Notice: Undefined variable: PHP_SELF in D:\Home\bymuseet.no\subdomener\institusjon\kontroll\felles.php on line 5
Uhørte stemmer og glemte steder
Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Psykisk utviklingshemmede og samfunnet

Hvorfor er kunnskap om dette viktig?
Med virkning fra 1. januar 1991 fikk vi i Norge en lov som gir psykisk utviklingshemmede fulle rettigheter på lik linje med alle andre borgere i samfunnet vårt. Loven, som ofte kalles Ansvarsloven, signaliserer at samfunnet skal ta ansvar for psykisk utviklingshemmede gjennom de ordinære samfunnsinstitusjonene.

Det betyr at vi står midt oppe i en ny og viktig fase i utviklingen av samfunnet vårt. Virkeliggjøring av Ansvarsreformen betyr at mange nye oppgaver må løses av det ordinære tiltaksapparat i kommunene: I helse- og sosialsektoren, i skoler og barnehager, i kultur- og fritidssektor. Ja, også arbeidsmarkedssektoren må på alvor gripe fatt i problemene til en helt ny type søkere. Det er viktig at politikerne som skal bevilge penger til å virkeliggjøre reformen, gjør sin del av jobben. For at alt dette skal lykkes, er det nødvendig med kunnskap på alle nivå, kunnskap både om de psykisk utviklingshemmedes spesielle tilpasningsproblemer og kunnskap om forhistorien slik at fortidens feil ikke blir gjort på nytt.

Hvordan var det før?
Psykisk utviklingshemmede er en gruppe som svært sent har oppnådd normale rettigheter. Den prosessen som gradvis gav oss andre de rettigheter som i dag regnes som normale, som retten til et fullverdig liv, har gått over flere hundre år. Noen rettigheter har vi kjempet oss til gjennom politisk kamp. Gradvis har vi bygget opp holdninger og samfunnsordninger som de fleste av oss verdsetter høyt. Med et felles begrep kaller vi disse ordningene for velferdsstaten.

I denne prosessen ble de psykisk utviklingshemmede lenge utelatt. Det er først de siste 40-50 årene at denne gruppen for alvor er trukket inn i samfunnet og aksepters som fullverdige medmennesker. For å si det helt konkret: Ennå på 1950-tallet kunne en oppleve at mennesker med psykisk utviklingshemning ble gjemt bort på loft og uthus, eller ble tjoret fast ute på tunet som dyr. I det følgende skal vi gi noen korte glimt av hvordan virkeligheten til utviklingsshemmede var før, og hvordan vi er kommet dit vi står i dag.

Vikingtid og middelalder
Vi har ingen skriftlige kilder som direkte beskriver hverdagslivet i Norge omkring år 1000, men det er gjort mange arkeologiske funn og vi kjenner lovverket som gjaldt. Vi vet at tidene var vanskelige, og at kampen for tilværelsen var hard for de fattigste. På dette grunnlag var det akseptabelt at fattigfolk kunne sette ut barn som de ikke maktet å forsørge, til å dø. Dette kunne selvsagt ramme normalt utrustede barn, men det er grunn til å tro at skikken særlig rammet barn med et medfødt lyte, altså barn som foreldrene regnet med å bruke mye ressurser på å forsørge. I Gulating kristenrett (ca. år 1000) ble dette konkretisert: Utsetting av barn kunne ikke forsvares utfra kristen moral, unntatt for barn med medfødte misdannelser. Pykisk utviklingshemmede har ikke nødvendigvis fysisk synlige misdannelser, og det er grunn til å tro at mange barns handikap var et resultat av skader påført under fødselen, skader som resulterte i ytre fysiske merker. Det vi registrerer i Gulating kristenrett er en klar markering av hvor grensene for moralsk beskyttelse skulle gå. Barn med utviklingshemning eller andre handikap ble satt utenfor resten samfunnet helt opp til vårt århundre.

