Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

Hvor syke sinn leges

En vandring gjennom Bakkebøanstalten som med tiden skal gi plass for 500 barn fra hele landet.

Bergen kan ikke lenger være bekjent av å neglisjere en så viktig sosial oppgave som åndssvakeforsorgen.

               2. artikkel av vår utsendte medarbeider.

                                                                                                                 Egersund.
        Den ligger vakkert til, Røde Kors’ nye åndssvakeanstalt for barn og ungdom, på Bakkebø utenfor Egersund. I en bakkeskråning mot syd, omkranset av høye, ranke furutrær. Idylliske småveier snor seg påkryss og tvers gjennom hele anlegget, og med tiden vil all åpen plass mellom bygningene bli utlagt til park. I disse omgivelsene er det de stakkars evnesvake små skal rustes til å møte livet.

Fakta

Datering:
1948-03-23
Perioder:
Før HVPU-reformen

Bergens Arbeiderblad

        Opplæringen tar i første rekke sikte på aktivisering av elevene. De fleste åndssvake er fysisk friske og til dels velutviklede. De gjelder derfor at de får bruke kreftene, at de får arbeide seg trøtte. Da spiser og sover de godt og får liten tid til grublerier som gjør dem innadvendte og sære.
        Svært mange av de evnesvake er blitt enda verre på grunn av feil oppdragelse eller andre som måtte ha tatt seg av dem. Noen er sutrete og forkjælte og kan ikke engang kle på seg selv, et resultat av misforstått forledrekjærlighet. Andre er mishandlet og redde. Fra de er så store at de har kunnet fatte noe, har de vært tilsidesatt og misforstått.
        Når en elev kommer til Bakkebø, prøver man først å finne bunnen i ham, bringe på det rene hvor langt han er kommet, for så å bygge opp det som er nedbrutt. Etter hvert som elevene skiller seg ut, er det meningen å lage en liten klasse for de klareste. Lære dem å skrive navnet sitt, telle, skjelne form og farge, og ellers lære dem en del elementære, men viktige ting som de har bruk for i dagliglivet – som f.eks. å hente et brev og kvittere for en pakke. Denne undervisningen vil bli drevet etter de samme metoder som man nytter ved de Kellerske anstalter i Danmark.
        Etter at barna er testet vil de bli plasert hvor de naturlig hører hjemme, på kjøkkenet, i vaskeriet, vevsalen, gartneriet, skomaker- eller snekkerverkstedet. De vil bli prøvet på de forskjellige avdelingene inntil man finner et sted hvor de liker seg og kan gjøre nytte for seg. På den måten vil de kunne arbeide, ikke bare for seg selv, men også for andre – fordi deres arbeidsytelse vil være mer verd enn oppholdet koster.
         De som er helt håpløse og kanskje har en karaterskade i tillegg til åndssvakhet, vil bli anbrakt på asylet.
        Anstalten bestyres av herr Leiv Tveit, og funksjonærene består til sammen av 15 personer. Fru Tveit er husmor og leder for den kvinnelige arbeidsfordeling, en barnehagelærerinne tar seg av dem på barnestadiet, og dessuten er det en pleiemor med assistenter i hver av de to paviljongene, og en egen leder for alt utearbeid. Funksjonærstaben vil stige proporsjonalt med elevtallet, og en rekner med at med fullt belegg vil det kreves ca. 100 funksjonærer.
        Det er arkitektparet Karen og Odd Brochmann som har tegnet anlegget, og de har virkelig klart å forene det stilfulle med det praktiske.

        Hovedbygningen, eller 
                                        Solgården
som den kalles, ligger midt oppe i bakkeskråningen. Denne er bygget opp i 3 etasjer og er internat for 40 barn. Barnas inngang er i underetasjen. Her er det støvle- og håndvask og barna skifter her uteskoene med inneskoene. Likeledes er det her tørkerom for vått yttertøy og garderobe for barna, der hver har sine egne hyller og rom.
        I kjelleren ligger dessuten sentralfyringsanlegget for denne bygningen og administrasjonsbygningen, lysaggregat for nødlys og depot for nytt skotøy. Skotøyet, en har flere hundre par, er gave fra Amerika.
        I 1. etasje er det anretningskjøkken og spisesal for 30 barn. I den lange korridoren er det opphengt 4 store og morsomme illustrasjoner av Yngve Anderson som også har dekorert lekestuen i 2. etasje, lett symbolisert og i friske farger. Bilder henger det forøvrig overalt på anstalten. Fra Amerika har man kjøpt inn hundrevis av reproduksjoner av gamle mestere. De er hengt opp i de forskjellige rommene slik at en har van Gogh på ett væresle, Rembrandt på ett annet, Cezanne på et tredje osv.
        Soveværelsene, som har fra 2 til 6 senger, er lyse og vakre. De er holdt i forskjellige farger, slik at barna lettere skal kjenne seg igjen. Av samme årsak har man et ”bumerke” over hver seng. Pikene har blomster og dyr, og guttene gjerne mer håndgripelige ting som tog og biler. De samme merkene går igjen overalt hvor barna har sine ting – i håndklehyllen på badet og på skapet i lekestuen. Hvert barn har sin egen kommode med tre skuffer til private småting og en hylle til blomster og fotografier.
        Avdelingens ansvarshavende har sin leilighet i 2. etasje. Denne består av tekjøkken, bad, garderobe, stue og sovealkove. Fra denn etasjen går det to nødutganger rett ut i terrenget. 

