Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Krigsbarna i åndssvakeomsorgen

I årene 1940 til -45 mens Norge var okkupert av Tyskland, ble det født mellom 10- og 12 000 barn av tyske fedre her i landet.

Rasemessig verdifullt arvegods

Soldatene fra Tyskland var unge menn som hadde reist fra familie, venner og kjærester, og som dermed hadde stort behov for kontakt og tilhørighet. Mange norske kvinner forelsket seg i soldatene og innledet varige forhold til dem, en del giftet seg. Tyske myndigheter oppmuntret disse forholdene gjennom Lebensborn-prosjektet, ”Til vedlikehold og fremme av rasemessig sett verdifullt arvegods ….” står det i Forordning av 26. okt. 1942 om omsorg for barna som ble født (se Norges Forskningsråd 1999). I alt 8020 barn var registrert i prosjektets arkiv ved krigens slutt. Barna var også resultat av mer tilfeldige forbindelser og prostitusjon. Mange barn ble plassert i Lebensbornhjem som ble opprettet rundt om i landet, Godthåb, Stalheim, Moldegård, Hurdals Verk m.fl.. Mange barn bodde hos familie, noen ble sendt til Tyskland.

I mange år var det stille omkring denne gruppen mennesker. Men etter at krigsbarna selv som voksne organiserte seg og tok opp sin vanskelige situasjon og gikk til krav om erstatning fra staten på grunn av sin vanskelige oppvekst, har interessen for deres skjebne vokst. Det har kommet flere bøker og forskningsrapporter om deres liv (se litteraturoversikt), de er blitt omtalt i alle medier. En av de som vokste opp på Emma Hjorths Hjem har blitt intervjuet og filmet av norske, engelske og amerikanske blader og TV-selskaper.

De norske kvinnene ble av nordmenn flest betraktet som tyskertøser og landssvikere, og de fikk etter krigen svært dårlig behandling. De ble samlet på ulike steder i landet, i Oslo ble mange internert på Hovedøya. Man antok at de fleste av dem var svakt begavet, dette ble den gang bekreftet med psykologiske tester som ble gjort i Vestfold og på Hovedøya (se Norges Forskningsrådet 1999).

Deportasjon eller femte kolonne

Allerede under krigen begynte norske myndigheter og andre grupperinger i London, Norge og Sverige å diskutere og planlegge hva man skulle gjøre med krigsbarna etter krigen. Noe av det de skriver, er rystende lesning. En komité blant prestene som var internert på Lillehammer er bekymret for barnas oppvekstvilkår i Norge blant ubarmhjertige jevnaldrende, men de er også opptatt av om barna vil kunne komme til å representere en vordende femte kolonne i en eventuell senere krig (se Norges Forskningsråd 1999).

Den 09.07.45 oppnevnte Sosialdepartementet Krigsbarnutvalget som fikk som mandat å uttale seg om hva som burde gjøres i forhold til barna (se Norges Forskningsråd 1999). Utvalget var opptatt av barnas mulige fremtid i Norge, at de kunne få en vanskelig oppvekst på grunn av sin tyske avstamning. En av løsningene man var opptatt av var deportasjon. En delegasjon fra Australia ble tilbudt 9000 barn, men takket nei (se Borgersrud 2004). Både utvalget og myndighetene generelt var svært opptatt av å få undersøkt alle barna, man mente det var stor sannsynlighet for at mange var åndssvake. Psykolog Augusta Rasmussen som hadde testet mange av mødrene på Hovedøya, fant at ca 60 % av dem var mer eller mindre åndssvake. Direktør Ødegård ved Gaustad sykehus ble bedt om en uttalelse og sier om arvemuligheten i et skriv av 10.08.45 (se Norges Forskningsråd 1999):

”For åndssvakhetens vedkommende har man temmelig pålitelige tall for risikoens størrelsesorden. Hvis moren er åndssvak og faren normalt begavet, vil 50 til 60 % av barna bli åndssvake. Hvis faren også er åndssvak, øker risikoen til 85 – 90 %, og det er vel en mulighet for at de tyske soldater som har fraternisert med norske kvinner delvis har vært inferiøre – særlig må en anta at dette gjelder de som ikke har sørget for å hindre besvangring.”