I Magnus Lagabøtes landslov som kom sist på 1200-tallet, ble det fastslått at "gale" personer kunne piskes med ris, lyses fredløs eller holdes bundet. Dette er en beskrivelse av bruk av tvangsmidler overfor denne gruppen som vi kom til å beholde helt opp til vår egen tid. Opp gjennom middelalderen ser vi at en religiøs begrunnelse for dette skillet mellom "normale" og de som var "annerledes" ble mer markant. Lenge var den katolske kirke enerådende i å utforme europeisk morallære, og i stadig større grad ble kirkens forestillinger preget av kampen mellom Gud og Djevel. Det å få et misdannet barn, var et resultat av djevelens verk og kunne tyde på at moren sto i ledtog med djevelen. Det var i denne tida hekseforfølgelsene nådde sitt høydepunkt, og titusener av kvinner ble brent på bålet som hekser.

Martin Luthers reformasjon (1500-tallet) videreførte disse oppfatningene. I hans verdensbilde kunne grunnen til at et nyfødt barn var "annerledes" være at barnet egentlig var en "bytting", dvs. et djevelbarn som djevelen hadde lurt inn i mors liv etter først å ha stjålet det egentlige barnet. Dette kunne man avsløre ved å mishandle byttingen slik at djevelen hentet det tilbake!

Vrangforestillinger avløses av kunnskap
Vrangforestillingene om hva utviklingshemning var, holdt seg blant folk helt opp til vårt århundre. Begrepene som ble brukt for å betegne den utviklingshemmede skiftet gjennom tidene: Bytting, djevelunge, idiot, født fjant, rasende dåre, åndelig abnorm, åndssvak osv. Men selv om det var "eksperter" og myndigheter som formet begrepene, så var det folk flest som fylte dem med innhold. Og felles for innholdet var hele tiden at disse menneskene ble ansett som mindre verd enn andre.

Men omkring år 1800 sto det frem enkeltpersoner med helt nye tanker om hvilke muligheter de psykisk utviklingshemmede hadde, hvis de bare fikk hjelp og lov til å prøve seg. På denne tiden var svært mange utviklingshemmede innesperret i sinnsykeasyler under helt umenneskelige forhold. Dette var tida da ideene om frihet, likhet og brorskap spredte seg fra den franske revolusjonen ut til alle land i Europa. Prinsippet om menneskets medfødte ukrenkelighet var lagt fram av opplysningstidas store tenkere. Og selv om undertrykkelsen og mishandlingen av de små og svake i samfunnet ennå var massiv, så opplevde man at to franske leger som het Philipe Pinel (1745-1826) og J. M. Itard (1774-1838) hentet sinnssyke og "idioter" ut av asylene og dokumenterte at de var i stand til å lære. Arbeidet deres ble videreført av Edouard Seguin (1812-1880) som utviklet en mengde hjelpemidler og ga ut en bok (1846) der han detaljert beskriver hvilken metodikk som må til for å hjelpe mennesker med utviklingshemning til læring og utviking som kan gi dem muligheten til et verdig liv.

Dette var revolusjonerende tanker i den tids Europa, og i løpet av noen få år spredde ideene seg som ringer i vannet, og i land etter land stod det fram pionerer som ønsker å utvikle slike tilbud. Når først kunnskapen var der, behøver vi ikke å undre oss over at den fikk slik utbredelse: I alle land ble det hvert eneste år født et betydelig antall barn med utviklingshemning. Mange av disse barna utviklet betydelige atferdsproblemer, og ble en voldsom belastning for sine foreldre og nærmiljø. Hittil hadde "behandlingstiltakene" nesten utelukkende vært straff og innesperring, med det resultat at atferdsforstyrrelsen ble enda større. Det disse franske pionerene viste verden, var at med menneskelig og gjennomtenkt behandling kunne personer som var et stort problem bli et mye mindre problem, ja noen av dem kunne sogar bli produktive deltakere i samfunnet.

