Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Paradoksenes historie

Halvor Fjermeros er journalist, forfatter og vernepleier. Han har jobbet på Emma Hjorths Hjem i Bærum i mange år, og skrev i 1998 deres jubileumssbok Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths hjems historie 1898-1998. I mars 2009 utkom hans bok om åndssvakeomsorgens historie i Norge. Her skisserer han denne utviklingen i korte trekk.

Det første som slår en i studiet av sentralinstitusjonenes vekst og fall i Norge er de enorme endringer i menneskesyn og omsorgstankegang som preget praktisk talt hele det forrige århundre. Også i den korte 20-årige historien som handler om tida da omsorgen gikk under navnet Helsevernet for psykisk utviklingshemmete (HVPU) er det de raske omskiftninger som er mest framtredende. Og i hele denne omsorgshistorien, fra sist på 1800-tallet og framover, er den nølende politiske beslutning og den norske utakt i forhold til verden omkring oss som preger utviklinga.

HVPU-epoken i sentralinstitusjonenes historie strekker seg over drøyt 20 år. Den begynte i 1970 da en ny sykehuslov overførte ansvaret for institusjonene innen det som til da het åndssvakeomsorgen fra staten til fylkeskommunene. Epoken ender med den store HVPU-reformen som avviklet sentralinstitusjonsvesenet for godt i 1991. For å få det nødvendige overblikk over dette rare ”vesenet” i nyere norsk historie er det nødvendig å ta noen skritt tilbake - og også kaste ett og annet blikk på de internasjonale tendenser på dette området. Det gjelder ikke minst våre to nærmeste naboland, Sverige og Danmark, som alltid har vært de viktigste referanser for vår egen omsorgs- og institusjonspolitikk.

Store – og bortgjemte - sentralinstitusjoner
Den institusjonsbaserte ”omsorgen” nådde sitt høydepunkt helt mot slutten av 1960-tallet og holdt seg på dette toppnivået i noen få år før nedbyggingen startet. Men vi må skille mellom to sorters tall her. Det ene er det totale antall som hadde et institusjonstilbud innen HVPU. Det andre er det som er vårt egentlige tema, nemlig sentralinstitusjonene. Det første – og største – tallet vokste jevnt og trutt: 1. januar 1970 var 6.500 mennesker med psykisk utviklingshemming ”under omsorg”, mens det økte til hele 7.800 fem år seinere. Antall beboere på sentralinstitusjon var derimot ”bare” vel 3.300 i 1970 og 3.800 ved inngangen til 1975. Men skal vi gjøre dette enda mer komplisert, kan vi føye til at begrepet ”sentralinstitusjon” på sett og vis var en formell betegnelse – som i alle fall for de som bodde på disse store anstaltene ikke gjorde noen forskjell om den het det ene eller det andre. Et eksempel på det er at Solbø og Vensmoen, to store hjem med til sammen nær 300 pasienter, først på syttitallet ble omdefinert fra betegnelsen ”andre hjem” til ”sentralhjem” i statistikken. Tar vi med disse ”andre hjem” – i alt 78 hjem med gjennomsnittlig 20 beboere – var det totalt 5.400 mennesker som var ”under omsorg” på heldøgns institusjoner ved inngangen til 1975 (Kilde: St.m. nr. 88, 1974-75).
        På dette tidspunktet var det 17 sentralinstitusjonene og det utgjorde toppen i denne omsorgens omfang. Anstaltene var i norsk målestokk store og sammensatte med pasienter på høyst ulikt funksjonsnivå. Det var i gjennomsnitt ca. 220 beboere på disse alt annet enn sentral beliggende institusjonene. Som regel lå de svært bortgjemt, med unntak av noen av de eldste hjemmene som en gang i tida hadde ligget ”langt på landet”, men ble innhentet av byenes forstadsvekst gjennom et halvt århundres levetid (som Emma Hjorths Hjem i Bærum). Så i en strengt geografisk forstand ville en bedre betegnelse på hjemmene vært ”periferiintitusjoner” eller ”bortgjemthjem”. I verste fall lå de bokstavelig talt langt inni granskauen, som Østerbo som ligger dypt inne i en østfoldsk granskog utenfor Halden. Og du ser ikke Landeskogen for bare trær – hvis du farer oppover Setesdal forbi det tidligere tuberkulosehjemmet i Bygland som i sin tid ble omgjort til sentralinstitusjon for Agder-fylkene. For var det noe Norge egnet seg for, så var det å gjemme vekk åndsvakeomsorgens anstalter – når de endelig ble bygd, på overtid i forhold til alle de land vi ønsker å sammenlikne oss med.