Uttalelsen avspeiler den oppfatning om arvelighetens betydning man fremdeles hadde på den tiden, en oppfatning som deltes av en stor del av ekspertene innenfor medisin og mentalhygiene. Ødegård kjente kanskje ikke til Lebensbornprosjektet, han har i alle fall ikke tatt i betraktning at tyske myndigheter ønsket disse barna.

Det ble aldri satt i gang noen undersøkelse av krigsbarna. Men tysk helsepersonell hadde allerede under krigen gitt omkring 30 barn betegnelsen åndssvake. Borgersrud har funnet vurderinger av ni barn gjort av en tysk militærlege, hvorav han mener tre var tungt åndssvake. Om de barna var det vi i dag kaller utviklingshemmede vet vi ikke, oppfatningen av åndssvakhet eller utviklingshemning har forandret seg mye på 60 år. Men det er vanlig å anta at mellom to og tre prosent av befolkningen hører til denne gruppen. Av 10 000 krigsbarn burde det dermed være født minst 200 som var utviklingshemmet.

Barna på Godthåb

I løpet av 1945 og våren -46 ble de aller fleste barna på barnehjemmene plassert andre steder. Mange ble adoptert, noen hundre i Sverige, resten i Norge. Svært mange bodde allerede i sine familier og ble boende der. Vanlige barnehjem og fosterhjem ble også brukt. I august 1946 var det igjen 14 barn på Godthåb som man ikke hadde funnet noen plass for. De ble betraktet som åndssvake og ble alle innskrevet på Emma Hjorths Hjem. I september kom to barn fra Heftyes barnehjem, og i løpet av høsten og neste år kom syv, noen fra sine mødre, noen fra barnehjem. For å få plass til disse barna hadde Helsedirektoratet overtatt Kvinnehjemmet på Grini. Det var en 100 år gammel privat institusjon for ”falne kvinner”. De fleste av kvinnene ble flyttet over til Emma Hjorth. Dette førte til en svært ønsket utvidelse av institusjonen i datidens planer om å etablere en regional sentralanstalt for åndssvakeomsorgen.

Vi vet at svært mange av krigsbarna ute i samfunnet hadde store vanskeligheter i sin oppvekst på grunn av sin tyske avstamning. Simonsen og Ericson har intervjuet 110 barn som har vært utsatt for mobbing og mishandling gjennom mange år. Borgersrud har gått gjennom journaler fra Emma Hjorth og utevernhjemmene fra den tiden samt andre skriftlige kilder. Han har søkt å finne om disse barna virkelig var åndssvake og hvordan deres liv artet seg, om de ble behandlet på noen spesiell måte p.g.a. sin bakgrunn.

Var barna åndssvake?

Ja, noen var det, andre ikke, eller i alle fall ville vi ikke si det i dag. Hvorfor kom de da til Emma Hjorth? Min erfaring fra mitt arbeid på Emma Hjorth og med Emma Hjorth museum er at på den tiden var mange av beboerne i åndssvakeinstitusjonene mennesker som ikke burde vært der. Det var mangel på behandlingsplasser for nesten alle typer funksjonshemninger, man plasserte dem der det var mulig. Slik ble Emma Hjorth løsningen for Sosialdepartementet og Helsedirektoratet som i lengre tid hadde lett etter en plasseringsmulighet for de barna ”ingen ville ha” uten å lykkes. Da overlege Ole B. Munch sa ja til å ta dem i mot på Emma Hjorth, ble nok det sett på som en nødvendig utgang på et vanskelig problem. Det må også tas med i vurderingen at barna hadde hatt sine første år i et strengt barnehjem med tysk personale. De hadde bodd i en egen avdeling og fikk ikke den stimulering det er å være sammen med vanlige barn (kilde Lars Borgersud). De hadde hatt tysk som sitt språk, så plutselig etter krigen ble det ansatt norske pleiere, og barna måtte forholde seg til fremmede mennesker med et nytt språk. Det skal sterke personligheter til å tåle slik behandling, og her snakker vi om barn i to-, tre-, fireårsalderen. Understimulerte måtte de være, rimeligvis hadde de også kontaktproblemer.

