Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem for åndssvake barn i Møre og Romsdal

Byggearbeidene kommer i gang på Hellandsmyra allerede neste år

Men støttelaget trenger enda 3-4 mill. kr. For å kunne hjelpe 700 åndssvake i fylket.

        De åndssvake er en tung belastning på samfunnets samvittighet. Det må innrømmes at vi ikke har gjort det vi plikter og kanskje heller ikke alt hva vi har maktet på dette området. Syke, gamle, barn og enker og andre har fått sine trygder. De åndssvake er fortsatt i tilfeldighetenes favntak. En regner med at vi har 33 000 åndssvake her i landet, uten at det er foretatt noen nøyaktig telling. Bare i vårt eget fylke regner en med at det er over 600 åndssvake. Regner en med de lettere åndssvake har vi i Møre og Romsdal over 700. Av disse er bare 43 anbrakt i anstalter eller åndssvakehjem. Heldigvis er det ikke alle åndssvake som trenger å være på «hjem» hele sitt liv. En regner med at det her i fylket trenges plass for 4-500.

Fakta

Datering:
1953-11-07
Perioder:
Før HVPU-reformen

Sunnmøres Arbeideravis

       De åndssvake kan vel ikke direkte sies å være ulykkelige mennesker, men det er sikkert ingen overdrivelse å slå fast at de er våre mest hjelpeløse medborgere, og til denne tid har vært de minst påaktede. Nå skal det taes et skippertak over hele landet for å råde bot med dette. Her i fylket er vi kommet godt i veg med arbeidet. En kan vel best si det på den måten at en har trukket opp linjene for hvordan den store oppgaven skal løses.

        Det kom som en overraskelse på de fleste da det for kort tid siden ble kjent at Støttelaget for Åndssvake hadde fått håndgitt en stor gård inne på Vestnes. På denne gården — Hellandsmyra som den kalles til daglig — skal det store sentrale åndssvakehjemmet for Møre og Romsdal reises.
        Den utrolig vakre og ideelle beliggenheten var det første som slo vår medarbeider da han for noen dager siden besøkte dennne eiendommen. «Myra-gård» eller Hellandsmyra er ingen myr, men en vakker gård som ligger i den fruktbare skråningen opp fra Flatavågen. Selve tunet ligger like ovenfor Vestnes forsamlingshus. Mot nord har en fjorden, med Molde by i bakgrunnen. Like nedenfor gården ligger den sentrale del av Vestnesbygda. Motsatt veg rekker øyet helt til Fiksdalen. Rett over Flatavågen har en kirka, den vakre Stokkelandsgården og lenger oppe Vestnes Tuberkulosehjem.
        Og midt i disse omgivelsene ligger den majestetiske Myra-ård med tett furuskog i bakgrunnen.

        Hellandsmyra er ikke bare en av de største gårdene på våre kanter av landet, men det er også en av de eldste. Når de første menneskene slo seg ned på dette stedet vet en ikke. Men den samme slekten som bor på gården i dag kan en følge 5-600 år bakover i tiden. Gårde n har gått fra far til sønn gjennom alle generasjoner. Har faren hett Ole Iversen Helland så har sønnen hett Iver Olsen Helland. Slik har familienavnet vært gjennom alle disse hundre-årene.
        Hellandsmyra er ingen liten eiendom, for få år sidn fødde den 10 kyr og 3 hester foruten ungdyr og småfe. I alt er det en eiendom på nærmere 1000 mål. Innmarka er på om lag 200 mål og i nær tilknytning til selve gården ligger 4-500 mål med gammel og verdifull skog. Det eneste som er solgt er 30 mål til idrettsplass og noen ganske få tomter. Til gården hørte i sin tid 4 husmannsplasser, som alle er nedlagt. Men fortsatt kan en se spor etter disse hjemmene. Det var stokkehaugplassen, Tomreneplassen, Kariplassen og Johnsenplassen. Det er ikke så mange åra siden den siste plassen ble lagt ned.
        Nå, ved overdragelsen ble gården taksert til 105 000 kroner, men det er vel neppe tvil om at eiendommen med letthet kunne ha blitt realisert for nærmere 0,5 mill. kroner i dag. Den ligger sentralt til og tomtprisen er høy på Vestnes. Skogen er også meget verdifull, selv om den ikke er fullkultivert.
Fru Sigrid Helland som har skjenket gården til Støttelaget, er født Løvik, er 62 år gammel, og er fra Tresfjord. Hennes mann som døde for et par år siden, ble vel 70 år gammel. Han hette Ole Iversen. De har hatt tre barn. De to eldste døde i ung alder og hun sitter nå igjen alene, med sin yngste sønn.
         Fru Sigrid Helland har bare forbeholdt seg retten til å bo i det gamle våningshuset og dessuten skal hun ha en liten årlig pensjon så lenge hun lever.
        — Nei, jeg vil ikke si noen ting til avisene, var svaret hennes da vår medarbeider bad om et intervju. Det jeg har gjort er ingen ting å skrive om.