Institusjonene
I en tid preget av enorme klasseskiller var det ennå ingen som har tenkt på ordet "velferdsstat". Det offentlige begrenset seg til å yte en svært beskjeden fattighjelp. De nye ideene om opplæringsmuligheter for psykisk utviklingshemmede, ble derfor i stor grad et tilbud til velstående familier. For høye betalingssatser ble det i perioden 1840-1860 opprettet skoletilbud for psykisk og fysisk handikappede barn i mange europeiske land, og ettersom tilbudene var eksklusive ble de gitt i egne tilrettelagte institusjoner.

Institusjonen Gamle Bakkehus i København ble opprettet i 1853 som det første systematiske tilbudet til psykisk utviklingshemmede på nordisk jord.

I den første tida kalte Gamle Bakkehus seg "helbredelsesanstalt". Dette var delvis begrunnet med den nye medisinske utviklingsoptimismen som preget samfunnet på denne tiden og et ønske om å annonsere store fremskrittsmuligheter for å trekke til seg personer som kunne betale godt for sine barn. Til tross for relativt høye betalingssatser fikk Gamle Bakkehus etter hvert økonomiske problemer. De mest kostnadskrevende opplæringsmetodene krevde stor tålmodighet og beskjeftigelse med en elev om gangen. Disse ble forlatt til fordel for enklere opplegg som betjente større grupper. For å holde inntektene oppe, ble institusjonen overfylt med utviklingshemmede barn. Pedagogiske ideal ble forlatt til fordel for virksomhet som var mer preget av oppbevaring. Institusjonen ble mer et tilbud til samfunnet ved å "fjerne" brysomme individer enn et utviklings- og opplæringstilbud til den enkelte utviklingshemmede.

Den sterkes rett:
Den "utviklingen" institusjonen Gamle Bakkehus gjennomgikk, var typisk for alle institusjonene som ble etablert i Europa i pionertida omkring 1850. De franske pedagogiske pionerene gikk etterhvert i glemmeboka hos de fleste. Tiden som kom ble preget av helt andre problemstillinger:

Europa gjennomgikk en sterk industrialisering fram mot år 1900. Store befolkningsgrupper brøt opp fra tradisjonelt jordbruk og dro til byene. Folketallet vokste sterkt, bl.a. også på grunn av nye medisinske oppdagelser, og kampen for føden skjerpet seg til. Sterk folketallsvekst og skiftende konjunkturer i industrien førte til at arbeidsledighet ble et nytt fenomen, og i kampen om arbeidsplassene var det den sterkes rett som rådde. Det betydde at psykisk utviklingshemmede ble nådeløst skjøvet til side. Dessuten utviklet det seg i denne perioden sterkt usosiale holdninger som bygde på en samfunnsfilosofi som kalte seg "sosialdarwinismen". Charles Darwin påviste vitenskapelig at dyreriket var preget av alles kamp mot alle, og dyrearter på denne måten sikret seg at de sterkeste og dyktigste individene førte slekten videre. Hans forskning mente å bevise at nettopp derfor hadde mennesket utviklet fra en gruppe høytstående aper. Hvis dette gjaldt som riktig i naturen, hvorfor skulle det da ikke også gjelde i samfunnslivet? var det noen som spurte. Ved å gjøre samme prinsipp gjeldene i samfunnslivet, kunne vi sikre at samfunnet hele tiden ble ledet fremover av de dyktigste personene. Det å ta vare på og hjelpe de svake kunne ødelegge mulighetene for en positiv utvikling.

Omkring århundreskiftet ble denne tenkningen ført videre over i rasehygiene, nemlig at myndigheter og enkeltindivider aktivt må hjelpe til med å rydde bort "uegnede individer" for å utvikle samfunnet. Disse ideene fikk etterhvert bred utbredelse både i USA og i de fleste europeiske land. De som mest effektivt satte tankene i verk var Hitlers nazister som drepte 5-6 millioner utviklingshemmede, sigøynere og jøder, de gruppene som i deres virkelighetsoppfatning var definert som unyttige eller farlige.