Åndssvake i fjøs og uthus
Bortgjemt er stikkordet! Enten vi snakker om institusjonsæraen eller århundrene forut for den, så er det de hensatte utviklingshemmete som er regelen. Det er et mønster i dette som vi kan spore tilbake til middelalderen over hele Norden, slik det beskrives i den islandske sagaen om Gisle Sursson som på en gård observerte en ”tomsing og fåvetting” som gikk ute på tunet med en stein i snor rundt halsen og ”beit gras som fenaden”. Liknende historier om folk som gikk bundet på gårder fins fra norsk virkelighet langt inn på 1900-tallet. Og så fram som til på 1960-tallet kjenner vi flere eksempler på utviklingshemmete mennesker som var stuet bort og gjemt vekk der de bodde..
        Åndssvake i fjøs og uthus er nærmest et begrep innen norsk sosialhistorie. Da Mogens Rasmussen var tilsatt som ny overlege ved Klæbu pleiehjem i 1961, reiste han rundt i Trøndelag og registrerte behovet for institusjonsplasser. På en av gårdene han besøkte, sto en ”mongoloid” – som det het den gang – en liten gutt fastbundet i et fjøs. Grunnen til slike forhold fins sikkert både i praktiske og sikkerhetsmessige forfold, for gårdsfolket måtte jo arbeide og hadde ikke tid til å passe på en som kanskje ville både rømme og skade seg. Men det var ganske sikkert ofte også forbundet med skam å ha tilbakestående og særlig multihandikappete barn i familien, slik at de ble gjort minst mulig synlige for besøkende.
        Det er eldgammel tradisjon i norsk omsorgshistorie for å ha fattiglemmer og andre arbeidsuføre individer på legd. Legsordningen ble formelt opphevd ved forrige århundreskifte, men dermed var det ikke slutt med å sende sinnssyke og åndssvake på landet. Det skjedde i form av en ordning med statstøtte til husholdninger som tok i mot pasienter i privat pleie. I mangel av en utbygd åndssvakeomsorg var dette et system som var i full sving på 1920- og 30-tallet. Et annet uttrykk for den bisarre tilstand som rådde på dette omsorgsfeltet var at det så seint som i 1949 befant seg 520 utviklingshemmete i sinnssykehus, mens det fortsatt var over 1.100 igjen i privatpleie ”på landet”.
        Sånn var tilstanden i Norge for et halvt århundre siden. Fra danske overleger som besøkte våre institusjoner ble vi betegnet som et u-land på omsorgens område. Det var da også Danmark som først og fremst tjente som forbilde for de som ivret for utbygging av åndsvakehjem i Norge i mellomkrigstida. På slutten av 1920-tallet hadde Danmark nådd opp i 4.000 plasser, stort sett fordelt på noen få kjempedigre antalter – etter ”kontinentalt” mønster. Sverige hadde derimot valgt en mer desentralisert modell, men hadde likevel en utbygd kapasitet på 3.000 omsorgsplasser så tidlig som i 1920.
        I Norge rådde derimot ”den store søndagsstillheten” på dette feltet helt fram til etter 2. verdenskrig. Ett av de merkverdige paradokser i denne historien er at sosialistene på Stortinget framsatte en knusende kritikk av den private omsorgen, slik den ble drevet av Fru Emma Hjorth på hennes pleiehjem i Sandvika. Da Staten endelig overtok hjemmet i 1915, og i tillegg startet Klæbu pleiehjem i det herrens revolusjonsår 1917, var det som om det bredte seg en tverrpolitisk avmakt som resulterte i at det praktisk talt ikke skjedde noen ting. Åndssvakesaken ble knapt nok diskutert i offentligheten, og i stedet for revolusjonære sosialpolitiske tilstander var det fortielsens totalitære regime som rådde det meste av mellomkrigstida.