Oppegård: Myra-gård det ideelle sted

        Det er ikke mange oppgaver som er mer krevende enn det å være vegsjef i Møre og Romsdal. Det er et stort og kløvd fylke, med store motsetninger, både på grunn av naturen og på grunn av ulike interesser. Den mannen som er satt til denne jobben skulle ha mer enn nok å gjøre. Men det er karakteristisk for vegsjef Oppegård at han ved siden av denne oppgaven som han løser til alles tilfredshet, ikke har gått av vegen for en annen kjempeoppgave — åndssvakesaken. Oppegård er ikke bare brubygger bare i en betydning av ordet. Han har satt sine krefter inn for å bygge ei bru mellom åndssvake og samfunnet. Og det viser resultater etter arbeidet hans.

        — Vi er meget glad for denne storstilte gaven, sier Oppegård. Gården ligger ideelt til både hva klimaet angår og når en tar omgivelsene i betraktning. Vi håper å kunne sette byggearbeidet i gang neste år, men det vil trolig ta mange år før anlegget blir ferdig. I nærmeste framtid kommer vi til å kontakte en arkitekt som kan gjøre planene ferdige. Men det trenges mange penger før vi kan realisere de planene som vi går med.
        — Det er altså store planer?
        — Ja, det er meningen at vi skal bygge et hjem med plass for 300 åndssvake. Vi regner med at det vil koste 10 000 kr. Pr. stykke, slik at vi nok må skaffe 3-4 mill. kroner. Interessen for saken har vært stor og innsamlingen har gått meget godt. Vi har samlet inn 400 000 kr. Og selv om dette er mange penger strekker de ikke så langt. Men vi har et godt grunnlag og vi tror at interessen vil holde seg inntil de nødvendige midler er skaffet til veges, fortsetter Oppegård.

        — Når kan en håpe på resultater av arbeidet?
        — Det kan nok ta lang tid før arbeidet på Hellandsmyra er kommet så langt at det kan bli noen nytte. Det første stedet som vi regner med kan komme i drift er Haukåsen. Dette stedet skal fortsatt drives av Ålesunds Sanitetsforening, men staten vil betale utgiftene ved driften. Det er Stortingets mening at åndssvakehjemmet fortsatt skal drives av lokale institusjoner, men at utgiftene ved driften skal bli dekket, slutter vegsjef Oppegård.


Nødskrik hver uke fra folk som har det vondt

        — Det er vondt å skulle være den folk venter hjelp av, og ikke kunne hjelpe. Som lege gjennom mange år, har jeg dessverre ofte vært i den situasjonen. Men noe av det som har gjort det sterkeste inntrykket på meg og det som har fått meg til å føle den største maktesløsheten, er når de åndssvake og deres familier har trengt hjelp. Og det er forferdelig å vite hvordan forholdene for de åndssvake er her i vårt fylke. Det går nesten ikke en uke uten at vi får nødskrik fra de åndssvake og deres familier som har det vondt.
        Det er fylkeslege F. Gørvell Dahll som sier dette i en samtale med Summøre Arbeideravis. Jeg har støtt på mange episoder som har gjort dype inntrykk på meg.