Pedagogisk pionerarbeid i Norge
Norge fikk en annen utvikling enn våre naboland. I stedet for institusjoner der psykisk utviklingshemmede ble "tatt vare på", fortsatte Norge i 1860/70-årene å utvikle opplæringsmetoder for psykisk utviklingshemmede. Vår store pioner på dette området var Johan Anton Lippestad. I utgangspunktet var han lærer ved en døveskole i Kristiania, og på 1870-tallet begynte han sammen med en kollega å utvikle undervisningsmetoder også for psykisk utviklingshemmede - eller som man sa dengang: "Åndelig abnorme børn". Tiltaket var først knyttet til hjelpeklasser for normalskolen, men fra 1876 ble det organisert også som eget spesialskoletilbud under navnet Lippestads institutt. De erfaringene som ble gjort av Lippestad og andre førte til en revisjon av skoleloven, som i 1881 formaliserte skolerett for blinde, døve og "åndelig abnorme børn". Skoleverket hadde problemer med umiddelbart å iverksette denne loven, så først fra 1892 ble den gjort gjeldende for de psykisk utviklingshemmede barna.

Men dessverre skulle det vise seg at også denne reformen ble uthult innenfra og ufarliggjort: En passus i skolens formålsparagraf sa at alle barn skulle, såvidt mulig, føres fram til konfirmasjon. Dette ble tolket slik at de som ikke ble ansett begavet nok til å greie konfirmasjonen, heller ikke skulle få nyte godt av den nye skoleretten. I praksis betydde dette at de flinkeste av de utviklings hemmede slapp gjennom nåløyet, mens de svakeste - flertallet - ble fratatt skolerett.

Stort hjelpebehov
Dermed var en på et vis like langt - nesten. Men fremdeles hadde ikke Norge sosiale institusjoner for psykisk utviklingshemmede, slik f.eks. Sverige og Danmark hadde en mengde av.

For Norge ble dette snart et stort problem. Selv om hensikten med institusjonene i beste fall var tvetydig, så ga likevel disse hjemmene sine beboere mat og tak over hodet. Enkelte steder var det også utviklet et visst system av praktisk opplæring av beboerne. For de mange tusen foreldrene i Norge med utviklingshemmede barn med store omsorgsbehov, var situasjonen fortvilt. Samfunnet gav dem ingen hjelp dersom utviklingshemmingen var så alvorlig at skolen ikke tok imot dem. Selv relativt velstående foreldre kunne få problemer med å bekoste den nødvendige ekstra forpleining og oppfølging. Det eneste sted de kunne henvende seg og be om hjelp, var på fattigkassen.

Lippestad så tydelig hvilke problemer som meldte seg for mange, og det samme gjorde Emma Hjorth. Hun arbeidet som lærer ved brorens institutt, men så bestemte hun seg for å begynne for seg selv. I 1898 etablerte hun for egne og innsamlede midler Emma Hjorths Hjem.

Emma Hjorths Hjem
Emma Hjorths Hjem fikk snart betydelig søkning fra hele landet, og lokalitetene ble snart for små. I 1903 ble plassproblemene løst ved at hun kjøpte den store eiendommen Tokerud i Bærum. I inntaksreglementet ble det slått fast at målgruppen var "ikke-dannelsesdyktige aandssvage", dvs. slike som ikke kunne få plass i en ånds-svakeskole, og det ble ikke tatt inn epileptikere. Hjemmet ble utstyrt med en best mulig forpleining, og kostnadene ble snart så store at selv med en ikke uvesentlig kostpris var stadige innsamlingsaksjoner nødvendig.

Emma Hjorth så sin private institusjonsetablering som en sosialpolitisk nødløsning. Det hun helst ønsket, var å ansvarliggjøre staten på dette området. Men de statlige myndigheter syntes ikke synderlig påvirket av hennes eksempel, og derfor besluttet hun å overdra hjemmet sitt til staten som gave. Den 3. april 1914 skriver hun gavebrevet. Her står bl.a.:

"Gjerningen har fra min side vært båret av kjærlighet og ønsket om å hjelpe, på samme tid som den har gitt meg anledning til å tilfredsstille min store virketrang. Hadde ikke dette vært tilfelle, ville jeg ha gått trett ved de mange gjenvordigheter jeg har møtt, og den mangel på forståelse som mitt arbeid ofte har vært gjenstand for."

