Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Det ergrer meg at vi skal være takknemlige

”Det ergrer meg at vi skal være takknemlige”

Ung mor med en mongoloid og en hørestum tvilling forteller om sine problemer

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Pårørende

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 69

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 70

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 71

Deprecated: Function ereg_replace() is deprecated in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\lib_i18n.php on line 72

Artikkelen er hentet fra Aftenposten 22.01.1953.

        - Det er en ting som ergrer meg: først har vi en skandaløs åndssvakeforsorg her i landet, og så får vi til og med høre at vi skal gå rundt og være takknemlige det ynkverdige lille som gjøres for de barn som mer enn andre skulle trenge samfunnets omsorg og dets vern.
        Det er en mor med et tvillingpar som kommer med utbruddet. Og hører man hennes beretning, forstår man tilfulle at hun er i harnisk.
        Den ene tvillingen er født mongoloid, og familien var fra første øyeblikk oppmerksom på tilstanden. De mongoloide er godlynte, snille og blide, ofte umiddelbart inntagende små, som har visse utviklingsmuligheter, men som aldri vil kunne komme så langt at de blir selvhjulpne. De trenger tilsyn, godt stell og stadig beskjeftigelse. De er en økonomisk belastning for et hjem, ellers byr de ikke på større problemer.
        Vel, tenkte familien, den ene er mongoloid. Det er tragisk. Men vi får jo være takknemlige fordi den andre er all right. Men – den andre var slett ikke all right. Det viste seg å være noe iveien taleevnen. Han ble tre år uten å kunne uttale et eneste rent ord. Hva iallverden, tenkte moren redselsslagen: er det noe galt med ham også -? Hun oppsøkte den ene legen efter den andre. Ingen kunne gi henne noen forklaring på fenomenet. Hun fikk ham inn hos en talepedagog, som arbeidet en halv time med ham hver dag. Det kostet familien 6 kroner daglig pluss trikkepenger for gutten frem og tilbake. Moren fortsatte å gå til lege. Hun var i årenes løp hos 18 forskjellige norske leger, men ikke én av dem kunne fortelle henne hva barnet feilte. Først da karen Margrethe Simonsen, den danske overlegen i psykiatri ved Rikshospitalets nye barneklinikk for et par-tre år siden kom til landet, fikk hun vite at gutten var hørestum. Da var han i mellomtiden blitt 6 år og hadde hatt privat taleundervisning siden han var 3. Av alle de penger familien har kostet på ham, har den bare fått 50 kroner igjen av Trygdekassen, det er alt. I dag går gutten i klassen for tunghørte på Ila. Han er velutstyrt og intelligent og utvikler seg normalt, han kan bare ikke tale rent ennu.
        - Det har vært noen forferdelige år, sier moren. Først den mongoloide. Så den som ingen kunne fortelle oss hva feilte. Det har vært et nervepress uten like, og daglig har jeg stått overfor problemet: hvem skal du gi din tid og dine krefter, den som har utviklingsmuligheter og som ved spesiell omsorg vil kunne finne sin plass i samfunnet, eller den som tross allverdens omsorg aldri vil kunne det? Det måtte selvsagt bli den første. Det kan virke hårdt og kynisk og resonnere slik, og utenforstående vil selvsagt vært full av gode råd: Jeg måtte gjøre det sånn og sånn, og ikke sånn og sånn! Men den som står midt oppe i problemet, får se saken praktisk, der er ikke annet å gjøre. Det tragiske er bare at den mongoloide naturligvis er blitt hengende efter. Han fødtes med klumpfot og ble operert og skulle ustanselig trenes i å gå. Det ble dessverre ikke så meget som det skulle, jeg kjørte ham i barnevogn til han var 7 år, og gutten er ennu ikke glad i å gå og har derfor lett for å bli i tykkeste laget. I dag er han i barnehaven i Maridalsveien. Jeg bringer ham til samlestasjonen klokken 9 og henter ham klokken 13. I mellomtiden skal jeg bringe min minste gutt, en fireåring, til praktikanten klokken 11, så formiddagen går nesten med til å hente og bringe.
        - Mens den mongoloide var liten, satt han der vi satte ham. I dag er han blitt seg bevisst at han er et individ med behov, som han – akkurat som alle andre barn – har rett til å kreve oppfylt. Han vil beskjeftiges. Han vil ut og gå. Han vil i selskap som de andre to. Men når de to friske blir invitert i selskap og står der pyntet og ferdig til å gå, blir den mongoloide sittende hjemme. Han får ingen invitasjoner, han stakkar. Folk godtar ham simpelthen ikke. De lar ham bli sittende der, til tross for at gutten er pen å se på, søt og blid, aldri sur og gretten. Der følger hygge og lunhet med ham. Bare av den grunn synes jeg at alle måtte bli glad i ham.
        Så lenge barna var små, var problemene små og sorgene og bekymringene derefter. Blir de større, forstørres også problemene, det har vi nokk fått merke. I dag håper vi å få den mongoloide inn på daghjemmet på Nordre Åsen. Men vi føler oss slett ikke forvisset om det. Vi har god plass hjemme, og vi kan ikke vite om det er så mange andre som må gå foran ham at der ikke blir noen plass til vår gutt deroppe. Enda en ting plager meg: på daghjemmet får han lov til å bli til han fyller 16 år. Men hva så -? Da er han jo blitt så stor at han umulig vil kunne sende ut på gaten. Og så tilslutt et problem som i pessimistiske stunder kan legge seg som en ren mare over meg: tenk om jeg og min mann skulle dø før ham, hvem skal da ta seg av ham -? Jeg har snakket med hans tvillingbror om det. Og den vesle 9-åringen, som selv har sine vanskeligheter å kjempe med, men som er så forferdelig glad i ham, og som ikke tåler at han tilsidesettes eller at noen driver gjøn med ham, sa straks: når jeg gifter meg, får jeg ta ham, jeg som er tvillingbroren hans! Men så la han usikkert til: hvis kona mi vil ha’n da! 
                                                                                  Unn.

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert fra perioden Før HVPU-reformen.

Bilde til Det ergrer meg at vi skal være takknemlige

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.