        En av de opplevelsene som har brent seg fast, er en gård hvor det var to piker, en søt og frisk jente og en litt eldre dypt åndssvak, som på meg virket rystende. Hun kunne ikke snakke, utstøtte dyriske lyder og hyl, tilbrakte tiden med å grise til og rive i stykker klærne og alt hva hun kunne komme borti, og med å dunke hodet i veggen så det hørtes langt utenfor huset.
        Om vinteren hadde de henne i en grind i kjøkkenet, og om sommeren i en slags innhegning i uthuset.
        Jeg prøvde å overtale foreldrene til å la meg søke plass på et åndssvakehjem for henne, mest av hensyn til den andre lille piken og til moren. Men de ville ikke, moren var så glad i den åndssvake og kunne ikke tenke seg å la fremmede stelle henne. Jeg husker det så godt fordi jeg vet hvordan det ødela all trivselen i hjemmet, hele barndommen og ungdommen for det andre barnet.
        Jeg har sett, i de hjem som er så ulykkelige å få et barn som er åndssvakt, for et knusende slag det er for foreldrene når barnet er blitt mellom 1 og 3 år og de oppdager at det ikke er som andre, og til slutt får sine bange anelser bekreftet. Men jeg har også sett hvordan ømheten for dette barnet mildner sorgen, fortsetter fylkeslege Gørvell Dahll.

        — Er alle åndssvake ulykkelige?
        — Nei, der er de ikke. Åndssvake småbarn er oftest lykkelige, gladere, snillere og mindre brysomme enn andre barn. Det skal så lite til for å more og underholde dem. De er kjærlige og tillitsfulle.
        Vanskeligheten kommer først når de blir voksne. De som blir mest ulykkelige er kanskje de som ikke er verre enn at de føler at de er annerledes enn andre, at de er dumme. De som er så åndssvake at de ikke er klar over dette selv, er trolig langt mer ulykkelige.
        — Hva vil det si å være åndssvak?
        — Åndssvakhet er en mangelfull utvikling av sjelsevnen som i særlig grad rammer forstandsevnen — intelligensen. Årsaken til åndssvakhet kan være arv, sykdom hos moren under svangerskapet, eller skader eller sykdom hos fosteret. Men det kan også skyldes skader eller sykdommer som støter til etter fødselen.
        De åndssvake deles opp i grupper. De som har en intelligenskvotient mellom 56 og 76 er debile eller evnesvake. Gruppen mellom 55 og 36 kalles de imbesile. Noen av disse kan så vidt lære å lese og skrive, regne er verre. Men mange av dem kan, under kyndig, veiledning, læres opp til atskillig nyttig praktisk arbeid. De som står på nederste trinn, med en intelligenskvotient på under 35, betegnes som idioter. De må vernes og beskyttes, stelles og pleies. Ved tålmodig opplæring kan mange av dem læres opp til å bli renslige, kle seg og spise selv og enkelte av dem kan hjelpe til med arbeid av letteste slag.
        — Hvor mange åndssvake er det i landet?
        — Noen nøyaktig telling har ikke vært foretatt i Norge, men en regner med at 1 pst. Eller litt mer, av befolkningen har en intelligenskvotient på under 76. Dette vil si at det i hele landet er ca. 33 000 og her i fylket ca. 700. Av de 700 er bare 43 plassert på åndssvakehjem.
        — Er det noe håp om en tilfredsstillende løsning?
        — Det er nå lagt et godt grunnlag for utbygging av åndssvakeomsorgen. Sosialdepartementet har utarbeidet en landsplan, som er godtatt av Stortinget. Denne planen er et godt skritt på vegen mot en anstendig åndssvakeomsorg, når den blir gjennomført. Når vi har fått loven om statsstøtte til driften, og landsplanen for fordeling av anstalter, er grunnlaget lagt for det private initiativ i åndssvakesaken.
        Både de rent menneskelige og de medisinske forhold, gjør at jeg trygt vil be folk slutte opp om arbeidet som nå gjøres for å løse denne saken, slutter fylkeslege F. Gørvell Dahll.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

Bilde til Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

"Dette bildet skulle gi et lite inntrykk av den vakre beliggenheten som det nye åndssvakehjemmet vil få. Like nedenfor ser en Vestnes og hvis rotasjoen er i godlune skulle en i bakgrunnen skimte Molde by."

Bilde til Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

"I 5-600 år har Hellandsmyra gått i arv fra far til sønn. Husa er gamle, men de viser tydelig at Hellandsmyra ikke har vært noe småbruk. Våningshuset vil bli stående, mens løebygninga trolig må vike plassen for det nye åndssvakehjemmet."

Bilde til Ættegård gjennom 600 år blir sentralhjem, 07.11.1953

"Vegsjef Oppegaard - en brobygger også i det humanitære liv."

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.