                                           Barnas dag
begynner kl. 7 om morgenen. Kl. 8 er det frokost, og kl. 9 pleier man å ha en liten morgensang. Fra kl. 9 til 13 er det skole for de fremmeligste. Fra middagen kl. 13 leker barna ute til kl. 16, så har de litt praktisk arbeid inne til aftens kl. 18. De minste må i seng kl. 19 og de store en time senere. 

                                       Guttepaviljongen
ligger i utkanten av anstalten. Det er en 2 etasjers brakke. Systemet er det samme som i hovedbygningen med inngang, vask og garderobe i kjelleren. Paviljongen har plass til 20 gutter, og de har god tumleplass. Oppholdsstuen går i flukt med 25 meter lang og forholdsvis bred, møblert korridor. Også her har pleiemor egen leilighet. Telefon er lagt inn overalt. Både i paviljongen og hovedbygningen er det flere toalettrom i hver etasje. 

                                 Administrasjonsbygningen
er også en 2 etasjers brakke med garderobe og toalettrom i underetasjen. I 1. etasje ligger administrasjonskontorene og mottakelsesværelse for barnas foreldre. I denne brakken skal også tannlegekontoret og poliklinikken være. Storparten av brakken opptas imidlertid av den store forsamlingssalen som har 200 sitteplasser og er dekorert av fire lovende, unge kunstnere: Bjørn Bjerring Hansen fra Bergen har i fire felter skildret årstidene. Stavangermaleren Karl Orstad har fem felter fra arbeidslivet, Harald Stokkeland fra Ogna skildrer i et stort felt Norges natur fra høyfjellet til sjøen, og Kurt Gudbrandsen, Stavanger, har tre felter med motiv fra sildefisket. Såvel de unge kunstnerne som Yngve Anderson har gjort arbeidet nesten helt gratis. I salen er det en liten scene hvor det flotte konsertflygelet står. Her er det meningen at barna skal få innøve og oppføre små skuespill og eventyrbilder – i det hele tatt agere, noe de setter umåtelig stor pris på. En har også anskaffet et lydfilmapparat for smalfilm og kjøpt inn en rekke filmer fra Amerika.
        Til daglig skal salen brukes til rytmik og enklere gymnastikk, og ellers vil man samle barna til gudstjenester, små fester og dansekvelder. Det er jo meningen at livet på anstalten skal være så likt det normale liv som mulig, slik at de ikke føler seg utenfor når de er ferdige med skolen. De store guttene får f.eks. lov til å røke. En har også i tankene å gjøre denne salen til litt av et kultursentrum for hele distriktet. En har allerede hatt konserter av så fremragende kunstnere som Waldemar Johnsen og Amund Raknerud, og flere kunstnerbesøk er på trappene. 

                                        Kjøkkenet
som ligger i en egen brakke, er meget moderne, og alle de siste tekniske hjelpemidler er tatt i bruk for å lette arbeidet og gjøre tilberedningen så sanitær som mulig. 

                                    Vaskeribrakken
er ennå ikke helt ferdig, men også her blir alt tipp topp. En har dessuten i kjelleren montert et gammeldags håndvaskeri med vaskekummer, baljer, bryggepanne og håndrulle. Her skal elevene opplæres. I vaskeribrakken skal også anstaltens elektriske bakeri ligge. 

                                  Snekkerverkstedet
er under oppførelse og vil være ferdig om kort tid Etterhvert skal det også bygge skomakerverksted, kurv- og børstebinderi og veveri. 

                                     Idrettsplassen
ligger nede på flaten. Fotballbanen er ferdig, og dessuten skal det bli korkketplass og lekeplass med sandkasser, karuseller, klatrestenger osv. For funksjonærene skal det anlegges tennisbane.
Nede på flaten skal også gartneriet og drivhusene ligge, og hovedbygningene til gårdsbruket. 

