Gå til hovedtekst | Gå til kommentarer

Beretninger

Institusjoner

Omsorgen i dag

Kilder

Annet

Aksjon Soningstegn

Her er beretningen om om da tretti tyske ungdommer gjennom Aktion Sühnezeichen/Aksjon Soningstegn vinteren 1959/60 bygget ny driftsbygning på Trastad.

Aksjon Soningstegn Fredstjeneste (den gang Aktion Sühnezeichen, var
en ideell organisasjon som ble dannet med utgangspunkt i den evangeliske kirke i Berlin. Målsettingen var å forene ungdom fra begge deler av det delte Tyskland (BRD og DDR) i felles innsats for å oppnå forsoning mellom det tyske folk og andre folk som hadde blitt rammet av tysk krigføring. Innsatsen skulle rettes spesielt mot de folk og land som særlig hadde blitt utsatt for lidelser og den skulle være en bønn om tilgivelse.
Av forskjellige grunner kom Norge, sammen med Holland, til å bli et av de to første land der A.S. fikk gjøre tjeneste. Den fysiske innsatsen skulle bestå i å bygge nytt fjøs på Trastad Gård, Nord-Norges Åndssvakehjem, som var etablert i 1954.

Sommeren 1959 ble det satt sammen en gruppe på tretti personer under ledelse av Rickard Nevermann. De var forberedt på å starte opp arbeidet den 1.september, på 20-årsdagen for Hitler-Tysklands overfall på Polen og starten på Den 2.verdenskrig. Med seg i lomma hadde de følgende brev fra dr.teol. Lothar Kreissig, han som var den som hadde tatt initiativet for å grunnlegge Aktion Sühnezeichen. I brevet sto:

"Kjære høyt ærede norske venner!
I begynnelsen av september for tyve år siden startet vi tyskere den andre verdenskrig. Det var slutten på et fryktelig feilsteg. Det er helt ufortjent og kun et resultat av Guds nåde og tålmodighet dersom vi overlever denne katastrofale krigen som vi med rett tapte, slik at vi som etterkommende generasjon kan få plass og anledning til å utvikle og styrke en bedre innsikt og en bedre holdning. Til å oppnå dette har Derer som det andre av våre europeiske nabofolk som ble såret og pint av oss, gitt oss en mulighet ved å åpne dørene for oss. Vi kommer i disse septemberdager til Dere for på Borkenes å gjøre en enkel og beskjeden innsats for nestekjærlighet og fred."

Nevermann skriver om dette:
"En gruppe på trettien. Gjennomsnittsalder tjueen. Den yngste deltakeren to år gammel. tjueseks menn, fire kvinner, ett barn. Slik dro vi den 1.september 1959, tyve år etter krigens begynnelse, avsted til Nord-Norge, forbi polarsirkelen oppover til Trastad på øya Hinnøy. Vårt oppdrag var å reise et soningstegn: Et gårdsbruk som også skulle gi rom for terapivirksomhet for et åndssvakehjem, 400 kvm grunnflate, tre etasjer høy. Vår utrustning: Fullstendig gammeldagse grovskisser av bygget, og ikke så mye som en kostnadsberegning, verken for bygget eller for underhold av gruppen. Hver og en kom slik som han var, frivillig, godvillig, men uten kjennskap til det som virkelig ventet ham, bare en tredjedel av guttene var utdannet som byggefagarbeidere. "Uslipte edelstener", mente Kreissig, og "der hvor dere kommer, er vinteren mild på grunn av Golfstrømmen, nesten ikke frost, så man kan bygge året rundt."
Da vi var samlet i Hittfeid før reisen, og ville se på byggeplanene, så var det bare en av oss som kunne "lese" dem, og som kunne forestille seg hva dette engang skulle bli. Han gjorde vi til arbeidsleder. En annen, en teologistudent, utnevnte vi til kulturansvarlig. Han skulle omgående gå i gang med å lære seg norsk, og så fungere som tolk, for ingen av oss kunne språket. Et par dager senere ble vi høytidelig tatt avskjed med av et kvinnelig senatsmedlem i det prektige rådhuset i Hamburg. Enda hadde vi ikke lært å stå på så glatt parkett, men vi viste fram alvorlige ansikter til de høye ord.
I min sjel ble jeg stadig mer engstelig. Da vi ankom Oslo, skrev en avis neste dag: "Det var en forsamling prektige unge mennesker som visste hva som var hendt i Norge under de 5 krigsårene." Vi visste det ikke. Vi måtte lære det.
Vi måtte lære alt: Bygginga, økonomien, historia, som jo var en forutsetning for oppdraget vårt, språket, og å kjenne oss selv i denne heterogene gruppen. Vi var totalt uforberedt. Hvem hadde vel lært opp oss til å drive bygningsfirma? Hvem var blitt seg bevisst å være ambassadører for sitt land, og å oppta arven fra en uhyggelig historie? Uteklær, verktøy, byggematerialer, alt måtte vi kjøpe. Rådgivere måtte vi søke, og vi måtte gjøre oss kjent med byggeforskrifter og sikkerhetsbestemmelser i et for oss enda fremmed land.