Dette var ingen liten gave: Eiendommen er på til sammen 400 mål, og der var 17 større og mindre bygninger. I forbindelse med mottakelsen av gaven utarbeider regjeringen en egen stortingsproposisjon, og fra 1915 er Emma Hjorths Hjem en statlig institusjon.

Klæbu Pleiehjem
Emma Hjorths og Johan A. Lippestads innsats startet en offentlig debatt om statens rolle, og i 1911 ble spørsmålet reist i Stortinget. Regjeringen fikk oversendt saken, og man bad abnormskoledirektør Guldberg (som overtok Lippestads stilling) om å utarbeide en betenkning. Og Guldberg gjorde jobben. Etter å ha presentert hvordan situasjonen er i flere land, understreket Guldberg sterkt nødvendigheten av at staten gjør en innsats slik at Norge kommer på linje med de øvrige land "i den civiliserede verden". Han skisserer en plan for områdemessig utbygging, med en større institusjon i hver landsdel, til sammen 900 plasser. Samtidig med at Emma Hjorth skrev sitt gavebrev, vedtok Stortinget å slutte seg til Guldbergs plan. Arbeidet startert med en bevilgning om å ruste opp Klæbu gamle blindeskole til sentralhjem for Trøndelag og Nord-Norge. I 1915 ble arbeidet igangsatt, og i 1917 mottok Klæbu sin første beboer.

Målene sviktes
Igjen viser det seg å være langt mellom ord og handling. Verken Emma Hjorths Hjem eller Klæbu Pleiehjem får den utvikling som planene tilsa. Både pleie- og aktiviseringstilbudet ble holdt nede på et absolutt minimum. Sengene ble plassert tettest mulig på avdelingene, og hjemmene utviklet seg til en lukket slumtilværelse. All utvikling stanset opp.

Initiativ utenfra
Midt på 1920-tallet ble det tatt et initiativ fra Norges Barnevernsråd. Rådet så seg lei på statens uansvarlighet, og la i 1927 fram en ferdig utredning om hvordan en regionalisert omsorg bør bygges opp. Midt på 1930-tallet oppnevte regjeringen et utvalg som utredet behovet for ny sosiallovgivning ("Sosiallovkomiteen"), men ute i samfunnet vokste forbitrelsen og frustrasjonene.

I 1938 skrev legen Alex Brinchmann en serie på 5 store artikler i Dagbladet om det han kaller "et skammens kapittel". Dagbladet følger opp med en lederartikkel der det til slutt heter: "Dette spørsmål må løses i fellesskap av oss alle, utenfor de politiske partgjerdene... Skammen må ikke sitte på oss et eneste år lenger."

En revolusjon i Norsk omsorg
I første omgang ble tiltak forhindret av verdenskrigen som rammet Norge i 1940, men straks etter krigen startet en totalomveltning av den norske omsorg for psykisk utviklingshemmede. Komiteen utredet behov for 8-9000 omsorgsplasser, og det ble lagt forpliktende planer for iverksettingen. En egen lov om omsorg for åndssvake ble foreslått. Lovteksten beskrev hva omsorgen skal omfatte, hvordan sentralanstaltene skal organiseres og hvordan fagpersonale skal tilsettes:

"Legens og lærerens arbeid må gå side om side. Det viser seg i praksis at den lege som skal ta hånd om de åndssvake må ha et åpent øye for de pedagogiske sider av opplæringsspørsmålet, så vel som de medisinske, likesom læreren må være fortrolig med at åndssvakeomsorgen har en medisinsk side av vesentlig vekt."

