Uhørte stemmer og glemte steder

I 1982 ble det nedsatt et offentlig utvalg for å gjennomføre en faglig gjennomgang av forholdene i HVPU (helsevern for psykisk utviklingshemmede). Det såkalte Lossius-utvalget la frem sin innstilling i oktober 1985 (NOU 1985:34) og konkluderte med at livssituasjonen og levekårene for hovedpersonene i institusjonene var uakseptable, både medmenneskelig, sosialt og kulturelt sett. Utvalget drøftet mulige forbedringer og andre former for omsorg, men endte med enstemmig å foreslå å nedlegge HVPU. I Stortingsmelding nr. 67 (1986-87) fulgte Sosialdepartementet opp utvalgets innstilling. Det ble foreslått at fra 1. januar 1990 skulle kommunene ha ansvaret for "å gi alle personer med utviklingshemming, også de som er i HVPU, tilbud på lik linje med andre” . Videre het det at man med tilbud mener ”generelle sosiale og helsemessige tiltak og tjenester, tilbud om barnehage og fritidsheim, undervisning og bolig, avlastning og støttetiltak, fritids- og aktivitetstilbud m.v.”. Lossiusutvalgets innstilling ble vedtatt av Stortinget og godkjent i Statsråd 4. mai 1990.

Intensjonene bak reformen var at beboerne på de store institusjonene skulle ut av institusjonstilværelsen og ut til sin private bolig i sin hjemkommune, og motta hjelp derfra på lik linje med andre innbyggere i samfunnet. Det skulle ikke være noen særomsorg for gruppen kalt psykisk utviklingshemmede; alle skulle gis nødvendig bistand av sin hjemkommune ut fra sine personlige behov, ønsker, og evner.