Fikk krigsbarna særbehandling?

Borgersruds konklusjon på det siste spørsmålet er at han finner ingen indikasjoner i journalene på at deres bakgrunn har hatt noen betydning for den behandlingen de fikk på Emma Hjorth. Vi som har arbeidet i åndssvakeomsorgen eller Helsevernet for psykisk utviklingshemmede vet at forholdene i institusjonene var langt fra gode i årene etter krigen og lenge etterpå. På Emma Hjorth var avdelingene overbefolket, det var knappe personalressurser, og svært få med relevant utdanning fant veien til denne delen av norsk helsevesen. Skolen gjorde ikke sitt inntog i institusjonene før rundt 1960, og i mange år var det bare de aller best fungerende som fikk undervisning. Krigsbarna ble fra først av plassert på Grini, men ble senere spredt på andre avdelinger, i uteverninstitusjoner og på spesialskoler. Der fikk de omsorg etter datidens standard som i sammenligning med hva vi gjør i dag, var dårlig. Simonsen og Ericson har intervjuet noen av de som kom til Emma Hjorth, de kan fortelle om mange vonde opplevelser. Enkelte solskinnshistorier fantes, Fjermeros refererer et intervju med en ansatt pleier som forteller om en engstelig gutt som hun tok med seg hjem om natten og på konditori om dagen.

En vond oppvekst og et fattigslig liv

Som konklusjon kan det trygt sies at krigsbarna, både de som var utviklingshemmede og de som ikke var det, fikk en vond oppvekst og et fattigslig liv på Emma Hjorth. De ble utsatt for dårlige boforhold, uro, vold fra medbeboere, flytting fra en boenhet til en annen, liten eller ingen kontakt med familie eller utenverdenen. Men dette skjedde ikke fordi de var krigsbarn, de delte skjebne med de andre beboerne. I de senere årene i HVPU snakket vi mye om institusjonsskader. Vi kan med sikkerhet si at krigsbarna helt fra de ble født har blitt institusjonsskadet. Noen av dem har klart seg veldig dårlig fordi de ikke fikk den hjelpen de trengte. Jeg kjenner noen andre som har klart seg bemerkelsesverdig bra, de har blitt flotte mennesker.

Litteratur:

Borgersrud, Lars: Staten og krigsbarna. En historisk undersøkelse av statsmyndighetenes behandling av krigsbarna i de første etterkrigsårene. Norges Forskningsråd, Oslo 2004

Ericson, Kjersti og Eva Simonsen: Krigsbarn i Fredstid. Universitetsforlaget. Oslo 2005

Fjermeros, Halvor: Om hundre år er allting glemt? Emma Hjorths Hjems historie 1898 – 1998. Bærum kommune/Emma Hjorth museum 1998.

Norges Forskningsråd: En hvitbok. Utvalgte offentlige dokumenter om krigsbarnsaken. Oslo 1999.

Norges Forskningsråd: Fiendens barn. Kunnskapsstatus. Kunnskapsbehov. Oslo 1999.

Ytterligere litteratur:

Olsen, Kåre: Krigens barn. De norske krigsbarna og deres mødre. Aschehoug, Oslo 1998.

Simonsen, Eva og Kjersti Ericson: Krigsbarn i fredstid – sosialpolitiske og profesjonelle føringer i synet på tysk-norsk krigsbarn 1945-1947. Institutt for kriminologi og rettssosiologi, Universitetet i Oslo, K-serien 1/2004.

 

 

Del med dine venner

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.