. Åndssvakesaken har vært båret fram gjennom mange år av noen få pionerer. Første etter krigen, og særlig de seneste år har den fått virkelig bredde. Den trenger det. I dag har vi 1300 plasser for åndssvake, hvorav plassene på Solbø bare er provisoriske og ikke kan regnes med i mer enn kanskje 10 år. Enkelte av de hjem som eies og drives av private enkeltpersoner må vi regne faller bort når eieren går trett eller dør, og enkelte må det innrømmes er lite hensiktsmessige og bør falle bort når vi får plasser nok. Men når blir det? Med den fart vi har hatt i de tre siste år, 500 plasser i vordende sentralanstalter og i bianstalter og småhjem, når vi det iallfall ikke i løpet av en generasjon. Selv om vi ikke skal klage hvis vi klarer å holde samme fart som nå, bør målsettingen være enda mer positivt preget. Målsettingen bør være økt fart i utbyggingen i intimt samarbeid mellom de frivillige helseorganisasjoner og andre sammenslutninger, kommuner, fylker og stat.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Åndssvakeomsorgen i Norge siden 1950 II, 09.09.1953

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.