Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Friske og tuberkuløse åndsvake på samme sovesal, 01.06.1949

Friske og tuberkuløse åndsvake på samme sovesal på Klebu

Og syv sinnsyke stenger for dem som står øverst på ventelisten

        Fra Aftenpostens utsendte medarbeider.

                          Trøndelag i mai.
        På Klebu åndssvakehjem har friske og tuberkuløse pasienter felles sovesal. Og mens ventelisten vokser og vokser, er der plasser som står ledige, fordi hjemmet ikke eier enerom og ikke er i stand til å bli kvitt syv notorisk sinnsyke mennesker, som det engang er blitt tvunget til å ta inn. Av disse er den ene så dårlig at han ligger bundet til sin seng på et bad,, fordi han ellers ville gyve løs på vinduene og rive seg til blods.

Fakta

Datering:
1949-06-01
Perioder:
Før HVPU-reformen

Aftenposten

        I dag har hjemmet en ekspentanseliste på 150. Men her som ved Bakkebø og ved Statens hjem for åndssvake ute i Bærum, ville listen være ti ganger så stor, om ikke folk her i landet for lenge siden hadde fått inntrykk av at å få et hjelpeløst og ulykkelig menneske inn på et åndssvakehjem, det er noe man like godt straks kan oppgi håpet om.
        Om de sinnsyke sier hjemmets bestyrer, diakon Johan Rolf Gundersen, at han har gjort alt for å få sinnsykehusene til å ta imot dem – uten resultat til tross for at disse pasienter på alle måter øker hjemmets vanskeligheter og dessuten setter sitt elt spesielle preg på det. Om tuberkulosepasientene sier han at så lenge der ikke finnes enerom eller smårom, men store fellessaler, er det ikke mulig å holde dem isolert. Men her lysener det forhåpentlig snart, fordi Stortingets helsekomite har foreslått 80,000 kroner til hjelp nettopp for dem. Og for denne sum mener bestyreren å kunne få reist en paviljong til 14-16 personer.
        Det skal sies – ikke til myndighetenes ros, men for at deres synderegister ikke skal bli urettferdig langt – at de har forsøkt å komme de tuberkuløse til hjelp ved leie av Aalen tuberkulosehjem, men at planen måtte oppgis, fordi hjemmet ikke kunne skaffes elektrisk kraft nok. Det skal også sies at vannforholdene på hjemmet er blitt ordnet etter krigen. Da bestyreren og oversøster kom til Klebu for to år siden, badet 3-4 pasienter i ett og samme vann! – fordi vannet var så dyrebart at det måtte holdes hus for det. Nu sprudler det i alle kraner og på gutteavdelingen er det er der både kommet bad og dusj og tilfredsstillende vaskerom, mens den som forviller seg inn på pikeavdelingens ene bad, panisk snapper etter pusten på grunn av lukten.
        Hittil har Klebufolket ligget på halm. Og halm er usanitært og skaffer betjeningen unødig meget arbeid. Men nu skal halmen vekk, for Stortinget hr bevilget penger til madrasser. Barnehagelærerinne er der penger til, så snart noen vil ta jobben. Lekeplass er under opparbeidelse og den fengselsaktige luftegården skal vekk og erstattes med stakitt rundt hele eiendommen.
        Da vi kom til Klebu, oversøster og jeg, møtte vi en ungeflokk som bare fløy omkring og gjorde ugagn, sier bestyreren. Jeg har ikke tall på knuste vindusruter pr. uke. I dag er det rene uhellet hvis en rute går. Her fantes ikke gardiner på noen av salene, ikke blomster, ikke bilder. I dag er det, takket være oversøster og diakonissene, gardiner overalt. Hos barna er det blomster og bilder. De åndssvake river i stykker hva de får tak i, het det engang. Og så ble det deretter; kaldt, bart, stygt og utrivelig. Men oversøster drysset eventyrtegninger over det stoffet som skulle bli barneværelsesgardiner, malte dyrebilder som ble rammet inn og hengt opp på veggene, først høyt oppe for at de skulle venne seg til dem og bli glad i dem, så i normalhøyde, og hva opplever de: at ikke ett rives ned! De åndssvake har samme skjønnhetsbehov som vi: lyse farger, pene omgivelser virker oppdragende og utviklende på dem. Fra bildene gikk vi videre til blomstene. Blomsterpotter, i det minste i barneværelsesvinduene, sa vi. Da vi i vår hadde sådd blomsterfrø og pottene bare var full av svart jord, hadde de vanskelig for å la dem stå i fred. Nu følger de veksten fra dag til dag, blomstene er blitt noe av det som gir tilværelsen innhold og dagen et strøk av skjønnhet.
