Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Vår lille gutt er på Bakkebø

Følgende er klippet fra Fædrelandsvennen, Farsund, 18. april 1950.

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Pårørende

Vår lille gutt er på Bakkebø. Han har vært der i 2 år, siden hjemmet åpnet i mars 1948. Gutten vår, Hans, er 12 år, men vi sier alltid ”vår lille gutt”, fordi han alltid vil vedbli å være liten inne i seg. Føler han seg tilsidesatt eller har mor nektet ham noe, bretter han underleppen og hele fjeset trekker opp til stor fortvilelse, og så kommer tårene. Som på et lite barn som ikke har lært å skjule skuffelsene enda. Og hans lekekamerater i gata er barna på 4 og 5 år. Med dem koser han seg og fryder seg. Skal han engang i blant være med de ”store” søskenene sine og deres venner, de som er 2 år yngre enn ham, er det veldig stas. Da blir han helt høytidelig og han holder seg beskjedent bak i flokken. Da er det mor ser den store forskjellen slik den alltid vil vedbli å være i livet for gutten hennes, og hjertet gråter. Er noe i verden bitrere enn å føle seg utenfor venneflokken!

En regnmørk marsdag fulgte jeg Hans til Bakkebø for første gang. Og togreisen bort til Egersund en slik dag består av tunneler og et trist fargeløst landskap. Men på Bakkebø var der liv! Og barna ble opptatt av alt det nye som barn flest. Jeg tok med et lite inntrykk hjem. Bortover korridorene i alle vinduene var der blomster. Jeg tenkte litt overlegent, for å dempe sorgen over å komme tomhendt hjem: Ja, de kan nok pynte den første dagen og gjøre alt fint, men hvor lenge vil det vare? Jeg har vært der flere ganger senere, sist etter 1 ½ år, og alltid har blomstene stått der! Urørt- tilsynelatende – og får blomstre og live og pynte. Kanskje har ”tantene” hatt sin hyre med å lære barna å bli glad i blomster – jeg vet ikke – men de står der og vitner om kultur også blant våre hjelpeløse i samfunnet.

Og hans, hvorledes han trivs? Joda, Hans har vært hjemme på besøk hver sommer og hver jul, og når avskjedens dag nærmer seg, forbereder jeg ham litt etter hvert. Først heter det: ”Jeg vil være hos deg, mamma, bestandig”. Men så snakker vi litt innimellom om skolen. Og så tar Hans til å spørre: ”Kommer fru Arnesen på stasjonen?”. Jada. (Barna blir fulgt i feriene sine, en dag er bestent til avreise, og en til hjemreise, og da er der betryggende følge). Hans himler ved tanken på fru Arnesen. ”Er Knut med?” Knut er Hans’ beste venn på Bakkebø. Ja, Knut er med. Et stort smil til går over Hans’ fjes. Han er fornøyd.

Og dagen før avreisen kommer. ”Farvel, mormor, vil du lengte etter meg?” Han føler seg når vi sier vi lengter etter ham. Og oss andre gir han fornøyd en klem. Han skal igjen treffe sin pleiemor og sine lekekamerater på Bakkebø hvor han føler seg vel og hvor han har sitt lille arbeid. (Hans hjelper de mindre med å kle seg av og på – han kan bære maten fra kjøkkenbygningen til avdelingen og porsjonere ut!)

Og på stasjonen forsvinner Hans mellom sine lærere og kamerater. Inne i kupéen tar han av seg yttertøyet i en fei og finner matpakken fram og føler seg fri og lykkelig. Toget går – mor har jo ikke fått sagt farvel til gutten sin! Men Hans har glemt mor i gleden over gjensynet av sine venner. Og mor er glad – nettopp fordi han kunne glemme.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Pårørende.

Bilde til Vår lille gutt er på Bakkebø

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.