Og været!! Nordmennene lo over opplysningene som vi hadde fått i Berlin om at man kunne bygge hele året. Vinteren skulle svært snart vise seg fra sin egentlige side. Ja, og mange av lokalbefolkningen var dypt opprørt og forarget over at akkurat tyskere, i hvis folk det uhyggelige uttrykket "livsuverdig liv" hadde skapt så fryktelige virkninger, nå fikk lov å bygge et terapibygg her i "Nord-Norges hjertekammer", som åndssvakehjemmet ble kalt på folkemunne. De forlangte forbud. Tyngden av oppdraget ble stadig tyngre å bære, også fordi vår personlige opptreden enda ikke hadde blitt tilpasset de høye krav som ble stilt."
Oslo - Trondheim - Narvik er stasjonene på veien til Trastad Gård.
En dagbok fra gruppa beskriver begivenhetene. Den 11.9.59 er målet nådd.
Det er den 14.dag:
"11.9.59 - Velkomsten på Trastad er så hjertelig at man knapt kan gjengi det med ord. Kanskje kan man si at alle er svært beveget, når tredve unge mennesker snubler inn i dette hjemmets stillhet, ungdommer som nå skal sette i gang å bygge en driftsbygning som man har ventet ti år på. Vi blir først ført inn i det store spiserommet i hovedbygningen, og får et varmt måltid og etterpå kaffe. Hjemmets kurator, herr Johansen, holder en hilsningstale, og snakker om et Guds under som nå endelig skal gi hjemmet den nødvendige driftsmessige bredde og legge grunnlaget for en fremtidig utvidelse. Men ikke bare det var hovedsaken, men spesielt det faktum at denne driftsbygningen ville innebære en mulighet for arbeidsterapi for de syke barna. Omgangen med husdyra og arbeid for det daglige brød skulle gi disse menneskebarna en følelse av og en forsikring om at de ikke var helt nytteløs i samfunnet. Pastor Gilleberg, bestyreren for hjemmet, og flere av hans medarbeidere har tårer i øynene. Vår gruppeleder forsøker å besvare hilsningstalen med å uttrykke vår glede og vår dypeste tilfredshet med at vi er blitt ført akkurat til dette stedet, og at også vi på denne måten vil få mulighet til å yte noe for disse hjelpeløse menneskene."