        Vi eide ikke fem øre til arbeidsterapi da vi kom her. Men både oversøster og jeg var enig om at lediggang er roten til alt ondt, også i gang: over vognskjulet fikk vi i gang: over vognskjulet fikk vi panelt to små rom. Oversøster tryllet fram gardiner, bilder, blomster og flagg som vaiet over stuen hver gang noen har fødselsdag. Ausmarka sinnsykehus sendte oss vevstoler, fra Hjula fikk vi avfallsfiller – kom her, skal De se…
        Etter å ha sett det meste av vårt lands manglefulle åndssvakeforsorg, tror vi nesten vi tør si: kan man snakke om undere skjer de her. Når barn og ungdom med en intellineskvotient på 30 og derunder kan veve feilfrie skurekluter, håndklær, servietter og løpere, strikke strømper uten et maskefall og skjære ut nydelige små benhistorier, får man en anelse om de muligheter som ennu ligger gjemt i disse menneskene, som vi har vennet oss til å betrakte som så skrøpelige og så ubrukelige. Og tro endelig ikke at de hadde skikkelige råmaterialer å arbeide med: vanlige brune tomsekker og 10 cm brede håndkleremser fra Hjula skaffet skaffet vevgarnet etter at oversøster hadde vasket og farget det første. På vevstuen ved siden ble det senere forvandlet til nydelige løpere, finr, faste linservietter og ypperlige håndklær. To brødre – søte, rare, smørblide samegutter – strikket strømper uten en feil. Ole, nordlendingen med det havblå blikket og det stutte håret, seilte rett inn i hjertet vårt med håndveven og skjerfet og de brede æ-ene: se på mæ, se på væven-, sa han så ivrig, at hele ”væven” var nær ved å deise i gulvet. Paul, som vevde håndklær, fortalte at han verken hadde mor eller far, men ”æ har han Gundersen æ”, og han ”han Gundersen” hadde lovet å ta ham med en tur til Sortland i sommer.
        Bestyreren sier at oversøster Ingborg Rye er et funn. Da arbeidsstuen hadde vært i sving et halvt års tid og hun ikke lenger kunne trylle fram mer strikkegarn, laget hun auksjon på vaskekluter og brikker og fikk hele personalet til å by. En festdag for barna med lovord til hver enkelt vever, skårne smørbrød og sjokolade til hele anstalten og 200 kroner til garninnkjøp ble resultatet. Og nu er trengselstiden forbi. Stortinget har bevilget 6000 kroner til arbeidsterapi på hjemmet.
        Man har en følelse av at de skattepengene som havner på Klebu, anvendes klokt og tøyes langt. Da man for et års tid siden fikk bevligning til et sentralfyringsanlegg i en av bygningene og anbudet lå så høyt at det ikke engang gikk an å tenke på det, la man i vei med hjemmets egne folk og de beste av pasientene. Og takket være godt arbeid fra øverst til nederst, har gutteavdelingen fått tidsmessige bad, fine dusjer og lyse, sanitære vaskerom. For en bevilgning på 25,000 har man forlenget et gammelt hus med 6 meter og forhøyd det med en etasje og fått 8 enkeltrom og 2 tre-værelsesleiligheter.
        -Vi bygger billigere enn Selvaag og vi holder oss sogar til bygningsvedtektene, sier bestyreren.
        Om bygd sier han at de er gilde folk å ha med å gjøre i Klebu, ingen ser skjevt til hjemmet eller de åndssvake, de er for kultiverte til det nord i landet. Om diakonissene sier han: I dag har jeg fire av dem, kunne jeg bare få flere, de er oppofrende inntil det helt utrolige når det gjelder de åndssvake. Om distriktslege Øverlid, kontrollkomitéens formann, sier han: han ikke bare lever og ånder for Klebu når han er hjemme, han fyker inn til Stortinget og ”driver korridorpolitikk” for å få størst mulige bevilgninger til anstalten.
        -Altså er De stort sett fornøyd, sier vi.
        -Å langt fra, sier han. I arbeidet med de åndssvake må det alltid være utvikling, den dagen vi er fornøyd, er vi blitt for gamle til å være her.
                                                                                    Unn.

 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Bilde til Friske og tuberkuløse åndsvake på samme sovesal, 01.06.1949

Bilde til Friske og tuberkuløse åndsvake på samme sovesal, 01.06.1949

Hjemmets bestyrer diakon Johan Rolf Gundersen. Hjemmets oversøster diakonisse Ingeborg Rye.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.