Uhørte stemmer og glemte steder

        ”Dette er Erik”, sier moren da jeg kom inn i stuen til dem. Jeg hilser på en høy, slank og velstelt gutt – men han er åndssvak og hjelpeløs som et lite barn.
       Han smiler så pent til meg, men han kan ikke snakke. Moren følger ham inn i spisestuen – det er satt fram mat til ham.
       Så blir vi to alene. Moren virker blek og bedrøvet.
        Det er ikke noe vondt i ham, sier hun, men han er så rastløs og nervøs at det er en stor påkjenning å ha ham i en slik liten moderne leilighet.
        Jeg ser meg omkring. Tross alt arbeidet og hjertesorgen med gutten er huset velholdt og nydelig.
        Så begynner moren å snakke om gutten sin. Han var slik en nydelig liten lyslokket en, sier hun, og så umåtelig snild. Men etter hvert kunne jeg ikke unngå å merke at han var så sen til å snakke. Jeg ble mer og mer nervøs og begynte å gå rundt til forskjellige leger – jeg var hos 7-8 på kort tid. Men ingen kunne hjelpe oss. Og en dag sto det klart for oss, den lille gode gutten vår var åndssvak – han kunne aldri bli som andre mennesker.
        Slik gikk han her år etter år – vi forsøkte alt for å finne på noe han kunne lære. Men ingen ting lykkedes, han var for nervøs, og kunne ikke konsentrere seg om noe. Han hadde heller ikke evner nok til å leve sammen med andre – leve i en familie. Han ga seg aldri når det var noe han ville, vi friske måtte alltid bøye oss. Det var ingen ide å forsøke å forklare ham noe, han hadde ikke forutsetninger for å forstå det.
        Det var en storartet avslapping og hvile for meg da an fikk komme til Bjerka, hjem for evnesvake barn på Grorud som drives av Oslo Røde Kors. Det var første gang han var borte fra oss. Hun gråter stille og tørrer tårene. Undskyld meg, sier hun, det er alltid så vondt å tenke på den lille lyshårede gutten.
        Da han kom tilbake derfra, hjalp fru Schibbye oss med å få ham inn på Kampen Arbeidsstue, hvor han lærte både å veve og sy. Det gikk bra, her var han mange av formiddagens timer. Og slik er da årene gått, og nå er han blitt stor gutt, han ble konfirmert i fjor. Ved juletider i år reiste han til Nordre Grime gård – det hjem for evnesvake barn som drives av Røde Kors Barnehjelp – en deilig gård med utsikt over Randsfjorden. Når hun snakker om Grime og livet der, mister hun det forpinte uttrykket, det lyser opp i et smil når hun forteller om bestyrerinnen og de snilde tantene. De er alle sammen noe helt for seg selv, sier hun – det finnes ikke deres make. Hver aften samler de barna omkring seg og leser eventyr for dem. Da sitter de så stille og fredelig og hører på. Jeg håper alle forstår hvor takknemlig vi mødre er for alt det Røde Kors gjør for barna våre.
        ”I mange år hadde vi aldri ro – vi gikk alltid og tenkte på hvor det skulle bli av Erik når vi falt bort. Men etterhånden tar jeg det ikke så tungt mer – nå føler jeg meg overbevist om at Grime gård og Røde Kors aldri vil slippe gutten min når han blir alene.