Arbeidet kan begynne. Helt i starten står noen organisatoriske
spørsmål som gruppen må avklare. Et grupperåd blir valgt. Hjemmet forventer hjelp av kvinnene i driftsmessig arbeid. Utover det er de ansvarlig for mat og husarbeid for gruppen.
Fra dagboka:
"17.dag. Mandag den 14.9.59:
Da vi skal begynne arbeidet, begynner også et langvarig regn. Byggetomta står full av vatn. Det er svært kalt. Gjennom regnværets dystre grått i grått lyser femogtyve lysegule punkter; guttene våre i sitt nye regntøy. De vil ikke la seg beseire av regnet. Man kunne nesten si at disse lyse punktene i værets dystre gråfarge, er som et symbol for hele oppdraget vårt.
Og her er dagsplanen vår:
Kl 6.00 vekking
6.30 første frokost i hjemmets spisesal, og deretter ????
7.00 arbeidet begynner
9.30 til 10.00 andre frokost i Bårstua
12.00 middagspause
12.15 middag i spisesalen
13.00 arbeidet begynner igjen
15.00 kort kaffepause i Bårstua
17.30 arbeidet avsluttes
18.00 kveldsmat i spisesalen
19.00 kveldsandakt
20.00 gruppekveld (unntatt onsdag, lørdag og søndag)
2.00 nattero
I dag tidlig ble det klart at jenta på første skift ikke må stå opp kl.5.30, men allerede kl.5.OO og begynne å arbeide kl.5.30, for ellers vil hun ikke greie å ha klar frokosten til kl.6.30 ... "
Innsatsen på Trastad fant sted under de aller vanskeligste betingelser. Det var ikke bare været, eller mørketida, men i tillegg problemer i den kontrastfullt sammenstilte gruppen som arbeidet på bygget under skeptiske blikk fra stedets innbyggere.

"Søndag 27.9.59
Umiddelbart etter gudstjenesten kommer pastor Gilleberg og ber oss om å bli med på leteaksjon etter en åtteårig gutt. Denne gutten, som er pasient ved hjemmet og som har svært lavt funksjonsnivå, har vært forsvunnet i flere timer. Øyeblikkelig stiller hele gruppa opp, og vi saumfarer det uveisomme krattbevokste fjellandskapet med sine mange farlige feller: Dyp myr, klipper og klippesprekker. For å overvåke og koordinere leteaksjonen blir folk plassert på alle høydedrag i terrenget. Utenom oss rekvirerer Gilleberg også 75 mann fra militæret og ett helikopter, men før disse ankommer, lykkes det OSS, etter fem timers leting, å finne rømlingen. Helt forstyrret satt han i en bergsprekk og spiste blåbær da Rolf-Rainer og Gerhard fant ham".
I dagboka står videre å lese:
"Isen er brutt. Beretningen om leteaksjonen blir fortalt i og omkring Borkenes. Gilleberg dukker opp med en stor blomsterbukett som takk. Dagligstua i Bårstua blir til et treffsted for mange nordmenn. Il
Pastor Gilleberg stilte seg svært åpen og hjelpsom overfor arbeidsinnsatsen til AS-gruppen. Han formidlet kontakter mellom befolkningen og gruppen. Han var deres lærer, ikke bare i norsk språk, men også i levemåten til nordmennene."
Fra dagboka den 3.november 59:
" ... Gilleberg ankommer til norskundervisningen og sier: "Vi vil forsøke å bare snakke norsk i kveld". Nå ja, spesielt godt går det ikke akkurat, men det går. Ute pisker stormen mot vindusrutene, lyset flakker og forsvinner til og med et par ganger. Så det er ikke rart at vi gir oss inn i fortellinger om storm og uvær. Gilleberg har virkelig en mengde å fortelle, de fleste opplevelsene stammer fra tida hans i Hammerfest. Vi gleder oss imidlertid enda mer over måten hans å fortelle på, enn over det han forteller. Og slik opplever vi en time som ellers bare kunne funnets sted på bestemors tid. Og vi kan slett ikke få nok. Jo mer uværet raser der ute, desto mer behagelig føler vi at vi har det. Også det er typisk norsk, og man må helst engang ha opplevd det.”