I 1949 kom lovvedtaket i Stortinget, "Lov om hjem som mottar åndssvake til pleie, vern og opplæring." Såfremt vedkommende klient ikke er betalingsdyktig, påtar staten seg å dekke driftsomkostningene for å gi et tilbud om "forsvarlige pleie, vern og opplæring". Dermed har staten endelig påtatt seg et formelt ansvar på feltet, og denne "Betalingsloven av 1949" gav støtet til en strøm av nye private initiativer for å etablere hjem for åndssvake.

Sentralinstitusjonsfasen
Den historiske fasen som omsorgen nå gikk inn, kalles ofte for "sentralinstitusjonsfasen". Hovedprinsippet var vedtatt av Stortinget, nemlig at hver landsdel skal ha en sentralinstitusjon. Mindre institusjoner i samme landsdel, ble i en eller annen form tilknyttet denne sentralinstitusjonen. I påvente loven, som alle visste måtte komme, ble de første private hjemmene åpnet allerede før krigen var slutt, og like etter krigen kom det flere. De viktigste av disse var Bakkebø, Grimebakken og Nærlandsheimen. I 1950 hadde Norge til sammen 760 institusjonsplasser for psykisk utviklingshemmede. Til sammen var det ca. 4.400 utviklingshemmede som hadde en eller annen form for "offentlig omsorg". Institusjonsplassene utgjorde bare 16% av disse, psykiatriske sykehus ca. 12%, ca. 25% var i privatpleie under psykiatrien, og den absolutt største gruppen - hele 46,5% var i privatpleie under forsorgsvesenet (også kalt fattighjelpen).

I årene som kom ble det en eksplosiv økning i antall institusjonsplasser, og sett utfra samtidas kunnskap om emnet og det sosialpolitisk realistisk, må denne utviklingen av institusjonstilbud ses på som positiv. Men vi skal se at tanker om "normalisert omsorg" nokså snart gjør inntog på arenaen, og 20 år senere kommer etterhvert erkjennelsen om at institusjonene må fjernes.

Utarbeiding av en landsdelsplan
Etter at "Betalingsloven" var kommet på plass, var det åpenbart fare for at institusjonsutbyggingen kunne skje uten noen helhetlig styring. Høsten 1950 innkalte derfor sosialministeren en rekke frivillige humanitære organisasjoner til møte om saken. Til stede var også Nord-Norges Bispedømmeråd som hadde tatt opp tanken om et hjem i Nord-Norge, og brannmester Bertelsen fra Bergen som representerte "Støttelaget for åndssvake" som nettopp var etablert som landets første foreldreorganisasjon. Møtet valgte en "Samordningskomite", senere kalt "Samordningsrådet for åndssvakesaken i Norge" (SOR).

Samtidig fikk overlegene Chr. Lohne Knutsen og Ole B. Munch i oppdrag av departementet å utarbeide forslag til en landsplan for omsorgen. Etter 8 måneders intenst arbeid ble forslaget overrakt sosialdepartementet, og på dette grunnlag vedtok Stortinget i 1952 "Landsplanen for åndssvakeomsorgen". Planen trakk opp linjene for hvordan utbyggingen skulle foregå, linjer som også private utbyggere må tilpasse seg for å få driftsstøtte.

Planen slo også fast at målgruppen for omsorgen skal være dem med IQ under 56. De åndssvake med IQ mellom 56 og 75 skal få sitt tilbud fra åndssvakeskolene, og de over 75 er en oppgave for normalskolen. På dette grunnlag beregnes behovet til ca. 5000 institusjons -plasser. Disse skulle fordeles over 8 regioner, hver med 500 plasser. Det kunne være flere institusjoner innen en region.

SOR`s rolle
I den perioden som nå starter, er det SOR som er den drivende kraft. SOR så det som sin oppgave ikke bare rent fysisk å samordne og veilede konkrete byggeprosjekt, men også å bygge opp kunnskapsnivået innenfor omsorgen. Det ble ettablert et fagtidsskrift som distribuertes til alle medarbeidere og interessegrupper, og arbeidet med å utdanne kvalifisert arbeidskraft for omsorgen ble igangsatt. Resultatet ble at overlege Ole B. Munch på Emma Hjorths Hjem i 1958 kunne starte et opplæringsprogram for vernepleiere med eksamen og diplom etter 2 år. Fra 1961 blir opplæringen 3-årig og kom inn i fastere former.

