Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Pionerminner fra starten av Nærlandheimen

Denne beretningen ble trykt i Hilsen fra Nærlandheimen som ble utgitt til 40-årsjubileet i 1988, og gjengis med tillatelse.

Fakta

Perioder:
Før HVPU-reformen
Kategorier:
Ansatte

Det er med undring vi nu tenker tilbake på de første årene på Nærlandheimen. De bød på så mangt, kamp og spenning, slit og strev, men også mange gleder. Kanskje fordi vi ikke forlangte så mye og hadde så store krav var det aldri langt mellom gledene heller.

Jeg tror vi tør si at vi som var med på starten gikk inn for oppgaven med liv og sjel - offervilje og oppfinnsomhet.

Ingen av dere som er på Nærlandheimen nu kan vel forestille dere hvordan det var her høsten 1948 da heimen ble åpnet. De fleste av de ansatte kom i slutten av juli. Blandt dem var vi fem sykepleiere. Alle var med på alt forefallende arbeide, som vask av tak, vegger og vinduer, maling og snekring, oppreiing av senger, etc. Alle sto på med liv og lyst. Innvielsen skulle være 8. august, og mange gjester skulle komme. Vi plukket bringebær i skogen som det ble kokt grøt av til jubileumsmiddagen. Hovedretten var kjøttkaker.

To avdelinger var så noenlunde i orden. Likedan to tyskerbrakker - en til forsamlingsal og en til kjøkken. Forstanderboligen var i bra stand. Den såkalte «messen» hvor betjeningen bodde i 2. etasje og anretningskjøkken, spise-/dagligstue i 1. var etter måten bra. Det var koksovner på rommene. Vi måtte fyre opp i ovnene våre selv, etter først å hentet opp koks fra kjelleren. Ett av rommene var uten ovn. Forstander Stensnæs søkte kommunen om å få elektrisk ovn på det rommet. Kommunen svarte at det lot seg ikke gjøre, for da måtte Varhaug kommune få en liknende ovn til pastor Lie på Varhaug. Dette var i sept., men til jul fikk både Nærlandheimen og pastor Lie hver sin ovn. Hun som bodde på det rommet måtte sitte i dagligstuen om kveldene fra september til jul på grunn av kaldt rom.

Det tok en tid før pasientene kom. Vi søstrene satt i dagligstuen og strikket vaskekluter og lubber, og ellers stelte på det vi kunne. Noe som kom godt med senere.

Ut i september kom der da fem pasienter. Senere kom det en flokk fra Emma Hjorts Hjem, både gutter og piker. De hadde ikke annet tøy enn det de sto og gikk i. Stensnæs skrev til Emma Hjort og bad om å få tilsendt pasientenes garderobe, men alt vi fikk var en pakke tannbørster. Betjeningen samlet da inn tøy fra venner og kjente og noe ble sydd på avdelingen. En av søstrene satt på vaktrommet og sydde kjoler av lysegrønt bomullsstoff på sin private symaskin. Det gledet oss at vi litt etter hvertå så litt fremgang. Det var jo like etter krigen og det var ikke så mye å få kjøpt. Våre pasienter var svært glade over alt de fikk, og strålte som solen. Utstyret på avdelingene var skralt. Blandt annet hadde vi ikke dynetrekk, bare svarte ulltepper som loet forferdelig. Dog var det noen av våre pasienter som fant dem delikate og spiste noen stykker. Vi hadde noen store klumpete bekken fra krigens tid, da først tyskerne og siden sørøyfolket herjet der. Der var også en del stentøy fra den tiden - tungt så det var et løft i hver enkel ting. Ut på høsten fant betjeningen på at de skulle holde basar for å få inn litt penger å kjøpe dynetrekk for. Vi samlet sammen noen småting for egen regning, og tigget litt i et par butikker. Stensnæs hadde et eller annet sted fått noen par kalosjestøvler. De var nærmest antikke og -burde vel helst vært på museum, men de gikk unna i trekningen. Hovedgevinsten var en fluktstol med en pute i fyllt med høvelspon. Basaren gikk godt. Så vidt jeg husker kom der inn penger så vi fikk kjøpt tjue dyne trekk til hver avdeling. Basaren ble siden årviss, og mange ting ble kjøpt for pengene som kom inn.

Det var vanskelig med såpe til avdelingene. Vi fikk utlevert litt grønsåpe en gang i uken, og da var det som de skulle gi fra seg gullklumper. Lønningsdagen kom diakon Johannessen fra Stavanger med pengene. Hver gang klaget han over at det var lite penger i kassa, og vi følte det nesten pinlig å ta imot pengene.

Det gikk fort fremover mot jul, og vi prøvde med små og enkle midler å pynte på avdelingene. En av søstrene var mester i å lage papirguirlander. Dette hengte vi opp rundt om i stue og korridor, så det ble rene festsalen. Vi som bodde på Nærlandheimen syntes det var rart at ingen av oss fikk et eneste brev eller kort den julen, og følte oss helt glemt av alle. Julaften var alle som ikke hadde vakt samlet i dagligstuen i «Messen», og da kom juleposten fram. Stensnæs hadde tatt vare på all post, det skulle være en overraskelse. Ikke alle var like begeistra for det. Diakon Lie f.eks. fikk en pakke julehefter som selvsagt skulle vært solgt før jul. Men det ble moro og latter av det.

