Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Minner fra en nyopptatt student ved Skolen for vernepersonalet

Bjørn Horndalen forteller om sitt første møte med Emma Hjorths Hjem og Skolen for vernepersonalet i 1963, her gjengitt fra hans bok "Ideologi, fag og virkelighet” utgitt i 2001. 

Bakgrunnen og motivene for å skrive denne boken henger sammen med minnene som dukker opp når jeg tenker på hvordan det hele begynte for min egen del. 18. september 1963 gikk jeg selv spent og forventningsfull opp Emma-bakken, 22 år gammel. Ved en tilfeldighet noen uker før hadde jeg kommet over en annonse i lokalavisen om opptak til Skolen for vernepersonalet på Emma Hjorths Hjem. At min oppmerksomhet ble rettet mot denne utdanningen, skyldes tre forhold: Jeg var nettopp hjemkommet fra FN-tjeneste og var uten klare planer. Annonseteksten til vernepleierutdanningen (som jeg ikke viste noe om) appellerte til mitt interessefelt, blant annet på grunn av fagene psykologi og psykiatri. Dernest var utdanningen gratis med hybel og elevlønn. Jeg hadde ingen annen erfaring eller kjennskap til feltet enn min nysgjerrighet for bygdeoriginaler, mennesker i sosial nød og urettferdighet. Derimot la jeg vekt på min somatiske erfaring fra militærtjenesten (sykestuen) i min søknad. Dette må ha virket gunstig i mitt tilfelle – jeg fikk straks beskjed om at jeg var tildelt plass. Jeg vet i ettertid at til dette opptaket måtte en lyse ut på ny i store deler av landet for å få fullt kull – et problem som etter noen få år snudde seg til det motsatte – det ble konkurranse om plassene.
        Mange med meg har gjennom årene gått opp det vi kalte Emma- bakken for første gang. Likeledes vil jeg tro at mange andre har lignende minner fra den første dagen de møtte opp ved andre vernepleierskoler i landet. De første skolene lå på store sentralinstitusjoner for åndssvake.
        Vi møtte pent kledd med koffert eller sekk og sendte hverandre forsiktige øyekast. Flere av oss møtte en institusjon for første gang, og våre forestillinger ble satt på en hard prøve. Vi var usikre og litt på vakt, men prøvde å late som ingenting. Var de farlige de som bodde her – hvordan så de ut – hva skulle en si til dem? Det vi møtte av pasienter, var barn og voksne, tilsynelatende glad og fornøyde, noen hilste og stilte direkte spørsmål: ”Hva heter du?” Andre holdt på med sitt, uten interesse med hva som foregikk – mange virket ganske skremmende med sitt utseende, både med hensyn til klær, hygiene og måten de oppførte seg på.
På min vei opp denne bakken bar de første inntrykkene preg av en hjemlig atmosfære – et system som fungerte slik at alle syntes å være med på noe. Det ruslet og trillet noen de fleste steder, alene eller i flokk, leiende på sine pleiere i hvite frakker. En arbeidsgjeng tøffet rundt på en traktor, og en hestedoning med en stolt kusk og flere gratispassasjerer i kjerra fraktet blanke matspann opp bakken. På jordene var det kuer, og ved en sentralt plassert bygning jeg senere fikk vite ble kalt kontorbrakka, var det liv og røre – latter, prat og andre rare lyder.
Mottagelsen på vernepleierskolen var preget av spenning og høytidelighet. Vi følte oss privilegerte, velkomstordene var alvorlig, men oppløftende. Det var opprop og presentasjon, vi lyttet og noterte, mottok informasjon og materiell – alt virket godt forberedt og vel iscenesatt. På internatet sto møblerte hybler klare, tøy og uniformsantrekk ble hentet og regler for orden og ro klargjort. Lite visste vi om utdanningens fortid og hva vi nå egentlig hadde gitt oss ut på. Så ble det pause, røyken kom fram, og forsiktige samtaler kom i gang. Det hjalp godt, isen ble brutt. Så var det å se litt tilfeldig omkring og registrere at dette var kullet vi skulle bli – 15 jenter og 5 gutter med hvite skjorter og slips. Vi traff representanter fra eldre elevkull som erfarne hjalp til med omvisning og spørsmål. Det luktet nykokt kaffe, vi ble bevertet, og atmosfæren ble mer løssluppen – en mottagelsesfest var under planlegging. Utenfor, klemt mot vinduene, sto noen av de åndssvake og tittet inn på oss. 

Del med dine venner

Innsendte kommentarer:

Din mening og dine erfaringer er viktige for oss. Vi vil gjerne at du skriver en kommentar eller et minne. Takk for at du legger inn navn og epostadresse, da har vi anledning til å kontakte deg igjen.

Navn:
Epost:
Dette vil jeg si:
Skriv inn tegnene i boksen under.

Vanskelig å se? Prøv et annet bilde
CAPTCHA-bilde
Tegn fra bildet:

Enkelte innlegg kan endres av redaksjonen med hensyn til språk og nødvendig anonymisering. Da kontakter vi deg tilbake. I noen få tilfeller kan hensyn til medmennesker føre til at innlegg ikke blir presentert på sidene.

Under ser du alle tekstene som er registrert i kategorien Ansatte.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.