Hurtig utbygging på 1950-tallet
Den offentlige debatt om en bedre omsorg for psykisk utviklingshemmede, skapte stor pågang fra foreldre som ønsket plass for sine barn. I alle deler av landet ble ventelistene lange. Dette satte sterkt press både på utbyggere og offentlige myndigheter. Utbyggingen som nå kom igang, var i stor grad preget av frivillige organisasjoner og brede folkelige aksjoner. Hovedmålet var å få bort ventelistene. Utbyggingstempoet ble derfor prioritert fremfor kvalitet på tilbudet. Likevel opplevde mange at tilbudet som ble gitt er langt bedre enn det disse barna hadde der de kom ifra.

Ved utgangen av 1950 var situasjonen slik: Det var etablert 12 sentralinstitusjoner med til sammen 1647 plasser i 6 områder. De to siste områdene hadde sentralinstitusjon under bygging. Det var dessuten etablert 47 mindre institusjoner med til sammen 959 plasser. I 6 dag-hjem var det til sammen 223 plasser, og sentralinstitusjonene hadde tilsyn med 223 personer i privatpleie. Til sammen ble dette 3059 plasser.

Krav om omsorgskvalitet på 1960-tallet
Utbyggingen av plasstilbudet fortsatte i stort tempo inn i 1960-årene. I stedet for å avvikle køene, viste det seg at nye tilbud bidro til å stimulere etterspørselen. Flere steder ble derfor nye avdelinger bygget større enn det som faglig kunne forsvares, for å utnytte stordriftsfordeler. Men også disse fikk ofte overbelegg.

Parallelt med utbyggingen vokste den faglige debatten i styrke. Dette var ikke minst et resultat av at foreldrene begynte å organisere seg. I 1963 ble en felles nordisk foreldreorganisasjon etablert, og her hjemme la aksjonen "Rettferd for handikappede" og Arne Skouens kritiske artikler i Dagbladet grunnen for en ny foreldreorganisasjon i 1967: Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede (NFPU). Foreldrene til de psykisk utviklingshemmede (begrepet som ble innført i stedet for det belastede "åndssvake") sto nå fram med ny selvtillit, og "Jerusalemerklæringen" av 1968 ble fellesnevneren for alle som ønsket og krevde reformer i omsorgen. De nye signalene ble fanget opp av stortingsmeldingen (St.t.m.nr. 88) "Funksjonshemmede i samfunnet" som kom i 1966-67. Her nevnes for første gang begrepet "normalisering" som mål for den norske omsorgen.

Samtidig med at debatten om "omsorgskvalitet" tilspisset seg, så økte presset for å få etablert reelle skoletilbud innenfor omsorgsinstitusjonene. Dette hadde hittil blitt avvist med henvisning til de egne "åndssvakeskolene", men nå ble det landets yngste sentralinstitusjon, Nord-Norges Åndssvakehjem på Trastad Gård i Troms, som reiste kravet. Og Nord-Norge hadde ikke noe eget skoletilbud for psykisk utviklingshemmede. Etter et grundig forarbeid av særlig frk. Sigvor Riksheim ved Trastad Skole, gikk Forsøksrådet med på å starte et offisielt skoleforsøk i 1962. Selv om spesialskoleloven fortsatt gjaldt, var det gjennom Lov om forsøk i skolen (1954) åpnet for slike prøveprosjekt. Da forsøket ble avsluttet i 1968, var veien åpnet for avvikling av Spesialskoleloven, endring av Grunnskoleloven (1969 og 1975), og innføring av ordinær skolerett for alle psykisk utviklingshemmede, uansett intellektuelt nivå.