Vi var nokså isolerte de første årene. Liten bussforbindelse og ca. 7 km til jernbanestasjon. Anstalten hadde to biler. En personbil og en lastebil. Ingen av betjeningen hadde privatbil da. Allerede da tror jeg lastebilen hørte til i veteranklassen. Den gikk i rute til Nærbø hver morgen for å hente post og varer. Den kunne ta en og til nød to passasjerer. Når den skulle starte var det alltid folksomt rundt den på gårdsplassen. Den måtte nemlig sveives opp, og det var ikke alltid den startet ved første omdreining. Men den «tøffet» nå i vei hver dag i lang tid.

Vi var mye henvist til å være hjemme og hygge oss med hverandre. På rommene våre var det svært spartansk. Det var et firkantet bord midt på gulvet, en komode, to pinnestoler og en seng. Sengen føltes som hengekøye. Alt var enkelt. Der var vask på rommene med kaldt vann. Varmt vann måtte vi hente på kjøkkenet i 1. etg. Etter en tid fikk vi en pasient fra Ålesund hvis far var sadelmaker. Han ga oss fem sykepleiere hver sin divan så vi ble kvitt hengekøyene.

Avdelingen var som sagt dårlig utstyrt fra begynnelsen. Vi måtte være svært nøysomme, for det var lite av alt, blant annet sengetøy. I tillegg til å mate og stelle våre pasienter, måtte vi delta i alt forefallende arbeide på avdelingen - fra storrengjøring til daglig renhold. Vi måtte bone golver, men hadde ingen bonemaskin. Et lyst hode fikk da ideen til å lage en kasse med skaft til. Kassen var fyllt med stein og ullfiller utenpå. Denne innretningen skulle være til å dra frem og tilbake på golvet. Ikke noe lett arbeide. Denne bonemaskinen hadde vi sammen med mannsavdelingen, og vi måtte bære den over gårdsplassen. Etter hvert nektet vi å bruke den.

Noen av pasientene kunne gå litt ute på egen hånd. Men så hendte det at de gikk for langt, og vi fikk oppringing fra gårdene rundt om at vi måtte komme og hente dem. Vi bad da styrelsen om å få en inngj ært hage hvor vi kunne være trygge for dem. Omsider fikk vi det, men da var de litt «spydige» for at vi ville ha «luftegård» som de kalte det. Jeg tror det var på vårparten 1949 at vi fikk en hard difteriepidemi. Mange pasienter ble syke og vi hadde også et dødsfall da. Også en av betjeningen ble alvorlig syk.

Ja, dagene skiftet som det er i livet. Noen grå og triste, men også mange lyse. En lys dag skulle vi ha barnedåp på vår avdeling. Foreldrene til dåpsbarnet var gått inn i statskirken og bad om at datteren måtte bli døpt. Vi pyntet dagligstuen med hvite duker (laken) og vårblomster på bordene. De kjekkeste pasientene skulle få være med, og ble pyntet i sine penkjoler. Presten kom i sin presteskrud og alt var høytidelig. To diakoner og to sykepleiere var faddere. Etter barnedåpen tok de mannlige faddere med seg presten til bevertning, sykepleierne fortsatte med sitt arbeid på avdelingen. Da følte en seg litt «diskriminert».

Vi snakket ofte om hvorfor vi holdt ut den første tiden, så mange problemer det egentlig var. Vi hadde et godt kameratskap oss imellom. Spesielt vi sykepleiere var som en søskenflokk. Vi kranglet nok iblant, og sa vår hjertens mening til hverandre, men snart var alt like godt igjen. Slik var det og er fremdeles mellom oss. En annen ting som kanskje gjorde like stort utslag var at vi ble svært glade i våre pasienter.De var så skrøpelige og avhengige av oss på alle vis. Etter hvert fikk også de pårørende tillit til oss. Der var også visse vanskeligheter i begynnelsen.

Dette er minner vi sykepleiere har når vi tenker tilbake. De øvrige av de ansatte har selvfølgelig sine opplevelser og minner å tenke tilbake på. Å starte noe er ofte vanskelig, og kan røyne på på ymse vis. For vår del er det godt at vi nå kan smile av det hele, og det er de gode minnene som sitter best.

 

Del med dine venner

Under ser du alle tekstene som er registrert fra Sør-Norge.

Bilde til Pionerminner fra starten av Nærlandheimen

Den første betjeningen ved Nærlandheimen.

Bilde til Pionerminner fra starten av Nærlandheimen

Messen.

Bilde til Pionerminner fra starten av Nærlandheimen

Ansatte sommeren 1951.

Bilde til Pionerminner fra starten av Nærlandheimen

Nærlandheimens bil.

Foto: Trykt i "Hilsen fra Nærlandheimen" og gjengitt med tillatelse.

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.