Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Reidar forteller

Reidar arbeidet på Emma Hjorth fra 1933 til 1956. Om Reidar sier de gamle beboerne: "Han var snill, han".

Reidar ble intervjuet i 1996 om tiden ved institisjonen. Også Reidars kone Marit var til stede på intervjuet.

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Ansatte

Reidar ble ansatt som gårdsarbeider i 1933, han var da 17 år gammel.
Den første hovedoppgaven var å grave en halvannen meter dyp grøft oppover fra kjøkkenbygningen. Han ble snart pleier, først på Guttehjemmet, senere på Borgen da den ble åpnet i 1934.

Den første tiden på Borgen arbeidet han ute, sammen med beboerne. De grov ut tomt ved siden av sykehuset, men det ble ikke bygget der i hans tid. Han dro også opp i Vestmarka med beboergrupper, de fem beste, de hugget ved og kunne ”ligge” på skauen i mange dager av gangen.

Fra Guttehjemmet husker han ikke så mye, han arbeidet der bare en kort tid. Når beboerne skulle bade ble de satt på stol i badekaret og vasket, og etterpå ble de spylt med dusjen. Han husker også at de bar dobøtter ned fra annen etasje, det var noe griseri.

Borgen ble stedet han arbeidet lengst. Det var mange dårlige beboere på Borgen, de vanskeligste bodde der. Reidar hadde ansvaret for 20 beboere som tilbrakte dagen i kjelleren, en del av dem i tvangstrøye.
Ofte føk skoene rundt i lufta. De hadde ingen aktiviteter, de bare satt der, eller var ute i luftegården. Noen ganger tok han av tvangstrøyene, det gikk fint. Det hendte også at de gikk på tur med noen beboere.

Kommentar fra fru Marit: ”De ble jo behandlet som fanger den gangen”.
En beboer hadde i tilegg munnkurv fordi han bet. Når Reidar badet tok han av munnkurven, det gikk alltid bra. En gang kom det inn en ung gutt som hadde bodd i et fjøs, han var veldig sky og hadde ikke språk, bare en slags rauting. Han gikk alltid og spiste småstein ute i luftegården, men han kom seg etter hvert.

På Borgen lå også Pleiestua, der bodde krøplingene, og der lå cellegangen. Det var en korridor med isolater på den ene siden og to tremannsrom på den andre. Her bodde de syke, særlig de med tuberkulose, og de uroligste. En av dem bet seg en gang fast i helen hans. Han hadde ansvar for hele korridoren, både med hensyn til bading, stell og mating. Beboerne fra Pleiestua måtte bæres gjennom flere rom til badet.

Reidar mener han fikk denne jobben med tuberkuløse fordi han den gang var ungkar. Om sommeren bar de sengene med krøplingene ut i sola. Beboerne på Borgen fikk maten i form av suppe, det var det eneste de greide å få ned. Beboerne på Borgen hadde liten kontakt med pårørende, Reidar kan ikke huske at det kom besøk på Pleiestua.

Arbeidstiden var fra sju om morgenen til sju om kvelden, bare med en spisepause. Han husker han en tid tjente nitti kroner i måneden, pluss kost og losji, det var omtrent vanlig lønn. Han sier maten var bra under krigen. De hadde til og med smør og bra med grønnsaker som ble dyrket på stedet. Men det var en del dårlig kjøtt på tønne.

Det var mye sykdom og mange personskader på institusjonen. Tilsynslege var overlege Barth fra Bærum sykehus, han kom en gang i blant og gikk en runde. Noen ganger tilkalte de ham. Diakonen tok seg mest av de syke. Han sydde de fleste sår. Reidar var alene en gang en beboer fikk en flenge i hodet. Til tross for at han hadde besvimt første gang han så noen bli sydd, fant han sytråd og nål og dyppet i sprit og sydde. Det gikk bra, det gikk ikke betennelse i såret. Senere fikk han tillatelse av Dr Barth til å sy.

Mange beboere døde, særlig under krigen. Man sa: ”Når én kommer til likstua, kommer det tre”. De ble vasket og stelt og lagt i kjelleren på sykehuset.
Fru Marit kommentar: ”Det var jo alt for lite hjelp den gangen”.

Festdager var det lite med på Borgen de første ti årene til etter krigen. Reidar kan ikke huske at de hadde juletre, ingen spesiell julemat, ikke sang, gaver eller pynt.
Senere ble det annerledes. Nasjonaldagen ble heller ikke feiret de første årene. ”Kanskje gjorde vi mer stas på bursdager”, reflekterer Reidar.

Inntil det ble bygget personalboliger etter krigen, bodde personalet i samme bygninger som beboerne, gjerne på hybler, to og to sammen i øverste etasje.

Etter krigen ble Ole B. Munch overlege. Han sa offentlig at det hadde vært dårlig på institusjonen, noen mislikte han for det utsagnet. Han var streng, men ble godt tatt imot og ble godt likt, han hadde rett i mye av det han sa.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Ansatte.

Bilde til Reidar forteller

Etter 1945 ble Ole B. Munch overlege ved Emma Hjorths hjem

Foto: ukjent

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.