                                     Kraftforsyningen
har vært litt av et problem. Elektrisitetsverket i Egersund er sprengt og kan bare levere 60 av de 1200 kw. anstalten trenger. Det meste av kraften leveres derfor av et oljefyringsanlegg. Dessuten har man montert et eget aggregat som leverer 40 kw. Dette nyttes når strømmen fra elektrisitesverket er for svak.
        Vann har man derimot rikelig av. Fra et vann i nærheten pumpes det opp i et basseng som er skutt inn i fjellet og rummer en halv million liter. Bassenget ligger så høyt at det gir trykkvann til hele anstalten.
Om man har gjort alt for at elevene skal trives, så er heller ikke betjeningen glemt. De ni 

                                    tømmervillaene
som de bor i er tidligere tyske offisersboliger og ligger vakkert til i furulundene oppetter bakkeskråningen. Det bor fire i hvert hus, og foruten soveværelsene har villaene entré, hall, bad tekjøkken med servise til 12 og felles oppholdsstue med peis. Møblene er tegnet av kjente interiørarkitekter. Med tiden er det meningen at villaene skal overlates til faste funksjonærer med familier, mens det skal bygges eget internat til den øvrige betjening. 

                                  Bergens store sjanse.
Jeg har i disse to artiklene forsøkt å gi et bilde av Bakkebøanlegget slik det er i dag. Vanskeligere er det å skildre den entusiasme alle som har med denne anstalten å gjøre, går opp i arbeidet med. Og de slår seg ikke til ro med det som er gjort, de arbeider stadig videre på nye idéer og nye planer. Det vil nok koste mange penger å bygge anstalten ut slik de har tenkt seg den, men utvilsomt vil de få disse pengene. Flere kommuner er interessert og vil gjerne yte større eller mindre bidrag, mot til gjengjeld å få plasert et tilsvarende antall elever ved hjemmet. Bergen har også fått denne sjansen. Mot et tilskudd på 250 000 kroner en gang for alle vil kommunen som nevnt i forrige artikkel, til enhver tid ha rett til 60 plasser.
        Her er et par eksempler på hvor sårt disse plassene trengs:
        Da inspektøren for de utsatte, fru Utne-Riisøen, kom tilbake fra sitt besøk på Bakkebø, fikk hun straks henvendelser fra foreldre med åndssvake barn. En fortvilet mor fortalte at hun hadde en åndssvak datter på 7 år. De kunne ikke gå fra henne et minutt, hun gjorde alltid ugagn og var urolig om natten – og foreldrene hadde ikke hatt én natts ordentlig søvn siden de fikk henne. Likevel ville ikke moren slippe barnet fra seg før hun var forvisset om at det fikk det godt. Hun følte et større ansvar for den syke datteren enn for sine andre normale barn.
        En like ulykkelig og sliten far fortalte en tragisk historie om et hjem i oppløsning. Også han hadde en åndssvak datter på 7 år. Hun rev ned og knuste alt hun kom over, tilslutt hadde de måttet fjerne alle løse gjenstander fra stuene. Hjemmet var blitt kaldt og øde. Hans kone hadde hatt to nervøse sammenbrudd, og selv orket han sanrt ikke mer.
        Begge disse foreldrene gråt da de hørte om tilbudet til Bergen kommune.
        For dem som står utenfor er det kanskje vanskelig å fatte hvilken tragedie et åndssvakt barn er for et hjem. Allikevel kan vi ikke lenger være bekjent av å neglisjere en så viktig sosial oppgave som åndssvakeforsorgen er. Og makter ikke kommunen å reise hele beløpet bør Bergen krets av Norges Røde Kors sette seg i sving. Den er den eneste lokalavdelingen som hittil ikke har ytet noe bidrag til anstalten.
        Det bygges på Bakkebø i dag. Nye bygninger reiser seg. Glad latter klinger den besøkende i møte fra tilfredse barn i lek og arbeid. Sårene begynner å heles. De har fått solskinn i sinnet. Bittert er det for dem som ikke får se lyset. 
                                                                                          le Bris.

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

Bilde til Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

"Noen snapshots fra Bakkebø. Bildet nedesrt til venstre viser barnevennen Heddy Astrup (...)"

Bilde til Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

Bestyrerparet Leiv og Kiss Tveit

Bilde til Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

Hovedbygningen med internat for 40 barn.

Bilde til Hvor syke sinn leges, 23.03.1948

Kjøkkenet og vaskeriet.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.