Dagbokopptegnelsene viser på en levende måte utviklingen både av byggeprosjektet og av hendelser i gruppen, og ikke minst de kontakter som utvikler seg til lokalbefolkninga på Borkenes.
En episode fra dagboka:
"38.dag, mandag den 5.oktober 59:
Det regner uten stans; en av de verste regndagene fra vi kom. ARBEIDSRAPPORT: Bygget kjørebane. Støpt betongvegger i byggeavsnitt 1. 13 cm ferdigbetong. To lag.
En knapp arbeidsrapport, men en hard dag. Trillebårene kjører uten stans, 4 i tallet, fram og tilbake mellom betongblanderen og bygget, uten opphold tømmes betong ned i forskalingen, og likeledes uten opphold tømmer Sankt Peter sine vannbeholdere i hodet på oss. De tre betong-fagarbeiderne som vi har med, viker ikke et øyeblikk bort fra bygget. Horst Walda står 15 timer ved blanderen, som en styrmann i storm, Armin Martini dirigerer det hele, og Rolf-Rainer Artus står som en vakthund over forskalingen som jo ikke akkurat er laget bare av fagarbeidere. Vil den holde? Det ene øyeblikket er han oppe på toppen, i neste øyeblikk nede; noen ganger står han på utsiden og observerer, og så klatrer han inn på innersiden av Noas Ark med lommelykta si (det er det navnet vi har gitt denne trekassen av forskaling og sammenbindingsplanker), og se der, plutselig oppdager han virkelig en utbuling. På et sted på sørsiden har forskalingen gitt etter. Men det varer ikke lenge før alt igjen er forsvarlig sikret. Likevel vil byggverket fortelle en liten historie på dette stedet: "Se," vil det si, "jeg vil berette til dere som er interessert i meg at jeg ikke er bygget av et spesialfirma, men av unge mennesker fra mange yrker som har etterlatt meg her som et uttrykk for sine egentlige ønsker. Men selv det beste og solideste har ett eller annet sted en skjønnhetsfeil, og fordi det er slik står jeg her for å fortelle dere det."
Alle yter sitt beste i denne storinnsatsen, og det er virkelig en glede å være med på det. Kl.22.00 får vi ekstra kveldsmat, og så er det bare søvnen som gjenstår."
Like før bygget er ferdig, beretter et norsk tidsskrift, "St. Olav" om arbeidet til de frivillige fra Aktion Sühnezeichen:

"I Nord-Norge gjennomførte den tyske general Rendulic etter ordre fra Hitler "den brente jords politikk". Gjenoppbyggingen har vi klart selv. Sammenlignet med det, blir det som disse ungdommene nå forsøker som en dråpe på en het stein. Men prøv å se litt nærmere på denne dråpen! Handtverkere og studenter som drar avsted, bort fra gode jobber eller et stille studentliv, for å vise sin vilje til å sone for forbrytelser som de selv aldri har begått. Det forutsetter en moralsk nerve som er så følsom at det forvirrer en ved første blikk. Det gir oss handgripelige grunner til å tro på "det andre Tyskland".
Den 20.mars blir driftsbygningen overlevert til åndssvakehjemmet Trastad Gård. Det blir en fest, men avskjedens time er kommet.
"Tredve unge mennesker pakker koffertene sine. Nesten syv måneder har soningstegn-eventyret vart. De vil huske det resten av livet, kanskje ingen så sterkt som Christian som putter sitt siste brev i postbilen til Borkenes: "Nordmennene har de siste dagene igjen latt oss føle ganske dypt hvor takknemlige de er for denne utstrakte innbydende handa. Og vi merker samtidig at det jo dreide seg om mye mer enn bare bygging, bare arbeid, og hvor liten vår innsats likevel var i den store sammenheng ... Typisk er forskjellen mellom den avventende, skeptiske tilbakeholdenheten hos Harstad Rotary Club ved våre første kontakter, og den varme hjerteligheten under gårdagens avskjedsaften på Grand Hotell. De var som befridd fra et mareritt, og fjernet dermed vår angst for spørsmålet: Hadde det halve året noen mening? Det hadde det!! Da vi kom sto menneskene bak gardinene og kikket mistroisk, og nå ved avreisen sto de foran dørene og vinket til vi forsvant bak svingen. En lykkelig tid var forbi!!"

Del med dine venner

 

"UHØRTE STEMMER OG GLEMTE STEDER" på nett er et dokumentasjonsprosjekt om utviklingshemmedes historie i Norge. Prosjektet er et samarbeid mellom museene SØR-TROMS MUSEUM, AVD. TRASTAD SAMLINGER, EMMA HJORTH MUSEUM, MEDISINSK MUSEUM PÅ NORSK TEKNISK MUSEUM, SVERRESBORG TRØNDELAG FOLKEMUSEUM OG BYMUSEET I BERGEN. Prosjektet er finansiert gjennom midler fra ABM-UTVIKLING. Produksjon © Histos.