Fra internering - til integrasjon?
Det institusjonsveldet som omsider vokste fram etter krigen var altså som en eksplosjon å se til i forhold til den sneglefart den foregående utvikling hadde beveget seg i. Veksten var resultatet av en enestående nasjonal dugnad og en enorm byggeboom som fulgte etter at Stortinget vedtok Landsplan for åndssvakeomsorgen i 1952. Da ble det bestemt at landet skulle deles inn i åtte regioner, med hver sin sentralinstitusjon. På denne tida fantes det bare fire større åndssvakehjem. Så seint som i 1950 var det bare en pasientkapasitet på 760, fordelt på Emma Hjorths Hjem og Klæbu pleiehjem, samt de Bakkebø og Nærlandheimen, begge i Rogaland, som ble etablert i 1948.
        Bakgrunnen for denne voldsomme eksplosjonen i institusjonsbygging har vi antydet. En kunne være fristet til å si at det skyldtes dårlig samvittighet – eller oppgjør med en nasjonal og kollektiv unnlatelsessynd overfor de psykisk utviklingshemmete og deres pårørende som satte sitt preg på norsk sosialpolitikk helt tilbake til slutten av 1800-tallet. I 1881 fikk nemlig Norge en ny lov for undervisning av døve, blinde og åndssvake som var forut for sin tid og i internasjonal målestokk ble oppfattet som svært progressiv. Men her er vi ved et annet av paradoksene i norsk omsorgshistorie. For nettopp på grunn av denne loven falt de såkalt ”ikke dannelsesdyktige” utenfor alt offentlig ansvar. Det var grunnen til at det første åndssvakehjem av noen betydning som ble etablert var privat, startet av pioneren og ildsjelen Fru Emma Hjorth i 1898. Staten var ikke villig til å påta seg de forpliktelser som de fleste andre land i vår del av verden rundt forrige århundreskifte hadde innsett nødvendigheten av.
        I noen av de mer utviklete industrinasjoner, som USA og Tyskland, vokste det fram store ”kombinerte anstalter” med flere tusen pasienter og elever alt på 1870-80-tallet. Dette skjedde omtrent samtidig med at det som ofte omtales som ”den optimistiske perioden” i synet på de utviklingshemmete ble avløst av ”den pessimistiske perioden”. I USA ble den kalt ”The Alarming Period”, for nå var det de rasehygieniske alarmklokker som begynte å ringe på vegne av folkeætta. De åndssvake måtte interneres og ble sammen med andre utgrupper utpekt som de farligste bærere av dårlige arveegenskaper. Nå gjaldt det å forhindre at disse gruppe formerte seg ukontrollort. Vitenskapsmenn, både med og uten kvasi som forstavelse, malte fanden på veggen, og rasehygienen nådde hysteriske tilstander i mellomkrigstida. Det ene etter det andre nordiske land vedtok sine steriliseringslover i første halvdel av 1930-tallet. I Nazi-Tyskland vet vi at dette var den skrekkelige ouvertyren til de verste overgrep mot menneskeheten, der systematiserte myrderier av utviklingshemmete og handikappete fra 1940, dels begrunnet som ”barmhjertighetsdrap”, var opptakten til et enda større massemord. I de nordiske land nøyde man seg med å diskutere barmhjertighetsdrap. Tvangssterilisering ble derimot tverrpolitisk anerkjent som et akseptabelt tiltak i befolkningskontrollens tjeneste. Det er et tankekors at slike inngrep fikk et betydelig større omfang i Danmark og Sverige enn i Norge på trettitallet. Det kan ha sammenheng med den framskredne utbygging av omsorgen våre nabolandene hadde, mens det var vanskeligere å drive denne formen sosial kontroll i det ”institusjonsfattige” Norge. Et ytterligere tankekors er det at omfanget av sterilisasjoner (og kastrasjoner) faktisk nådde sitt høydepunkt i Norge etter krigen, som om nazistenes ugjerning ikke fikk noen innvirkning på dette feltet. Det sier sitt om hvor sterkt legestanden, som da satt i førersetet i den statlige åndssvakeomsorgen, var besjelet av rasehygienisk tankegods.
        Utviklinga av omsorgen for psykisk utviklingshemmete gikk altså i kraftige rykk og napp, både når det gjaldt menneskesyn, behandling og utbyggingstempo. Først gikk det sakte, sakte gjennom trekvart århundre år fram til 1952. Deretter gikk det fort, fort i ett kvart århundre fram til 1975. Da var toppen nådd i omfanget av den norske, knapt hundreårige interneringshistorie av de utviklingshemmete. Fra da gikk det halvannet tiår før norske myndigheter begynte på det som skulle bli verdens raskeste nedlegging av omsorgen – noe som endelige skjedde på begynnelsen 1990-tallet. Det var tiåret da det het at ”det er typisk norsk å være god” – noe om også gjaldt avvikling av HVPU. Den grunnleggende ide som var drivkraft bak HVPU-reformen var det individuelle menneskes rettigheter. Derfor skulle mennesker med psykisk utviklingshemming ut av institusjonene og inn i samfunnet. Integrasjon skulle avløse internering.
        Spørsmålet er om vi kastet barnet ut med badevannet og om sentralinstitusjonens kollektive kvaliteter gikk med i dragsuget. Er hundre års sentralinstitusjonalisering byttet ut med hundre års ensomhet? Se, det er det kun denne historiens hovedpersoner som kan svare på – i tidens fylde.

 

Du kan lese mer i Halvor Fjermeros nye bok "Åndssvak! Et bidrag til sentralinstitusjonenes og åndssvakeomsorgens kulturhistorie". Her er en lenke til anmeldelsen i Aftenposten.

Del med dine venner

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.