Ved utgangen av 1969 hadde en totalt 6556 personer under omsorg: 3300 i 15 sentralinstitusjoner, 1727 i 73 mindre institusjoner, 1029 i 34 daginstitusjoner og 500 i privatpleie/familiepleie. Fordelt over hele perioden 1950-1970 innebar dette en utbyggingstakt på ca. 300 institusjonsplasser pr. år.

Kvalitetskrav fører til krav om nedlegging
Paradoksalt nok fikk en reform av sykehusvesenet (Sykehusloven av 1969) store konsekvenser for omsorgsinstitusjonene. Åndssvakehjemmene var pr. definisjon sykehus, og ved denne lovendringen ble driftsansvaret flyttet fra staten til fylkeskommunene. Dermed var HVPU etablert. Fylkeskommunene startet et betydelig utredningsarbeid innenfor de enkelte sentralinstitusjonene for å finne veier til nedbygging og mindre enheter. Kravet om bedre boforhold, mer privatliv og høyere livskvalitet gav seg utslag i en jevnt synkende tendens for både størrelsen på institusjonene og antall beboere på den enkelte avdelinger.

De banebrytende dokumenter for framtidas omsorg ble de to "Lossiusinnstillingene", offentlige utredninger av utvalg ledet av Ole P. Lossius. Den første var "Omsorg for psykisk utviklingshemmede" (NOU 1973:25), med påfølgende Stortingsmelding nr. 88 (1974-75). Her ble det slått fast at institusjonene skulle bygges sterkt ned, kvaliteten skulle heves, og at det primære ansvar for psykisk utviklingshemmede skulle legges til kommunene.

I 1982 nedsatte departementet det neste "Lossiusutvalget", med mandat å utrede hvordan målene fra 1975 var fulgt opp. Innstillinga kom i 1985, og utvalgets kritikk er nå nådeløs. Det blir gitt en rekke eksempler på uheldige forhold ved institusjonene, men løsningen på dette er ikke å bedre institusjonene: "Utvalget vil gjerne presisere at situasjonen ikke kan endres vesentlig ved omlegging av arbeidet eller ved tilføring av økte ressurser." Nei, det er selve bomodellen som er gal:

"Bruken av institusjoner gir en unaturlig konsentrasjon av mennesker med utviklings -hemning, ofte i små lokalmiljøer. Miljøet rundt institusjonene har ikke mulighet for å oppta beboerne sosialt på en naturlig måte."

Det gjenstår derfor bare en konklusjon:

"Utvalget har derfor funnet det nødvendig å sette inn sterkere virkemidler, nemlig en forpliktende og tidfestet avvikling av HVPU, finansiert i det vesentlige med statlige midler."

Ansvarsreformen
Det ble en skarp debatt innen foreldregruppen om forslaget om total nedlegging av institusjonene. Men debatten ble egentlig mindre enn forventet både ved institusjonene, i kommunene og i Stortinget. Forslaget var så dramatisk radikalt at mange trodde ganske enkelt ikke på at det kunne gjennomføres.

Gjennom to stortingsmeldinger - og uten særlig debatt om verken mål eller konsekvenser - vedtok Stortinget på slutten av 1980-tallet avvikling av HVPU og overføring av ansvaret til kommunene. I en overgangsfase tok staten på seg det økonomiske ansvaret. I St.t.meld. 67 (1986-87) "Ansvar for tiltak og tjenester for psykisk utviklingshemmede", beskrives den nye normaliserte omsorgen. I St.t.meld. 47 (1989-90) gjøres det rede for hvordan reformen rent praktisk skal gjennomføres.

I St.t.meld. 47 anslås behovet for tiltaksplanlegging for totalt 17 000 personer med varierende grad av hjelpebehov. Dette tilsvarer 0,4% av befolkningen. De totale kostnadene ved reformen anslås av departementet til 6,1 mrd. kroner, hvorav ca. 3,8 mrd. kan omdisponeres ved nedlegging av HVPU. Stortinget vedtok at avviklingsdatoen skulle settes til 1. januar 1991. Dermed var det satt strek for hundre års virke med sikte på å etablere offentlige boforhold for psykisk utviklingshemmede i Norge.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.